Retorikk og retorisk analyse

Retorikk kan defineres som kunsten å overtale andre, ved hjelp av språk, lyd eller bilder. Så lenge man bruker språk for å oppnå en eller annen effekt, benytter man seg i bunn og grunn av retorikk. 

Mange kompetansemål i norskfaget dreier seg om retorikk, og mange eksamensoppgaver vil be deg bruke begreper fra retorikken for å analysere en eller annen tekst.

De retoriske appellformene – etos, patos og logos

02:38

Introduksjon

07:40

Å argumentere ved hjelp av etos

11:57

Mer om etos

05:35

Å argumentere ved hjelp av patos

04:41

Å argumentere ved hjelp av logos

Om kairos og aptum – den retoriske situasjonen og det passende

04:29

Om kairos – den retoriske situasjonen

13:14

Mer om kairos

03:39

Om aptum – det passende

Den klassiske oppbygningen av en tale, og «talerens fem oppgaver»

04:38

Den klassiske oppbygningen av en tale

07:31

Talerens oppgaver – inventio, dispositio, elocutio og memoria

05:35

Talerens oppgaver – actio

Retorikk og muntlige presentasjoner

04:16

PowerPoint og muntlige presentasjoner

02:14

Å lytte til andres muntlige presentasjoner

05:29

Å vurdere og gi tilbakemelding på andres muntlige presentasjoner

Retorisk analyse på norsk skriftlig eksamen

12:16

Et forslag til hvordan man kan skrive en retorisk analyse på eksamen eller på skolen.

flyselskapet Widerøe, «2019 – et viktig år» – (24:00, to episoder)

Kortsvarsoppgave, hovedmål våren 2020:

Formuler kort hva du mener er formålet med den vedlagte teksten, og gjør greie for hvordan etosappellen kommer fram.

Eiendomsmegler 1, «Det finaste huset» – 10:42

Langsvarsoppgave, sidemål høsten 2014:

Analyser den sammensatte teksten. Hvordan mener du denne teksten fungerer som reklame for en eiendomsmegler?

Språklige virkemidler

07:15

Om sammenligning, metafor, og ord med bestemte konnotasjoner

06:03

Om allegori og symbol

09:25

Om allusjon, personifikasjon og besjeling

06:10

Om gjentakelser, anafor, epifor og allitterasjon

08:25

Om overdrivelse, underivelse, ironi, parodi, satire og retoriske spørsmål

Studiehefte om retorikk og muntlige presentasjoner

Heftet kan distribueres og benyttes fritt, av skoler, elever og privatister – og andre interesserte.

Hva er retorikk?

Det finnes mange definisjoner på hva retorikk er, men en enkel og praktisk definisjon er at retorikk er kunsten å overtale eller overbevise, ved hjelp av språk, lyd eller bilder. Retorikk handler om overtalelse. All språkbruk er egentlig retorisk. Politikere bruker retorikk når de holder taler foran store folkemengder, redaktører bruker retorikk når de skriver lederartikler i avisene sine, og reklamebyråer benytter seg av retorikk når de lager kampanjer for å selge ulike produkter. Retorikk er også noe som brukes av folk flest i hverdagen. Vi bruker retorikk når vi prøver å overbevise kjæresten vår om at det er hans eller hennes tur til å ta oppvasken, og lærere tar i bruk retorikk når de benytter seg av språk eller audiovisuelle hjelpemidler på en bevisst måte, for å hjelpe folk til å forstå noe nytt. Så lenge vi bruker språk for å oppnå en eller annen effekt, benytter vi oss i bunn og grunn av retorikk.

Klassisk retorikk

Retorikken oppstod som disiplin hos de gamle grekerne. I deler av den greske verden hadde man varianter av demokrati eller folkestyre, og på slike steder hadde man mye å vinne på å være god til å overtale. Demokratiet i Athen mellom 508 og 322 før vår tid er nok det mest skinnende eksempelet. Den første læreboken i retorikk ble skrevet av filosofen Aristoteles en gang på 300 tallet f.Kr., men det fantes omfattende kunnskap om talekunst blant grekerne lenge før denne boken ble skrevet. Senere tok romerne over. De overtok kunnskapen om talekunst som grekerne hadde hatt, og videreutviklet den. Kjente greske talekunstnere er Demostenes, Isokrates og Lysias. Kjente romerske retorikere er blant andre Cicero og Quintilian.

Appellformene: etos, patos og logos

Svært mange eksamensoppgaver i videregående skole ber deg bruke begreper fra retorikken for å analysere tekster, taler eller sammensatte tekster – altså tekst og bilde. Skal du svare godt på slike oppgaver, må du kjenne til og være i stand til å bruke de tre begrepene etos, patos og logos. Dette er tre appellformer, tre overtalelsesmidler, man kan benytte seg av når man vil argumentere for noe eller få frem et budskap.

Den greske filosofen Aristoteles

Filosofen Aristoteles skrev en av de første lærebøkene om retorikk.

Etos

Å argumentere ved hjelp av etos er på en eller annen måte å argumentere ved hjelp av troverdighet. Jo større troverdighet du har, desto større tillit har gjerne mottakerne til budskapet du kommer med. Dette gjelder for politikere, for personer som forsvarer seg i retten, og for bedrifter som prøver å overbevise folk om å kjøpe et produkt.

Martin Luther King jr. er av mange regnet som en av 1900-tallets største talere.

Det finnes mange måter å argumentere ved hjelp av etos på. Man kan for det første argumentere ved hjelp av sin egen etos. En politiker som tidligere har vært helseminister vil kunne ha større troverdighet enn andre politikere i spørsmål om helse, sykehus og så videre. Folk hører på hva han eller hun har å si, fordi de regner med at personen har stor kunnskap på området. Man kan også argumentere ved hjelp av andres etos. Når politikere viser til hva forskningen sier, eller hva eksperter på et område mener, benytter de seg av andres etos eller troverdighet. Det samme gjør for eksempel tannkremprodusenter når de bruker tannleger som anbefaler produktene deres i en reklame, eller merkevarer som bruker kjendiser for å selge produkter.

Fra tid til annen blir det avslørt at politikere eller kjendiser som tidligere har vært svært respekterte har vært innblandet i korrupsjonssaker, sexskandaler eller lignende. Disse personene har gjerne en mye svakere etos etter avsløringen enn det de hadde tidligere, og det har igjen noe å si for hvordan folk oppfatter budskap de kommer med i fremtiden.

Dette er noe som er blitt viktigere og viktigere i samfunnet de siste tiårene, særlig i politikken. Med flere TV-kanaler, internett og sosiale medier blandes offentlige personers private og offentlige liv i mye større grad enn før. Vi vet rett og slett mer om dem. Derfor er det blitt viktig å fremstå som autentisk, som ekte. Før opplevde man for eksempel politikere stort sett på torget, eller i en og annen sending på radio eller TV. De var offentlige personer. I våre dager må de i tillegg stille opp til «hjemme hos»-reportasjer i ukeblader og TV, på humoristiske underholdningsprogrammer, og legge ut ting i alle mulige sammenhenger på sosiale medier, for å beholde sin aktualitet og kontakten med en stor del av publikum. En viktig del av moderne politikeres jobb er derfor å balansere sin offentlige og private side, sin humoristiske og sin alvorlige, og sørge for at man oppleves som konsekvent og som en ekte person. Hvis man ikke klarer å slippe seg litt løs i et humorprogram på TV, vil mange kunne oppleve deg som tørr og kjedelig. Dette kan gjøre at du får en svakere etos i manges øyne. Blir man derimot for morsom og tullete på TV den ene kvelden, for så å være veldig seriøs og moralsk i en annen sammenheng dagen etter, kan folk oppleve deg som falsk, som lite autentisk. Da vil også etosen din bli svakere.

I politikken og i rettssaker hender det også at folk prøver å argumentere ved aktivt å forsøke å ødelegge motstanderens etos. Politikere viser for eksempel ofte til gode tiltak som de selv har foreslått tidligere, men som deres motstandere stemte imot. På denne måten forsøker de gjerne å fremstille motstanderne som dumme, ufølsomme, kyniske eller lite autentiske. I rettssaker hender det at advokater prøver å så tvil om et vitnes karakter, ved å fremstille ham eller henne som partisk, eller som moralsk dårlig. Ved å svekke et vitnes etos, kan man få dette vitnet til å virke mindre troverdig, eller gjøre det slik at det vitnet sier blir oppfattet som mindre avgjørende for rettssaken.

Når man skal analysere noe ved hjelp av begreper fra retorikken, bør man stille seg selv alle mulige spørsmål om etosen til den som er avsender, altså den som skriver eller taler, og hvordan troverdighet brukes for å få frem et argument eller et budskap. Hva som er mest interessant å nevne varierer vanligvis fra tekst til tekst, fra oppgave til oppgave. Men i så godt som alle tekster og sammensatte tekster argumenteres det ved hjelp av etos på en eller annen måte.

Filosofien Aristoteles mente det at det særlig er tre ting som påvirker noens etos: forstandighet, god moral og velvilje. Se denne videoen for en grundigere forklaring.

Innledende etos, avledet etos, endelig etos

Innledende etos er den etosen man har på forhånd, dersom mottakerne vet noe om personen som taler, eller om merket det reklameres for. Den innledende etosen har mye å si for hva en person kan si eller ikke si, og hva slags overbevisningskraft man har.

Noen ganger kjenner man ikke på forhånd personen som skriver eller taler, eller merket det reklameres for. Da må avsenderen skaffe seg det man kaller avledet etos. Ens avledede etos skaffer man seg i løpet av talen, teksten eller reklamen. Hvis man argumenterer godt ved hjelp av saklige argumenter, vil man ofte etter hvert fremstå som troverdig. Det samme kan man gjøre ved å virke autentisk og oppriktig engasjert i en sak. Ting som kroppsspråk, stemmebruk og utstråling kan også påvirke hva slags etos du får hos de som hører på, dersom du holder en tale eller en presentasjon.

Også personer og merker som har en viss innledende etos på forhånd kan få en annen avledet etos underveis. Da kan den avledede etosen gjøre at den etosen man har til slutt er annerledes enn den innledende etosen man hadde på forhånd. Dette kalles endelig etos. Endelige etos er den etosen man har til slutt, det inntrykket som mottakeren sitter igjen med. Både den innledende etosen og den avledede er med på å skape en persons eller en bedrift sin endelige etos.

Når du analyserer en tekst eller en tale, tenk alltid på hvordan troverdighet påvirker budskapet på den ene eller andre måten. Dersom man virker troverdig, vil folk mye lettere akseptere ens argumenter eller budskap.

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var kjent for sine flammende taler.

Patos

Å argumentere ved hjelp av appellformen patos vil si å spille på tilhørerne eller lesernes følelser. I en tilstand der man er følelsesmessig engasjert, kan ting som vanligvis ikke treffer oss noe særlig, plutselig virke både logisk, riktig og viktig. Som den greske retorikeren Aristoteles sier, bedømmer vi jo ikke tingene «… på samme måte når vi er tverre som når vi er glade, og ser ikke saken i samme lys når vi er vennlig stemt som når vi har motvilje mot noen.».

Det finnes mange følelser å spille på, både behagelige og ubehagelige: sinne, hat, frykt, medlidenhet, morsinstinkt, humor, erotiske følelser, nasjonalfølelse, og så videre. Listen er tilnærmet endeløs. Når du skriver retoriske analyser, lønner det seg alltid å presisere hvilke følelser det spilles på, og å forklare hvordan disse er med på å gjøre en tale, tekst eller et budskap mer overbevisende. Hensiktene med bruken av patos kan nemlig være flere. Det kan være å skape interesse, å få folk til å bli enige, eller å få folk til å handle, for eksempel å faktisk stemme på et politisk parti, gå i butikken og kjøpe noe, eller å gi penger til Redd Barna. Hensikten kan også være en kombinasjon av disse tingene. Vær grundig, og ikke bare nøy deg med å påpeke at det spilles på følelser.

Vær også oppmerksom på at det finnes mange måter å argumentere på ved hjelp av patos. Noen ganger er det selve emnet, det man snakker om, som vekker følelser. Temaer som konflikten mellom Israel og Palestina, abort, terror, bompenger, innvandring, ulv og nynorsk i skolen, vekker gjerne sterke følelser i seg selv, og debatter om slike emner har en tendens til å bli dominert av patosappeller. I tillegg til å snakke om temaer som vekker følelser, kan man i taler og foredrag – og for så vidt også i tekst – vekke følelser ved selv å være følelsesmessig engasjert.

I tekst kan dessuten virkningsfulle språklige bilder som metaforer, sammenligninger, og så videre, skape sterke følelser. I en SMS sendt fra et sykehus Gaza i 2009, skrev den norske legen Mads Gilbert til norske medier at: «Vi vasser i død, blod og amputater». Dette er en metafor man må kunne regne med gjør inntrykk på mange lesere. Spesielt er det verdt å merke seg at det visuelle ordet, «amputater», altså avkappede kroppsdeler, kommer til slutt. Jo mer visuelt språket er, jo sterkere følelser vekker gjerne en tekst.

De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina

Også setningsrytmen kan være med på å vekke følelser hos leserne. Er setningene korte, hakkete eller ufullstendige, kan teksten oppleves som intens og kaotisk. Bruk av tegn som utropstegn og spørsmålstegn, eller store bokstaver kan også gi teksten et mer inderlig og følelsesladet preg. Det samme kan retoriske spørsmål av typen «skal vi virkelig finne oss i dette?». Et retorisk spørsmål er et spørsmål hvor svaret er underforstått: Selvfølgelig skal vi ikke det.

I tillegg kan bruk av verdiladede ord være en måte å argumentere ved hjelp av patos på. Hvis en tekst konsekvent bruker et ord som «fosterdrap» i stedet for «abort», er sjansen stor for at forfatteren forsøker å vekke leserens følelser. Når du analyserer retorikk er det lurt å undersøke slike ting. Akkurat hvordan det argumenteres ved hjelp av patos kan nemlig variere fra tekst til tekst.

Det er også mulig å appellere ved hjelp av patos gjennom bilder. Også her finnes det en rekke motiver som i seg selv kan vekke positive eller negative følelser. Bilder av barn som lider, for eksempel i Redd Barna-kampanjer, vekker automatisk medlidenhet. Bilder av glade, unge mennesker i Pepsi-reklamer setter deg derimot i en helt annen stemning. Hvis du skal analysere en sammensatt tekst, med tekst og bilde, er det gjerne verdt å se enda litt nærmere på bildet. Også oppsettet, bildets layout, altså hvordan ulike elementer i bildet er stilt opp, kan ha noe å si for hvordan mottakerne reagerer følelsesmessig. Det samme kan bevisst bruk av varme eller kalde farger, eller vinkelen et bilde er tatt i.  Ofte kan også teksten som står sammen med bildet bidra til at bildet vekker følelser.

Logos

Å argumentere ved hjelp av logos vil si å appellere til «sunn fornuft», til «saken selv», eller til «ren logikk». I setningen «Hvis noen angriper meg, bør jeg få forsvare meg», argumenteres det ved hjelp av logos. De fleste vil nemlig være enig i at det er rimelig å slå tilbake hvis man blir angrepet. Det ligger i saken selv, det er sunn fornuft. Mange vil nok synes at det er urettferdig å komme med en lov som gjør at vanlige folk må betale mer skatt, mens samfunnets rikeste får skattelette. Det virker ikke riktig eller logisk at det skal være slik. En politiker som påpeker dette appellerer både ved hjelp av patos og logos samtidig: patos fordi opplevd urettferdighet vekker følelser, og logos fordi det virker ufornuftig å ta fra de som har lite, og gi til dem som har mye.

Når man appellerer ved hjelp av logos kan man også argumentere for hva som er sannsynlig. Hvis en person har rømt fra samme fengsel tre ganger tidligere, kan man argumentere for å få vedkommende flyttet til et sted med høyere sikkerhet. Det er jo sannsynlig at denne personen vil prøve å rømme en fjerde gang, og dermed virker det fornuftig å prøve å finne en bedre løsning.

Vær obs på det vanligvis er mye lettere å finne eksempler på argumentasjon ved hjelp av etos og patos i en tekst, enn på argumentasjon ved hjelp av logos. Dette er fordi det grovt sagt finnes to måter å argumentere på ved hjelp av logos – eksplisitt og implisitt – og at den mest brukte måten er den som er vanskeligst å få øye på.

Når man appellerer ved hjelp av logos kan man også argumentere for hva som er sannsynlig. Hvis en person har rømt fra samme fengsel tre ganger tidligere, kan man argumentere for å få vedkommende flyttet til et sted med høyere sikkerhet. Det er jo sannsynlig at denne personen vil prøve å rømme en fjerde gang, og dermed virker det fornuftig å prøve å finne en bedre løsning.

Eksplisitt bruk av logos har vi når et resonnement blir sagt klart og tydelig. Hvis en person sier at «fordi jeg har vasket opp de to siste dagene, er det din tur til å gjøre det i dag», så argumenterer denne personen eksplisitt ved hjelp av logos. Det er sunn fornuft at det er din tur i dag, siden jeg har gjort to dager på rad. Eksplisitt bruk av logos finner vi også i reklamer som sier rett ut at «Dette produktet er vanvittig bra, så løp og kjøp!». Logikken er at du bør kjøpe produktet fordi det er så godt, og dette sies rett ut.

Den vanligste måten å argumentere ved hjelp av logos på er imidlertid mer indirekte. Ofte finner man kun et implisitt logisk argument. Dette vil si at selve argumentet «derfor …» ikke står skrevet, men må leses mellom linjene. «Hvem av oss skal ta oppvasken i dag? Jeg gjorde det i går …», kan en person si. Dette er implisitt bruk av logos. Det underliggende logiske argumentet her, som ikke sies, er at «fordi jeg tok oppvasken i går, er det logisk og rettferdig at du bør gjøre det i dag». Selve det logiske argumentet, konklusjonen i det som sies, blir ikke sagt. Du må lese mellom linjene for å finne det.

Haakon VII var konge i Norge fra 1905 til 1957. kongehusets nettsider finner du taler han holdt under andre verdenskrig og i tiden etter.

Når folk viser til statistikk eller til hva eksperter har uttalt, argumenteres det gjerne ved hjelp av etos, men samtidig ligger det svært ofte et logisk argument under i tillegg. Vær på jakt etter dette når du leser. I utsagnet «9 av 10 tannleger anbefaler Sensodyne tannkrem», er den underliggende logikken at «derfor bør du velge dette merket neste gang du kjøper tannkrem, siden tannleger vet hva de snakker om». Når Erna Solberg i et blogginnlegg 01.12.2017 skrev at «I dag, 1. desember meldte NAV om den laveste ledigheten på 9 år», kan man si at den underliggende logikken er noe slikt som at: «… Altså gjør regjeringen en strålende jobb, og derfor bør du fortsette å stemme på Høyre». Dette sies ikke rett ut. Du må finne den underliggende logikken selv, mellom linjene. Det er derfor bruk av logos gjerne kan være litt vrient å finne når man analyserer retorikk i skolen.

Det samme implisitte bruken av logos ser vi gjerne når man viser til parallelle eksempler. Hvis man diskuterer sammenslåing av kommuner, kan man for eksempel vise til at noe lignende har blitt gjort i et av våre naboland, med stor suksess. I dette vil det da ligge et implisitt logisk argument om at vi derfor bør gjøre det samme i Norge. Er man imot sammenslåing, kan man trekke frem et eksempel fra land hvor kommunesammenslåing har gitt dårlige resultater. Da vil det implisitte logiske argumentet være at vi ikke bør slå sammen kommunene her til lands. Det er altså fullt mulig å argumentere ved hjelp av logos, uten å si selve det logiske argumentet rett ut.

Vær obs på at én og samme setning gjerne kan benytte seg av flere appellformer samtidig. Som vi har sett, er det ikke slik at enten benytter seg av etos eller av patos eller logos, når man sier eller skriver noe. Svært ofte er flere appellformer i spill samtidig, i en og samme setning.

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg har holdt en rekke innflytelsesrike taler. Her fra Time Magazine 2019.

Kairos – den retoriske situasjonen

Det greske ordet kairos betyr noe slikt som «den retoriske situasjonen»,  «anledningen» eller «øyeblikket». I retorikken tenker man ikke at en tale er god eller dårlig i seg selv. Den er god eller dårlig ut fra en bestemt situasjon. Man må se an situasjonen når man bestemmer seg for hva man vil si.  Hva snakkes det om? Hva gjelder saken? Hvem skal det snakkes til? Hvem er det som snakker? Når og hvor skal det snakkes?  Under hvilke omstendigheter? Hvordan er stemningen eller atmosfæren på det tidspunktet en tale holdes eller en tekst gis ut? Hva har dominert mediabildet den siste tiden før en tale holdes eller en tekst gis ut? Har det skjedd ting i det siste som påvirker hva man kan og ikke kan si? Slike spørsmål er det vanligvis helt nødvendig å ta hensyn til både når man prøver å analysere en tale eller en retorisk tekst, og hvis man skal holde en tale selv. Situasjonen påvirker nemlig hva som kan eller bør sies, så vel som vel som måten det er lurt å si det på.

Ifølge de gamle grekerne, er særlig tre ting relevante når man skal vurdere den retoriske situasjonen: Hva er det påtrengende problemet? Hvem er det retoriske publikumet? Og hvilke andre retoriske vilkår påvirker hva som blir sagt, og hvordan det sies.  Se videoen om kairos for en ordentlig forklaring.

Aptum – det som passer seg

Alle taler, reklamer og lignende forholder seg som vi har sett til en bestemt situasjon. Aptum handler om hva som passer til denne situasjonen. Det finnes alltid visse normer og forventninger til hvordan man bør opptre og uttrykke seg i ulike situasjoner. Vil vi ha folk med oss, og unngå negative reaksjoner, må vi snakke og skrive på en måte som oppleves som passende. Aptum betyr nettopp «passende» eller «det som passer».

Når man skal finne den rette måten å uttrykke seg på, må man ta hensyn til flere ting. For det første må stilen tilpasses en selv. Er du ung, kan du for eksempel uttrykke deg med andre ord enn hvis du er gammel. Unge mennesker som snakker som gamlinger, eller eldre folk som bruker ungdomssjargong kan raskt bli oppfattet som uekte, litt merkelige og kanskje til og med ufrivillig komiske.

For det andre må ordene tilpasses publikum, altså hvem som er mottakerne. Snakker du til en forsamling av eldre mennesker, vil en saklig objektiv og seriøs stil kanskje passe bedre enn det å være veldig uformell. Snakker man til ungdomsskoleelever, kan derimot det å bruke et overdrevent saklig og seriøst språk gjøre at folk følger dårligere med. Mottakernes kjønn, alder, verdier og politiske ståsted vil være ting det er lurt å ha i bakholdet når man skal velge sine ord og gjøre en tekst eller tale passende. Emnet – altså hva det snakkes om – påvirker også hva som er passende eller ikke. Hvor formell eller uformell man skal være i en tale eller en reklame, avhenger ikke bare av publikumet, men også av hva det snakkes om.

Til slutt bør det nevnes at også de ulike delene av en tale eller en tekst også bør passe med hverandre. Hvis en reklameplakat som spiller på humor har et morsomt bilde, passer det at også teksten er lettbent og uformell. I en anti-røykekampanje som opplyser om hvor mange som dør av lungekreft hvert år derimot, bør bildet ikke være morsomt, men passe med tekstens seriøsitetsnivå. Noen ganger kan man i reklamer se at teksten og bilde ikke passer sammen, men at de i stedet krasjer. I slike tilfeller er hensikten ofte å skaffe oppmerksomhet, og å få mottakeren til å undre seg, eller bli tankefull. Enten man selv lager en presentasjon eller analyserer en retorisk tekst, bør man alltid undersøke hvordan normer og forventninger til «hva som er passende» påvirker valg av stil, oppbygning og måte å kommunisere på.

Videre lesing

Andersen, Øyvind: I retorikkens hage, Universitetsforlaget, 1995

Aristoteles: Retorikk, Vidarforlaget, 2006

Bakken, Jonas: Retorikk i skolen, 2014

Fafner, Jørgen: Retorikk, klassisk og moderne. Indføring i nogle grundbegreber, Akademisk Forlag, 2005

Kjeldsen, Jens: Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori, Spartacus, 2006

Lindhardt Jan: Retorikk – en innføring, Retorikförlaget, 2009

Klikk på lenkene for å bestille bøkene fra biblioteket.

Materialet på KublaKan er produsert av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag