Barokken

Barokk er enkelt sagt både en kulturhistorisk periode og en stilart, en måte å lage kunst, musikk og litteratur på. Vi forbinder gjerne perioden med 1600-tallet. Når det gjelder form er barokken ofte preget av det pompøse og overdådige, av det følelsesladede og dramatiske, og av en intensiv bruk av språklige og visuelle virkemidler. Med tanke på innhold er barokken gjerne knyttet til det religiøse, og har i tillegg en veldig sterk bevissthet om at ingenting i denne verden varer. Livet på jorden er for barokke forfattere en slags illusjon eller en drøm, som er kortvarig, og uten dypere mening.

I Europa er barokk en retning man finner i alle kunstarter: Det finnes barokk litteratur, musikk, arkitektur, malerkunst og barokke skulpturer. I Skandinavia er barokken som regel mer dempet enn i Sør-Europa, mindre overdådig. Her til lands finner vi barokken særlig som en retning innenfor litteraturen. I skandinavisk barokk er de store navnene Thomas Kingo, Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass. Disse tre dikterne var alle virksomme i det landet som het Danmark-Norge, på slutten av 1600-tallet.

Dorothe Engelbretsdatters «Aftensalme»

En analyse i 3 episoder (30 minutter i alt). Vi går gjennom strofe for strofe, og ser til slutt på de barokke trekkene i salmen.

Hva er barokken?

Det vi kaller barokken er både en epoke og en stil. Epoken er først og fremst 1600-tallet i Vest-Europa. Den barokke stilen er gjerne dramatisk, pompøs og overdådig. I barokken er ikke enkelhet, harmoni og balanse noe man sikter etter, slik man gjorde det i renessansen i epoken før, og i klassisismen som kommer etter. Barokken handler i stedet om å slippe løs det som finnes av følelser og kreativ kraft. I et barokt maleri er det for eksempel ikke uvanlig kunstneren velger å male dramatiske hendelser idet de foregår, og at kroppene og ansiktene til personene på bildet viser heftige følelser. Barokk arkitektur er som regel full av pynt, dekorasjoner og ornamenter. Barokk kunst gjør mye ut av seg.

Detaljrikdom i barokken

Et annet barokt kjennetegn er det at kunsten og literturen ofte preges av detaljer. I barokk malerkunst er det for eksempel vanlig å finne en masse detaljer. Klærne til personene på bildet er ofte detaljerte, man finner ofte ulike objekter plassert i bakgrunnen av et portrett, og det er ikke uvanlig at skarer av baby-engler omgir hovedpersonen i malte scener fra Bibelen. Det skjer gjerne mye i barokke malerier. I barokke skulpturer er kroppene ofte posisjonert på en slik måte at detaljer i muskelspillet kommer tydelig frem, og også fine detaljer i figurenes klær og hår er med på å gjøre slike barokke kunstverk imponerende.

Peter Paul Rubens’ Bebudelsen, ca. 1609, viser en scene fra Bibelen hvor Maria får vite at hun skal bli mor til Jesus. Bildet viser barokkens sans for det dramatiske og pompøse, for detaljer, og for kontraster (mellom lys og skygge). Det er  også typisk for epoken at innholdet er religiøst.

Språklige virkemidler

Den omfattende bruken av språklige virkemidler er faktisk så vanlig å finne innenfor barokk litteratur, at vi kan kalle den et barokt trekk i seg selv. Metaforer, sammenligninger, allusjoner, symboler, personifikasjoner, besjelinger, enderim, allitterasjonsbruk og så videre, gjennomsyrer vanligvis strofene i barokke dikt. Jo flere slike en forfatter får plass til i en tekst, jo bedre, ser det ut til at man tenker. Det er ofte imponerende hvor mange slike virkemidler en barokk forfatter kan klare å presse inn i en og samme strofe.

Kontraster – barokkens viktigste virkemiddel

Barokkens kanskje aller viktigste virkemiddel er bruk av kontraster, motsetninger som settes opp mot hverandre, slik som «stor – liten», «himmel – helvete», «dag – natt», og så videre. Ikke bare er barokke dikt fulle av slike kontrastpar på detaljnivå: Forfatterne bruker vanligvis også kontraster som en måte å strukturere tekstene sine på. For eksempel kan man la halvparten av et barokt dikt handle om hvor dårlig livet på denne jorden er, mens den andre halvparten handler om himmelen og dens storhet. En barokk dikter kan lage et dikt der vi får kontrasterende strofer om «rikdom» og «fattigdom» annenhver gang, fra begynnelse til slutt. Dersom de første strofene i et barokt dikt handler om dyp sorg, bør man ikke bli overrasket hvis diktet på et eller annet punkt slår om, og ender med snakk om glede og fryd til slutt. Barokkens vanligste og viktigste kontrast er sannsynligvis den som allerede er nevnt, mellom livet på jorden, som er midlertidig, tomt og uten innhold, og livet i himmelen, som er evig, og fylt av den dypeste mening.

Det at barokkens viktigste virkemiddel er kontraster ser man også i andre kunstarter fra epoken. I barokke malerier er kontrasten mellom lys og skygge i bildene gjerne mye sterkere enn tidligere. Fasader i barokke bygninger er ofte laget på en slik måte at det oppstår et spill i kontrasten mellom lys og skygge når solen skinner på dem. I barokk musikk kan man finne kontraster mellom raske, lyse toner på den ene siden, og lange, dype toner på den andre. Det er også vanlig å spille ulike deler av et barokt musikkstykke med ulik kraft og intensitet, slik at det oppstår en kontrast også her.

Religiøst innhold

Når det gjelder innhold er det et kjennetegn på barokken at den vanligvis er knyttet til religion. Svært mange av de som skapte barokk kunst og litteratur var på en eller annen måte knyttet til kirken. Enten hadde de kirken som oppdragsgiver, eller de var selv prester. Folk som Thomas Kingo og Petter Dass i Danmark-Norge arbeidet for eksempel begge som prester, og selv om Dorothe Engelbretsdatter var kvinne, og dermed ikke kunne bli prest på denne tiden, så var hun gift med en prest, og hadde en far som var prest. Hun tilhørte det riktige miljøet, så å si. I Danmark-Norge er salmer barokkens viktigste litterære sjanger, religiøse dikt som er ment å skulle synges. I barokk maler- og skulpturkunst er svært mange av motivene, altså det som er avbildet, hentet fra viktige scener i Bibelen. Både salmene og maleriene hadde en slags pedagogisk, altså «opplærende» funksjon. Barokk kunst ble i stor grad brukt i kirkens tjeneste, for å lære folk riktig kristendom.

Vanitas – alt er tomt, innholdsløst og kun midlertidig

En annet innholdsmessig kjennetegn på barokken er det vi kan kalle dens Vanitas-aspekt, tanken om at alt i denne verden dypest sett er «tomt», «overfladisk», og noe som ikke varer. Det latinske ordet vanitas kan på norsk oversettes med to ord: Én oversettelse er «forgjengelighet», altså det at noe ikke varer. Ingenting i denne verden varer, tenker man i barokken. Alt vil før eller siden forsvinne. Samtidig har ordet også en annen betydning – «forfengelighet», altså noe tomt, overfladisk, og uten dypere mening. Vanitas betyr begge disse tingene.

Det at vantitas-tanken er så fremtredende på 1600-tallet, altså tanken på hvor tomt, meningsløst og kortvarig livet på jorden er, gjør at barokken som epoke får en slags dobbelthet ved seg. På den ene siden sprudler den av kunstnerisk energi, kreativitet og liv, samtidig som det på den andre siden likesom hele tiden ligger noe under som stadig minner oss på at alt dette egentlig er en illusjon. I den store sammenhengen er livene våre korte og ubetydelige blaff.

Maria van Oosterwijcks Vanitas, stilleben med blomst og globus (ca. 1668) viser mange typiske vanitasmotiver.

Barokkens sans for systemer, hierarkier og symmetri

Et siste kjennetegn på barokk vi kan nevne her, er dens sans for systemer, hierarkier og symmetri. Man liker å organisere ulike elementer eller deler, slik at alt passer sammen i en større helhet. Dette ser man for eksempel i barokke hager og parkanlegg. Her er plasseringen av hver enkelt plante og fontene vanligvis svært nøye planlagt ut fra en større helhet. I slike hager ser man også barokkens begeistring for symmetri, at enkelte deler nærmest speiler hverandre, slik at helheten virker balansert.

Denne sansen for å ordne ting i systemer finner man like gjerne i litteratur som i hagekunst. De femten strofene som til sammen utgjør Thomas Kingos berømte salme «Kjed av verden, kjær ad himmelen» er for eksempel organisert på følgende måte: Først får vi en innledningsstrofe som gjør det klart hva diktet handler om – at det lyriske jeget, altså stemmen i diktet, er lei av denne verden, og lengter etter himmelen. Deretter får vi først syv strofer som snakker om ulike ting ved denne verden, som alle er dårlige. Etter det igjen får vi syv strofer som handler om tilsvarende ting i himmelen, og disse tingene er selvsagt gode. Diktet er bygget opp slik at de ulike delene speiler hverandre, og det er lett å se hvordan de ulike strofene er del av et større system, som er planlagt på forhånd. Dette er også et typisk barokk trekk.

En siste ting å nevne når det gjelder hvordan man ordner og strukturerer ting i barokken, er sansen for hierarkier, altså rangordninger. I samfunnet på 1600-tallet så man gjerne for seg en naturlig orden, der Gud var på toppen, med kongen under. Etter dette fulgte kongens nærmeste råd, og deretter prester og andre myndighetspersoner. Så kom «vanlige folk», som igjen gjerne ble rangert ut fra yrke og rikdom, før man til slutt kom til de fattige. I tillegg var menn rangert over kvinner, og gifte kvinner var rangert over de ugifte.

Denne måten å tenke på viser seg også i tekster fra barokken. I Dorothe Engelbretsdatters «Aftensalme» ber for eksempel det lyriske jeget først en bønn for kongen, og deretter for kongens råd, de som står ham nærmest. Deretter ber hun for prestene, så for andre øvrigheter, og til slutt for de syke, faderløse og fattige.

Dikterpresten Petter Dass var også svært opptatt av hierarkier eller rangordninger. I salmen «Det fjerde bud» forklarer han hva som ligger i Guds bud i Bibelen om at man skal å «hedre» sin far og sin mor». Dass utvider betydningen av dette til også å gjelde at vanlige folk skal adlyde presten, at folk generelt skal adlyde kongen og andre øvrighetspersoner, og at tjenere har plikt til å adlyde herskapet sitt, dem de jobber for. Dass skrev i tillegg også tolv salmer, «Hustavlen», hvor han på rim kommer med detaljerte regler for hvordan samfunnets ulike «klasser» skal forholde seg til hverandre. Alle har på 1600-tallet sin plass i samfunnet, og denne plassen skal man respektere, og ikke stille spørsmål ved.

Peter Paul Rubens: Marias opptagelse i himmelen (ca. 1626). Eksempel på barokk kunst med et katolsk budskap. Jomfru Maria er en viktigere skikkelse i den katolske kirken enn i nordeuropeiske, protestantiske kirker. Her vises hennes storhet idet hun tas levende opp til himmelen, mens Jesu apostler og andre som fulgte ham, er vitner.

Pønitensen, eller botsfromheten var en annen retning.  De som tilhørte pønitensen var ikke uenige med de som tilhørte ortodoksien. De trodde på det samme, men de hadde gjerne et litt annet fokus. Det å bekjenne sine synder, å innrømme for Gud at du er syndig og dårlig ble vektlagt innenfor denne retningen. Spesielt var tanken om syndefallet viktig her – det at Adam og Eva syndet i Paradis, og at alle senere mennesker derfor er født syndige. Synd, og det å være dårlig er nærmest noe biologisk ved oss mennesker slik man ser det på 1600-tallet i protestantiske land. Det eneste vi kan gjøre er derfor å vende oss til Gud og forsøke å «gjøre bot». Vi skal kaste oss ned foran Gud, og håpe at han vil redde oss. Denne formen for kristendom var ofte mer personlig og inderlig, enn den mer regelfokuserte ortodoksien. Dette kommer også ofte frem i de ulike barokke forfatternes dikt. Dorothe Engelbretsdatter, som plasseres i pønitensen, har ofte et lyrisk «jeg», en personlig stemme, og diktene hennes virker svært inderlige i tonen, med mye følelser og mye gråt. Petter Dass, som derimot tilhører ortodoksien, er mer kontrollert når det gjelder følelser, og skriver vanligvis til et lyrisk «du» eller kanskje også et «dere». Grensene er imidlertid flytende. I bunn og grunn var folk som Dorothe og Dass enige om hva man skulle tro på, og det hender også at Dass sine dikt kan virke inderlige, mens Dorothes dikt fra tid til annen fokuserer mer på lover og på hva folk bør og ikke bør gjøre når de dyrker Gud.

Thomas Kingo

Dansken Thomas Kingo (1634–1703) var Danmark-Norges mest berømte dikter mens han levde. Han var prest, ble etter hvert biskop for Fyns amt, området rundt byen Odense, og litt senere i livet ble han gjort adelig. Han befant seg altså nær makten i riket. Kingo skrev mange hyllingsdikt til kongen og andre øvrighetspersoner. Enkelte har pekt på at dette kan ha vært noe av grunnen til at han etter hvert hadde mektige venner. Mesteparten av diktene hans er imidlertid religiøse. Som salmedikter er Kingo kjent for å svinge mellom det å lovprise alt som har å gjøre med Gud og himmelen, og det å fordømme og kritisere livet på denne jorden. Kingo ga ut flere diktsamlinger, og i 1699 kom også Kingos Salmebok ut, en sangbok med over 300 salmer. Over 80 av dem var skrevet av Kingo selv, og boken ble flittig brukt i riket et par hundre år fremover.

«Kjed av verden, kjær ad himmelen»

Kingos kanskje aller mest kjente dikt er «Kjed av verden, Kjær ad himmelen», som kom ut i 1681. Dette er et dikt som på en god måte får frem barokken og dens kjennetegn, både når det gjelder form og innhold. Diktet er for eksempel religiøst, og preget av vanitas-tanken – det at ingenting i dette livet varer eller har noen dypere verdi. Alt som har med denne verden å gjøre er i Kingos dikt kun «Forfengelighed/ Forfengelighed».

Motiv, tema og budskap i diktet

Salmens motiv er enkelt sagt at det lyriske jeget sier nettopp dette. Han eller hun er lei av denne verden, og har gjennomskuet hvordan alt vi mennesker vanligvis bryr oss om, slik som penger, ære, vennskap, erotikk, og så videre, er ting som aldri kan gi oss noen varig glede. I stedet lengter det lyriske jeget etter himmelen – eller «Abrahams kjød», som det kalles i salmen. Der har alle ting en verdi som er dypere og som er evig. Temaet kan kanskje sies å være «verdens forgjengelighet», altså det at alt på jorden er midlertidig og uten dypere verdi, og «himmelens storhet og evighet». Et budskap her ser ut til å være at man ikke bør satse på dette livet, men heller vende seg vekk fra denne verden, og mot det neste – mot livet med Gud

Oppbygning

Diktets oppbygning viser som vi tidligere har sett et eksempel på barokkens sans for å organisere ulike deler slik at de passer inn i en større helhet – dens sans for systematikk og symmetri. Diktet består av 15 strofer, og hver strofe har syv verselinjer, og rimmønsteret aabbccc. Den første strofen er en slags innledning, som viser hva diktet handler om. Deretter får vi to deler som ser ut til å «speile» hverandre: Først kommer syv strofer som i detalj tar for seg hvor liten verdi alt det vi setter høyt i denne verden egentlig har. Så får vi til syv strofer som forklarer hvor stor verdi hver enkelt tilsvarende ting vil ha i Himmelen. Dette er diktets struktur. Vi får altså presentert en jordisk og en himmelsk versjon av en rekke ulike ting, og igjen og igjen gjøres det klart hvordan de himmelske tingene er de vi bør satse på.

Strofe 10

Der skal mine År

Begynnes i Evigheds deilige Vår,

Der skal ikke Dagen ved Solen oppgry,

Ei Månen tilmåle meg Nede og Ny,

Men Jesus er Solen hvis Stråler er Strød

I Abrahams Kjød,

I Abrahams Kjød.

I disse strofene kommer vanitas-tanken tydelig frem. Årene vi har her på jorden, med alle våre oppturer og nedturer, alt vårt arbeid og våre tanker, er til syvende og sist noe som ikke varer,  noe som i det lange løp er ubetydelig. Kun i himmelen finnes det noe som varer, for der har tiden stoppet.

Måten diktet er bygd opp på viser oss også den viktige rollen kontraster spiller i barokken. I Særlig ser vi kontrasten mellom «livet på jorden og livet i himmelen», mellom «det midlertidige og det evige», og mellom «det tomme og innholdsløse og det som virkelig betyr noe». Disse kontrastene kommer på mange måter også frem i diktets tittel: «Kjed av verden», altså lei av verden, og «kjær ad himmelen», det at man lengter etter himmelen. Også andre kontraster finnes over alt i diktet. I strofene ovenfor ser vi for eksempel hvordan årene «går», altså «går vekk», i strofe 3 når det snakkes om denne verden, mens årene i himmelen er noe som alltid «begynnes», de er noe som hele tiden «kommer».

Solen og månen kan også sees på som kontraster, i betydningen natt og dag, og i forbindelse med månen nevnes både «Nede» og «Ny», det at månen blir mindre, og det at den vokser. Som vi ser, preger kontrastene dette diktet på alle nivåer: fra tittelen og måten strofene er organisert på, og helt ned til de minste små detaljer som nevnes. Dette er også et barokt trekk.

At diket er pompøst og dramatisk i stilen kan man vel kanskje også si, med tanke på det dramatiske som ligger i å si «Far vel» og snu ryggen til alt i denne verden en gang for alle. «Tonen» i diktet må vel også kunne kalles ganske høystemt og pompøs. Vendinger som at «Jesus er Solen hvis stråler er Strød/ I Abrahams Kjød», var neppe hverdagsspråk på 1600-tallet heller. Ikke minst ser vi hvordan Kingo som en barokk forfatter demonstrer ferdighetene sine i dette diktet: Han bygger et dikt som er planmessig organisert ned til den minste detalj, Han følger uten anstrengelse et fastsatt rim- og rytmemønster, og i tillegg viser han hvor godt han mestrer bruken av ulike språklige virkemidler. I strofe 2 står det for eksempel:

Ordforklaringer

Fager Gestalt – Vakker skikkelse;

Glar – glass

Bobler – (som sprekker)

Skrattende kar – ustabile legemer, noe som er skrøpelig og ikke kan stoles på

Ise-skrog – ting av is (som smelter)

Skarn – Dritt (noe verdiløst)

Fortred – Noe ødeleggende/skadelig

Omfattende bruk av virkemidler

Her benytter Kingo seg av svært mange virkemidler i en og samme strofe. For det første begynner han med å stille et retorisk spørsmål, et spørsmål man stiller for å oppnå en effekt, og ikke nødvendigvis fordi man faktisk ønsker et svar. «Hva er egentlig alt det som verden «sminker opp», og pynter for oss, slik at vi blir lurt til å tro at vi faktisk vil ha disse tingene, og at vi trenger dem? Deretter svarer han på sitt eget spørsmål ved hjelp av en rekke metaforer. Disse metaforene viser alle på en eller annen måte hvor dårlig og lite varig det på jorden er. De tingene vi tror vi ønsker oss er for det første noe som er oppsminket – de pyntet slik at de skal se mer forlokkende ut enn de egentlig er. De er dessuten skygger, noe vi aldri kan få ordentlig tak i, og de er glass, noe som fort går i stykker. De er bobler, som før eller siden vil sprekke, og det er «ise-skrog», altså tynne lag av is, som kan smelte når som helst.

Vi ser også hvordan Kingo bruker kontraster i denne strofen, som «skygger» og «skinnende» – i tillegg til at hele strofen er konstruert som en kontrast mellom «et spørsmål og et svar». Det at verden gjøres til en slags make up artist i strofens begynnelse, som lurer deg til å tro at disse tingene er vakre, kan man kalle en personifikasjon, det at man tar et abstrakt konsept som «verden», og gir det menneskelige egenskaper. I tillegg til å bruke fast rim og rytme som et virkemiddel her, benytter Kingo seg også av virkemiddelet allitterasjon, eller bokstavrim, det å innlede flere ord som man legger trykk på med like bokstaver. På dansk, som jo var Kingos språk, uttales nemlig ordene «skygger», «skinnende», «skrattende», «skrog», og «skarn» alle med en lik sk-lyd helt i starten. I tillegg får vi en gjentagelse i slutten, idet ordet «Forfengelighed» sies to ganger, og dermed liksom får enda større tyngde. Kingo er i dette diktet ikke bare en prest som forklarer folk hvordan man bør tenke om verden. Han er også en barokk kunstner som sørger for å få vist frem hvor godt han mestrer hele spekteret av språklige virkemidler. I barokken er det sjelden slik at det enkle er det beste.

Videre lesing

Andersen, Per Thomas, 2001: Norsk litteraturhistorie, Oslo

Dass, Petter, 1715, «Den Anden Sang» i Katekismesanger, Bokselskap.no, http://www.bokselskap.no/boker/katekismesanger/fad2, nedlastet 01.11.2018

Haarberg, Jon, 2012, «Verkshistorien, 1.1. Tilblivelsen», i Katekismesanger, Bokselskap.no, http://www.bokselskap.no/boker/katekismesanger/fad2, nedlastet 01.11.2018

Haarberg, Jon, 2012, «Katekismen, 2.4. Leseferdigheten», i Katekismesanger, Bokselskap.no, http://www.bokselskap.no/boker/katekismesanger/fad2, nedlastet 01.11.2018

Haarberg, Jon, 2017, Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen, Oslo

Kirkegaard, Peter, 1996, «Dansk-norsk fælleslitteratur, 1536-1807» i Fidjestøl, Bjarne, Peter Kirkegaard, Bjarne Aa. Aarnes, Asbjørn Aarseth, Leif Longum, Idar Stegane, 1996, Norsk litteratur i tusen år, Gjøvik

Produsert av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag