Å skrive i norskfaget

Det er ikke tilfeldig hvordan man deler inn avsnittene. Vanligvis sier man at ett avsnitt er det samme som én tanke. Det betyr at et avsnitt skal handle om én ting, og at når man begynner å skrive om en annen ting, så lager man et nytt avsnitt. I en kort artikkel om Henrik Ibsen, kan man for eksempel skrive et avsnitt som handler om forfatterens liv. Dette, «Ibsens liv», er én tanke, og har da sitt eget avsnitt. Når man så begynner å snakke om hva slags tekster Ibsen har skrevet, er dette en ny tanke. Da trenger vi et nytt avsnitt. Legg merke til hvordan lærebøker er strukturert på denne måten. Hvis avsnittene i en artikkel har hver sin tanke, blir det lett å få med seg artikkelens poenger, og teksten får en tydelig struktur.

En god måte å sørge for at avsnittene blir ryddige på, er å bruke nøkkelsetninger. Dette er setninger som antyder hva resten av et avsnitt skal handle om. Slike nøkkelsetninger kommer vanligvis som første setning i et avsnitt, eller eventuelt som den andre. La oss tenke oss at følgende setning står først i et avsnitt: «Sylvi Listhaug argumenterer hovedsakelig ved hjelp av den retoriske appellformen patos, altså ved hjelp av følelser, i talen sin.». Dette er en nøkkelsetning. Resten av dette avsnittet bør nå handle om hvordan Listhaug benytter seg av patos i den talen som analyseres – gjerne med eksempler som du forklarer. Alt bør handle om hvordan patos brukes. Når du vil snakke om hvordan Listhaug i den samme artikkelen appellerer til fornuften, begynner du på en ny tanke. Da må du ha et nytt avsnitt. Dette avsnittet kan igjen ha sin egen nøkkelsetning, slik som dette: «Listhaug benytter seg imidlertid også i stor grad av appellformen logos, noe som vil si at hun appellerer til vår sunne fornuft, eller til saken selv».

Det å bruke nøkkelsetninger kan også hjelpe hvis man har skrivesperre. Mange sliter med å finne på ting å skrive i norskoppgaver. Hvis man derimot skriver en nøkkelsetning, og så forklarer hva man mener med det man har sagt, så har man fort skapt et avsnitt på noen linjer.

Når du skal skrive en artikkeloppgave, enten du har norsk skriftlig eksamen, eller bare skal levere en oppgave til læreren din, er det viktig å planlegge på forhånd hvordan du vil bygge opp artikkelen. Hvilke momenter skal du skrive om? Hva vil du legge mest vekt på? Hvilke momenter vil du skrive om først i teksten din? Hvilke vil du spare til slutt? Hvordan skal du innlede og avslutte teksten din? Dette er spørsmål flinke elever ofte har tenkt på før de begynner selve skrivingen. Hvis man ikke planlegger, men bare begynner å skrive, risikerer man for det første å få skrivesperre – at man halvveis ut i artikkelen ikke kommer på mer å skrive om. Da ender man opp med å kaste bort mye tid, og på en skoleeksamen kan dette gi en svært dårlig opplevelse.

I arbeidet med å utforme en artikkel, kan man benytte seg av de tre første av retorikkens fem deler: Inventio – det å finne frem til de riktige poengene, dispositio –  det å deretter ordne stoffet, og planlegge rekkefølgen på momentene dine, og elocutio – selve skrivingen, det å formulere setningene dine slik du vil ha dem.

Når du får en oppgave du skal skrive på norsk skriftlig eksamen, med utgangspunkt i en eller flere tekster, kan du gå frem på følgende måte: Les oppgaveformuleringen nøye. Hva blir du bedt om å gjøre? Les deretter teksten eller tekstene du skal ta utgangspunkt i når du skriver oppgaven. Les den flere ganger, og les også oppgaveformuleringen igjen, for å være sikker på at du forstår hva du blir bedt om å gjøre. Sett deg deretter ned og noter alle mulige momenter du kommer på som kunne være interessante å ta med i en oppgave. Denne delen av skriveprosessen kalles gjerne idémyldring.

Et godt tips er å tenke avsnitt når du planlegger. I en langsvarsoppave hvor du analyserer en sammensatt tekst, vanligvis en plakat med tekst og bilde, kan du for eksempel tenke at du etter innledningen skal ha med: et avsnitt om hva som er plakatens hensikt, eller budskap, eller hva som er kampanjens hovedtanke eller underliggende logikk. Deretter kan du ta med noen avsnitt hvor du forklarer hvordan plakaten benytter seg av appellformen patos, følelser, for å argumentere for tekstens budskap eller hovedtanke. Videre kan du planlegge å ha med to avsnitt om bruk av etos, altså troverdighet, og et eller to avsnitt om hvordan reklamen appellerer til vår sunne fornuft. I alle disse avsnittene kan du snakke om teksten, om bildet eller om begge. Hvis oppgaven ber om det, kan du så ta med et avsnitt eller to om hvordan bilde og tekst spiller sammen i plakaten. Til slutt kan du planlegge ett avsnitt hvor du oppsummerer de viktigste poengene dine, og avslutter teksten.

Når du har gjort dette, har du laget en disposisjon. Fordelen med å lære seg å skrive slike disposisjoner er mange. For det første blir strukturen i slike oppgaver alltid god, fordi du er garantert å snakke om én ting om gangen, uten å hoppe frem og tilbake mellom ulike tanker. Du er også garantert å svare på alt oppgaven spør om, hvis du følger din egen plan. For det andre går det mye raskere å skrive avsnitt når man på forhånd har oversikt og klarer å «se» hele artikkelen sin. Man slipper også skrivesperre. Hvis man jobber etter en disposisjon og står fast i et avsnitt, kan man gå videre til det neste, og heller komme tilbake til, eller fjerne avsnittet hvor man stod fast. Jo grundigere en disposisjon er skrevet, desto raskere går selve skrivingen. I høyere utdanning jobber man gjerne nettopp på denne måten når man skriver oppgaver, så det å lære seg å disponere stoffet på forhånd er noe du kan ha glede av også i fremtiden, og det er vel verdt arbeidet.

Merk at det på norsk skriftlig eksamen varierer fra oppgave til oppgave hvilke momenter man bør legge vekt på, hvilke man bør skrive flest avsnitt om, og hva slags rekkefølge momentene bør komme i. I eksempelet ovenfor så vi at det var planlagt tre avsnitt om patos, og bare to om bruk av etos og logos. I noen tekster er følelsene det viktigste, og da er det gjerne lurt å skrive mest om dette. I andre tekster spiller følelsene mindre rolle, og de logiske argumentene er viktigere. Da er det selvsagt lurt å ha færre avsnitt om patos, og heller skrive mer om bruken av appellformen logos.

Også rekkefølgen på avsnittene kan tilpasses fra oppgave til oppgave. Det finnes ikke noen regel for hva som må komme først. En god idé kan være å skrive om det viktigste først, for å gå rett på sak. Hvis patos for eksempel er den dominerende appellformen i en tekst, kan man skrive om dette først. Er logos det viktigste, lar man disse avsnittene komme tidlig i artikkelen.

Det er ikke alltid mulig å holde seg til planen. Noen ganger kommer man på ting underveis som man vil ha med, eller man finner ut at et poeng man trodde var godt, kanskje ikke er så smart å ta med likevel. Andre ganger, under eksamener og tentamener, får man rett og slett dårlig tid, og må gjøre om på planen sin av den grunn. Vær åpen for slike endringer. Bruk disposisjonen som en støtte, men gjør endringer underveis hvis det trengs.

Det siste som er lurt å ha med i innledningen er noen ord som antyder hva du skal gjøre i din oppgave. Det er to måter å gjøre dette på. Den første måten er å forklare eksplisitt hva som skjer videre: «I det følgende vil jeg forsøke å analysere denne novellen ved å se på ulike momenter og virkemidler som er brukt. På denne måten vil jeg forsøke å vise hvordan temaene klasseskille og dobbeltmoral kommer frem.» I høyere utdanning er denne måten svært mye brukt. Den andre måten er å antyde litt mer indirekte at det du skriver er en novelleanalyse: «Kielland benytter seg i denne novellen av en rekke virkemidler og litterære teknikker for å vise hvordan dobbeltmoral og klasseskille preger samfunnet på hans egen tid. Her skriver du ikke rett ut at du skal analysere novellen, men det blir likevel tydelig for den som leser at det som kommer videre er en analyse. Denne indirekte måten er svært godt likt av mange sensorer på videregående. Et innledningsavsnitt kan se slik ut:

På 1870- og 80-tallet, i den epoken som kalles realismen, tok litteraturen i Norge samfunnskritisk vending. Inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes, gikk norske forfattere vekk fra romantikken, og begynte i stedet å «sette problemer under debatt». Litteraturen skulle være et verktøy for å kritisere ting ved samfunnet som burde forbedres. Alexander Kielland er en av de viktigste norske realistene. I hans novelle «En god samvittighet» tar han opp temaene klasseskille og overklassens dobbeltmoral, ved å skildre en rik kvinnes besøk i en fattig bydel. Kielland benytter seg av en rekke virkemidler og litterære teknikker for å vise hvordan denne dobbeltmoralen og de store forskjellene på rik og fattig preger samfunnet på hans egen tid.

Det finnes heller ingen fasitsvar for hvordan man skriver gode avslutninger. En måte som gjerne fungerer godt er å gi en oppsummering av de viktigste tingene du har snakket om i artikkelen din. Dette gir inntrykk av at oppgaven din er ryddig, og at du har kontroll og struktur. Bruk 5-6 setninger på å oppsummere, og deretter lager du et par setninger helt til slutt, som virkelig runder det hele av. En alternativ måte å avslutte på er å komme tilbake til noe du snakket om i innledningen, og snakke om det én gang til, men nå med større innsikt enn i starten. Noen oppgaver ber deg drøfte et tema, altså å se en sak fra flere sider og diskutere den frem og tilbake. I slike oppgaver kan man avslutte med en konklusjon. Men pass på: En konklusjon er ikke nødvendigvis det samme som en sterk mening, eller et klart svar. En konklusjon kan også være nyansert og reflektert. Målet med en skriftlig oppgave er jo gjerne å vise at du kan skrive om ulike temaer, ved hjelp av fagkunnskap, og at du har evnen til å tenke og reflektere. Avslutningen er sisteinntrykket du gir. Det er lov til å ha meninger, men legg dem gjerne frem på en balansert og reflektert måte.

Når du skal skrive en artikkel, er det alltid lurt å ha den retoriske situasjonen, kairos, eller konteksten, i bakhodet. Det du skriver er en fagtekst, en seriøs tekst til en lærer eller en sensor, eller til andre faglig interesserte elever. Aptum kaller man i retorikken det å skrive «passende», det at man tilpasser talen til situasjonen. Det samme må du gjøre når du skriver: tilpasse teksten din til situasjonen.

Språket du bruker i en artikkel bør være saklig, modent og passe formelt. Hold deg seriøs og til saken. Hvis du for eksempel analyserer en tale av FrP-politiker Sylvi Listhaug, er det ikke lurt å komme med personlige betraktninger om hennes person, som ikke angår den talen du faktisk skal analysere. Hvis du skriver om Erna Solberg, bør du referere til henne som «Erna Solberg» eller «Solberg», mens det å kalle henne «Erna», eller enda verre «Jern-Erna» eller noe slikt, ikke passer i en faglig artikkel. Unngå for all del banning eller flåsete språk. Det er greit å ha litt glimt i øyet når man skriver, men det må aldri gå på bekostning av en saklig tone.

Unngå også at språket ditt blir unødvendig muntlig i en artikkel. I setningen «I første avsnitt så ser vi at Solberg bruker appellformen patos», er ordet «så» overflødig. Dette ordet fungerer godt når man prater, men i skrift blir teksten bedre uten: «I første avsnitt ser vi at Solberg bruker appellformen patos.

Når du har norsk på skolen, eller i alle fall hvis du tar norsk skriftlig eksamen, skriver du nesten alltid om et faglig emne. Det å bruke relevante fagbegreper gjør også at teksten din får et modent og saklig preg. Hvis du analyserer noe ved hjelp av retorikken, bør du for eksempel aktivt bruke ord som etos, patos, logos, aptum og karios i løpet av teksten din. Analyserer du en novelle, bruker du fagord som tema, motiv, komposisjon, metaforer, kontraster, spenningstopp, og så videre.

Unngå også å bli for personlig i tonen. Overdreven bruk av fraser som «jeg synes at …», «min personlige menig er at …», og «når jeg leser dette så tenker jeg at …», oppleves av mange lærere og sensorer som litt barnslig. Å holde seg litt mer formell er ofte en god idé på norsk skriftlig eksamen. En del eksamensoppgaver ber deg om å si hva du mener om et gitt emne. Da kan det være fristende å bruke mange formuleringer som de ovenfor. Det er imidlertid fullt mulig å få frem hva man mener uten å bruke disse. Fraser som «Det er neppe noen overdrivelse å si at …», «Det virker opplagt at …», «Åpenbart er det slik at …», får frem forfatterens synspunkt, uten å fokusere for mye på seg selv som person. Det finnes et nesten uendelig antall slike formuleringer. Legg merke til dem når du leser gamle eksamensoppgaver, og lær deg å bruke noen av dem. Det vil løfte nivået for mange. Pass bare på ikke å bruke dem for ofte. Brukes slike fraser i annenhver setning, kan teksten fort gå fra å være seriøs til å bli ufrivillig komisk.

Setninger trenger ikke å være lange og kompliserte for å være seriøse. De fleste skriver faktisk gjerne setninger som er for lange. Å skrive korte setninger gjør at poengene kommer klarere frem. Hvis man ikke er veldig god til å skrive, kan man likevel fremstå som solid, ved å skrive korte, klare og riktige setninger, som tydelig får frem poengene. For å vise høy kompetanse, må du variere lengden på setningene dine. Men heller ikke da trenger du å gjøre ting unødvendig vanskelig. To korte setninger for hver lange i gjennomsnitt, for eksempel, skaper ofte en fin og variert setningsrytme.

Vær også nøye med hvilke ord du bruker. Unngå ord du ikke forstår, i alle fall på eksamen. Teksten blir fort vanskelig å lese, eller i verste fall ufrivillig morsom, hvis elever bruker ord på feil måte. Lær deg også å bruke fagbegrepene i setninger riktig. Å skrive at «Listhaug benytter seg av appellformen patos» er riktig. Å skrive at «Teksten til Listhaug er sinnssykt patos», er feil, og ødelegger helhetsinntrykket ganske mye. Går man for høy måloppnåelse, er det dessuten viktig å vise at man har et rikt ordforråd, ved å bruke synonymer for å variere ordbruken. «bra», «godt», «utmerket», «fin», «flott», og «fremragende» er ord som betyr nesten det samme, og som man kan benytte seg av for å variere språket. Bare pass på! Alle synonymer er ikke brukbare i alle situasjoner. Er du usikker på om et ord passer i en setning, så velg det trygge, og bruk et ord du vet er riktig.

På Utdanningsdirektoratets nettsider finner  du en rekke eksamensoppgaver fra de seneste år. Oppgavene er passordbeskyttet, men Udir gir deg passordet bare du spør dem: post@udir.no