Norsk språkhistorie

Kort oversikt

Fra ca. år 200-500 snakket man et språk vi i dag kaller urnordisk det som i dag er Norge. Mellom 500 og 700 endret språket seg mye, og fra ca. 700-1350 ble det snakket et språk som vi i dag kaller norrønt eller gammelnorsk. Dette språket var svært ulikt det språket vi snakker i Norge i dag. Etter 1350 endret språket seg ganske raskt. Grammatikken ble enklere, og vi fikk inn mange ord fra nedertysk, et språk som ble snakket i det som i dag er Nordtyskland og Nederland. Etter hvert kom vi også inn i en union med Danmark (1537-1814) og skriftspråket i Norge ble dansk.

Etter unionsoppløsningen i 1814 fikk vi en språkdebatt i Norge, hvor folk som Henrik Wergeland og P. A. Munch deltok. På 1840- og 50-tallet arbeidet Ivar Aasen med å skape landsmålet – senere nynorsk – basert på de norske dialektene. Samtidig arbeidet språkmannen Knud Knudsen med å fornorske det danske skriftspråket, ved å gjøre det mer likt den dannede elitens måte å snakke norsk på, såkalt «dannet dagligtale». Dette resulterte etter hvert i riksmål, den konservative forløperen til våre dagers bokmål. I 1885 fattet Stortinget Jamstilingsvedtaket, noe som innebar at Ivar Aasens landsmål nå var sidestilt med dansk-norsk i Norge.

1900-tallets språkhistorie er særlig preget av to ting: at vi hadde en rekke rettskrivingsrefomer, og samnorskprosjektet. Samnorsk var den ideen at de to skriftspråkene våre gradvis skulle gjøres likere hverandre, slik at de med tiden kunne smelte sammen og bli til ett. Samnorskpolitikken var i høy grad Arbeiderpartiets prosjekt. På 1950-tallet ble det en stor strid i Norge om samnorskpolitikken, og myndighetene var etter hvert nødt til å gi det opp. I våre dager har vi fremdeles to offisielle varianter av skriftlig norsk – bokmål og nynorsk – men disse målformene er mye likere hverandre i dag, enn de var tidligere.

Videoserie om særtrekk ved norsk språk sammenlignet med norrønt.

Videoserie om språkdebatt og språkutvikling på 1800-tallet.

Videoserie om språkhistorie på 1900-tallet.

Studiehefter om språkhistorie – kan brukes og distribueres fritt av alle.

Norrønt og moderne norsk språk

Språkhistorie på 1800-tallet

Språkhistorie på 1900-tallet

Flerspråklighet

Oppgaver om språkhistorie

Repetisjonsoppgaver og samarbeidsoppgaver

Norsk språkhistorie fra norrøn tid til i dag

Urnordisk

Urnordisk kaller vi språket man brukte i Norge, og i våre naboland, fra rundt år 200 til 500. Dette språket var som navnet antyder felles for hele Norden, og det var preget av ganske lange ord, med mange stavelser. For en moderne leser virker språket fremmed. Et eksempel er ordet «witadahalaiban», som betyr «forsørger», eller «en som skaffer brød».

Synkopetiden – ord blir kortere

Synkopetiden hadde vi grovt sagt mellom år 500 og 700. I løpet av denne perioden forandret språket seg veldig, og vi gikk fra urnordisk til norrønt språk. Det viktigste som skjedde her var litt forenklet sagt at ord ble kortere. Man sluttet å uttale trykklette endevokaler – altså vokaler i slutten av ord – som ikke man la noe trykk på når man snakket. I det urnordiske ordet for «gjest» – «gastiR », forsvant for eksempel i-en, siden det ikke var noe trykk på den. Derfor ble dette ordet forkortet til «gestr» på norrønt . Vi ser at ordet «gastiR» har to stavelser «gast-iR», mens ordet «gestr» bare har én stavelse. Noe slikt skjedde med svært mange ord, og dette gjør at norrønt føles som et helt annet språk enn urnordisk. Fordi man hadde fjernet så mange trykklette vokaler (slik som i-en i «gastiR»), havnet ofte mange konsonanter ved siden av hverandre på norrønt. Det gjør at det norrøne språket har mange ord med flere konsonanter etter hverandre. Det urnordiske ordet «walluR» (som betyr «voll» eller «slette»), ble på norrønt til «vǫllr».

Enkelt oppsummert: I årene mellom år 500 og 700 ble ord kortere, og vokalene i mange ord forandret seg. Når vi kommer til ca. år 700, har vi det språket vi i dag kjenner som norrønt. Språket forandret seg ikke likt over alt, og dette første til at vi for første gang fikk dialektforskjeller i det skandinaviske området. På denne tiden begynte dialektene på Østlandet og Vestlandet i dagens Norge for alvor å skille seg fra hverandre, og det er derfor dialekter i Øst- og Vest-Norge fortsatt er så ulike i dag.

Norrønt språk

Norrønt språk er enkelt sagt det språket man brukte i Norge fra ca. 700-1350, over en periode på mer enn 500 år. Det er dette språket eddadikt, skaldekvad og sagaer er diktet på. Det var dette språket vikingene brukte, og det var også dette språket den norrøne litteraturen ble skrevet ned på litt senere, på 1200-tallet. Din jobb er å kunne sammenligne dette norrøne språket, med det vi bruker i Norge i dag. Før vi gjør det, bør vi imidlertid nevne enda to perioder: Mellomnorsk tid, og dansketiden.

Mellomnorsk tid

Mellomnorsk tid pleier vi å si er fra 1350-1536, fra svartedauden til reformasjonen, da danskene for alvor tok over Norge. Med svartedauden døde antagelig rundt halvparten av landets befolkning, og Norge mistet i særlig stor grad folk som kunne lese og skrive. De som skriver etter 1350 skriver annerledes enn de som skrev 100 år før, sannsynligvis fordi de manglet kunnskap om den gamle og «riktige» måten å skrive på. I løpet av denne tiden tok også «utlendinger», dansker, svensker og tyskere, over de viktigste stillingene i samfunnet. Også dét kom til å prege språket vårt, siden språket man snakket her til lands etter hvert ble blandet med danske og svenske ord. I løpet av denne perioden kom det også inn en mengde lavtyske ord i språket vårt. Noen mener at så mye som 30-40% av ordene vi bruker i moderne skandinaviske språk i dag kommer fra tysk. Til sammen gjorde alt dette at språket vi brukte på 1500-tallet her til lands var helt annerledes enn det man hadde brukt 250 år tidligere. Nå nærmet vi oss det vi kaller moderne norsk.

Dansketiden

I løpet av dansketiden fra 1536-1814 ble skriftspråket stadig viktigere, og skriftspråket i Norge endte opp med å bli Dansk. En viktig grunn til dette var at Bibelen som ble brukt i Norge skrevet på dette språket. Den skrivemåten som var brukt i Bibelen ble et forbilde for skrivemåten i andre tekster også. Å snakke dansk, begynte man imidlertid aldri med her til lands.

Språkhistorie på 1800-tallet

Når man studerer norsk språkhistorie er det naturlig å legge ekstra mye vekt på de siste 200 år – fra tidlig på 1800-tallet til i dag. Fra 1814 og frem til 1830-tallet hadde språkdebatten i Norge for det meste handlet om hva man skulle kalle det språket man hadde skrevet på. Fra og med starten av 1830-tallet begynte debatten å handle mer om hvordan vi helt konkret burde skrive her til lands. Tanker fra tysk nasjonalromantikk om at det finnes en sammenheng mellom en nasjon, et folk, og dette folkets språk, påvirket flere norske diktere og universitetsfolk, og gjorde at det ikke lenger var uproblematisk å skrive dansk. Dette førte til at flere alternativer ble foreslått. Denne «språkdebatten på 1830-tallet» foregikk blant en ganske liten gruppe i hovedstaden, og mange av de viktigste personene var folk i starten av 20-årene. Det var altså ikke noen stor, nasjonal debatt dette – men likevel fikk den betydning for norsk språkhistorie.

I 1828 hadde Christiania offentlige Theater blitt etablert. Skuespillerne der snakket dansk på scenen, noe som var med på å gi dansk en enda høyere status blant eliten i Norge enn det allerede hadde. Henrik Wergeland var en av de som likte dette dårlig. Han brukte selv særnorske ord – altså ord som ikke var lov på dansk – i noen av verkene sine. Og i et skuespill fra 1830 harselerte han med folk han syntes var altfor glade i Danmark og København, og som mente at nordmenn burde lære språket sitt av danske skuespillere. Dette ble på mange måter starten på en debatt om språket i Norge, som kom til å pågå noen år, på starten av 30-tallet.

Se videoen om språkdebatten på 1830-tallet.

Fornorske dansk – Henrik Wergeland

Henrik Wergeland (1808 – 1845)

Når det gjaldt det å gjøre det gradvis, var Wergeland en tilhenger av valgfrihet. Det han foreslo var at man skulle hente frem «nye og atter nye ord» fra norske dialekter. Og så, mente han, burde «menn av vitenskapelig anseelse» altså kompetente folk, avgjøre om de skulle tas opp i språket eller ikke. Han tenkte seg også en slags survival of the fittest-situasjon, hvor nordmenn selv valgte hvilke ord de faktisk brukte når de skrev. På denne måten ville gode og nyttige særnorske ord over tid bli beholdt, mens de unyttige ble ignorert. Målet, slik han så det, var på sikt å få et skriftspråk som var norsk og i tråd med folkespråket – det språket den største del av folket snakket.

Tre grunner til at Wergeland ville fornorske dansken

I norsk språkhistorie nevnes ofte tre grunner til at Wergeland ønsket å fornorske dansken. Den første grunnen man nevner er gjerne den demokratiske. Wergeland var opptatt av folkeopplysning. Hvis det danske skriftspråket ble fornorsket, altså mer likt hvordan nordmenn flest snakket, ville det bli lettere for folk flest å lære seg å bruke skriften på en skikkelig måte. Et mer norsk skriftspråk kunne på den måten legge til rette for at alle – ikke bare eliten i samfunnet – potensielt kunne delta aktivt i samfunnsdebatten, og i demokratiet generelt. Det bør påpekes at Wergeland ikke selv kommer med denne konkrete begrunnelsen i noen av tekstene han skriver om språk. Likevel er dette i tråd med hva Wergeland stod for og var opptatt av, og eksperter er enige om at «det demokratiske» med stor sannsynlighet var en viktig grunn for ham.

Den andre grunnen er den nasjonale. I 1814 hadde vi fått politisk selvstendighet fra Danmark. Skulle vi også oppnå kulturell selvstendighet, mente Wergeland, måtte vi ha vårt eget skriftspråk. Hvis ikke ville vi aldri komme ut av danskenes skygge. Et selvstendig språk, med en litteratur var for ham «det sikreste merke og pant på et folks borgerlige selvstendighet.». Kort sagt: Vi kunne ikke være dårligere enn våre naboer, Sverige og Danmark.

Den tredje grunnen, som er den Wergeland bruker aller mest plass på, er den kunstneriske. Norske forfattere og særlig diktere, sier han, trenger et ordforråd, et språk, som paser med det norske temperamentet og den norske naturen. Etter hans syn var norske ord ofte mer uttrykksfulle og mer presise enn de danske. I det norske ordet «foss», for eksempel, er det nesten så man hører suset fra vannet som faller, sammenlignet med det danske ordet «vandfald». Dansk mangler en rekke slike ord som er helt naturlige for nordmenn å bruke, og derfor, mener Wergeland, må vi fornye og fornorske skriftspråket vårt.

Beholde dansk – P. A. Munch og Johan Sebastian Welhaven

Wergelands motstandere, særlig de som tilhørte det såkalte «Intelligenspartiet» og kretsen rundt dikteren Johan Sebastian Welhaven, mente på sin side at det beste var å beholde dansk. Aller viktigst i vår sammenheng var nok ikke Welhaven selv, men snarere den da 22 år gamle jusstudenten, og senere berømte norske historikeren P.A. Munch, som i 1832 skrev en artikkel om språk ved navn «Norsk språkreformasjon». Denne artikkelen var både et forsvar for bruken av dansk som skriftspråk i Norge, og en kritikk av Wergeland og andre som ønsket å fornorske dansken.

Munch nevner særlig tre grunner for hvorfor vi bør fortsette å bruke dansk som skriftspråk. For det første mener han at nasjonaliteten hos et folk» handler mer om innbyggernes karakter og landets natur, enn om språket. Derfor er ikke det å beholde dansk noe stort problem. For det andre mener han at det danske skriftspråket vil kunne la oss beholde kontakten med Danmark og med resten av Europa. Norge ligger langt unna, og kan fort bli ganske isolert. Med dansk som skriftspråk er Norge likevel med i det gode selskap. Alt som blir skrevet og oversatt i Danmark kommer oss Nordmenn til gode, så lenge vi har det samme skriftspråket. For det tredje mener Munch at nordmenn er blitt så vant til dansk nå, at det neppe er verdt å endre på. Etter fire hundre år under danskene har det danske skriftspråket har påvirket både overklassen, altså «de dannede», og folk flest, i så stor grad at man ikke vil kunne få dem til å bruke et nytt språk uten å tvinge dem.

P.A. Munch (1810 – 1863)

I artikkelen forsvarer ikke Munch bare bruken av dansk. Han går også til angrep på de han kaller «språkreformatorene» eller» språkforderverne» de, som vil fornorske dansken – spesielt Wergeland. Særlig har han to innvendinger: For det første mener han at metoden til de som vil fornorske dansken er uvitenskapelig. I sin iver etter å gjøre språket mer norsk, sier han, tar Wergeland og de andre inn en masse nye ord, basert på sin egen magefølelse. Noen ganger går det så galt at de uten å vite det tar inn ord som ikke er norske i det hele tatt, men tyske eller svenske. Andre ord igjen er riktig nok fra Norge, men de er så «lokale» at man kun finner dem i et par bygdedialekter, som er uforståelige for nordmenn flest. Dette feil måte å gå frem på, mener Munch.

For det andre kritiserer Munch de samme «språkreformatorene», for å være overfladiske, fordi de tror det går an å endre språket bare ved å sette inn norske ord og uttrykk. Men ord og uttrykk er langt fra det viktigste i et språk, sier han. Det viktige er snarere grammatikken, systemet – hvordan ord bøyes og hvordan setninger settes sammen, på en systematisk måte. Å bare endre ordene endrer egentlig ingen ting. Skal man forandre et språk, må man forandre hele systemet, og dette er vanskelig å få til. Munch skriver at «det å ta utgangspunkt i det danske språket, og så bare putte inn tilfeldige norske ord og uttrykk her og der, aldri vil føre til et norsk språk – bare til dårlig dansk. «Hvor langt bedre er det ikke», skriver han, «å skrive rent enn fordervet dansk, som likevel aldri vil bli norsk?»

Skape et nytt talespråk, og skrive på dette – P. A. Munch

Helt i slutten av den samme artikkelen, i det aller siste avsnittet, kommer P.A. Munch med et forslag som av mange har blitt tolket som et tredje alternativ til hva man kan gjøre med språksituasjonen. Leser man artikkelen, vil man imidlertid se at det neppe dreier seg om et oppriktig forslag. Det Munch vil er åpenbart å forsvare bruken av dansk, og å gå til angrep på de som vil fornorske dansken – ikke å komme med et tredje alternativ. Likevel foreslår han i slutten av artikkelen at dersom de som vil fornorske dansken faktisk ville gjøre noe nyttig ut av språkinteressen sin, så kunne de i stedet bruke kreftene på å konstruere et nytt, norsk språk, basert på en norsk dialekt. Han foreslår at de kunne ta utgangspunkt i en av de «reneste» dialektene – altså en dialekt som har bevart mye av det gammelnorske – og så «fikse opp denne», ved å justere den opp mot det originale norrøne språket. Slik kunne man på en systematisk og kritisk måte gå igjennom hva ved dialekten som var ekte norsk – i betydningen norrønt – og hva som rett og slett var «ødelagt språk».

Et slikt språk, sier han, kunne for eksempel brukes til å gjengi tekster som var skrevet på norrønt. Men egentlig ville man ikke ha trengt det. Dette språket ville nemlig ha vært så likt norrønt, at alle som behersket det også automatisk ville ha forstått originaltekstene, hvis man bare gjorde noen få justeringer slik at det norrøne språket ble lettere for folk å lese. Det er tydelig at Munch på ingen måte mente at et slikt språk skulle erstatte dansk i samfunnet. Men likevel: Et slikt prosjekt, sier han, ville i tilfelle ha fortjent å bli kalt «nasjonalt» i langt større grad enn det å bare ville fornorske dansken, uten et klart mål, eller noen sikker plan.

Ivar Aasens arbeid med språket

Det kanskje viktigste navnet i norsk språkhistorie på 1800-tallet, er Ivar Aasen. Han ble født i 1813 på Sunnmøre, på Vestlandet, og døde i 1896 i Kristiania, eller Oslo, som det heter i dag. Aasen kom fra fattige kår, men oppnådde mye i løpet av livet sitt. Som forsker ble han den første i Norge til virkelig å undersøke dialektene på en systematisk måte. Som språkplanlegger skapte han landsmålet, et eget norsk skriftspråk, og mens han levde fikk han se at dette språket hadde stor fremgang. I 1885 ble det til og med likestilt med dansk, som et av to offisielle språk i landet. I tillegg har Aasen også beriket den norske litteraturhistorien, som dikter.

For mer detaljer, se videoen om Ivar Aasens liv frem til reisen i 1842.

I 1833, som 20-åring, kom han i skole hos prost Hans Thoresen i Herøy. Her fikk han lære dansk grammatikk, latin og tysk, og han lærte også litteratur, historie og geografi. Thoresen var imponert over Aasen. Han ville ha ham til universitetet, og tilbød også å hjelpe økonomisk, men Aasen takket nei. I en kort biografi fra 1841 begrunner han dette med at han ikke ville «omdanne seg», altså «skifte klasse», så å si, og at han trodde han kunne gjøre mer for bondeklassen, eller «almuen» som han skriver, jo nærmere han stod denne.

Mens han var i tyveårene arbeidet han også over flere år med en systematisk undersøkelse av dialekten på Sunnmøre. Aasens arbeid med «Sunnmørsgrammatikken» kom til å åpne mange dører for ham. I 1842 bevilget Det kongelige norske Videnskabers forbund i Trondheim et stipend til Aasen, for to års forskning på dialekter, og Aasens karriere kunne nå begynne for alvor.

Ivar Aasens prosjekt

Ivar Aasens prosjekt kan på mange måter deles i to. Den første delen av arbeidet hans handlet om å forske på dialekter. Han skulle reise rundt i landet og kartlegge dialekter, og publisere resultatene sine i en grammatikkbok og en ordbok som til sammen viste hvordan dialektene i Norge var. Før Aasen fantes det lite kunnskap dialektene rundt omkring i landet, så denne delen av Aasens arbeid kan sees på som del av et større prosjekt på 1840-tallet – innhentingen av informasjon om norsk folkekultur. Det var også på denne tiden at folk som Asbjørnsen og Moe, og Crøger og Landstad, som samlet eventyr, sagn og folkeviser – ting som heller ikke var særlig kjent på 1840-allet, men som folk i byene hadde begynt å interessere seg for.

Den andre delen av Aasens prosjekt gikk ut på å skape et norsk skriftspråk, et alternativ til dansk, som enkelt sagt var basert på de dialektene han kartla på reisene sine. I del én av prosjektet handlet det altså om å forske på dialekter. I del to handlet det om språkplanlegging. La oss ta for oss del én først.

Aasens reise 1842 – 46

Den første reisen hans begynte høsten 1842. Han reiste raskt gjennom Nordfjord og Sunnfjord, og ble i Sogn et halvt års tid. Han tilbrakte så tre kvart år i Nord-Hordaland mens han ventet på mer penger til å reise. Han var et par måneder i Voss, noen måneder i Hardanger, og fortsatte gjennom Sunnhordaland, Ryfylke og Jæren, hvor han ble i halvannen måned. Derfra dro han kjapt gjennom ytre Vest-Agder til Kristiansand, og så til Setesdalen hvor han ble noen uker. Derfra dro han tilbake til Kristiansand igjen, og raskt gjennom Nedenes til Telemark, hvor han oppholdt seg en stund. Han dro så videre nordover til Hallingdal. Så besøkte han Christiania, eller Oslo som det heter i dag, før reisen fortsatte gjennom Hadeland og opp til Valdres. Derfra dro han opp til Trondheim. Et halvt års tid senere fortsatte han reisen. Han besøkte Nordmøre, Orkdal, Ørlandet og Helgeland, så langt nord som til Rana.

Viktigere enn hvor han reiste er kanskje hvor han ikke reiste. Aasen unngikk byene når han samlet inn dialekter, siden dialektene her var for påvirket av dansk. Han var ute etter de «reneste», mest «ekte» dialektene, så å si.

Etter å ha reist i 4 år, fra 1842-46, flyttet han til Oslo i 1847, og der ble han boende til han døde nesten 50 år senere. Her hadde han bedre tilgang på bøker og fageksperter han kunne spørre om råd. Det arbeidet som nå ventet ham kunne ikke gjøres ute på landet. Han måtte til en stor by.

Se for øvrig videoen om Aasens reise, der vi ser nærmere på arbeidet hans med å kartlegge de norske dialektene.

Aasens grammatikkbok og ordbok

Arbeidet som ventet ham var å publisere resultatene sine ved å gi ut en grammatikkbok og en ordbok over dialektene i Norge, eller over «folkespråket» som gjerne kalte det. Han ga ut denne grammatikkboken i 1848, og ordboken to år senere, i 1850, og med det var første del av prosjektet hans ferdig.

Grammatikkboken fra 1848 het Det norske Folkesprogs Gramatik, og ordboken fra 1850 het Ordbog over det norske Folkesprog. Disse bøkene var ikke noe ferdig forslag til ett nytt skriftspråk i Norge. Snarere var de en vitenskapelig presentasjon av det språket folk i Norge snakket. Dette regnes som de første virkelig vitenskapelige verkene om norske dialekter, eller om det norske språket – altså norsk, i betydningen «ikke norrønt og ikke dansk», men det språket som nordmenn flest snakket.

Aasens bøker ble en stor suksess. Det er verdt å huske at 1848 er året da nasjonalromantikken i Norge nådde sitt høydepunkt. Aasens studier av språket bekreftet tanker i tiden om at den norske bonden var stolte etterkommere av vikingene, og dette ble svært godt mottatt. Dette var noe som også kunne brukes i nasjonsbyggingsarbeidet som pågikk på den tiden.

Det norske Folkesprogs Gramatik viser også noe annet som passet med tanker i tiden – nemlig at det norske folkespråket, de norske dialektene, selv om de er ulike på mange områder – i bunn og grunn er ett språk. Forskjellen ligger ofte detaljer, sier Aasen, men det grunnleggende systemet er det samme. For en nasjonalromantiker kunne slike tanker bekrefte ideen om at nordmenn egentlig var ett folk, med ett felles språk

Tiedemand og Gudes berømte Brudeferd i Hardanger – malt i 1848, samme år som Aasen utgav Det norske Folkesprogs Gramatik.

I 1850 kom som sagt også en ordbok, et verk på rundt 650 sider og inneholdt rundt 25 000 oppslagsord som Aasen hadde samlet inn på reisene sine. Aasen selv så på denne som viktigere enn grammatikken. Med denne boken var første del av Aasens prosjekt fullført. Han hadde samlet inn kunnskap om norske dialekter, om det norske folkespråket, og gjort det tilgjengelig for den som ville lese.

Aasen var etter dette en svært populær mann i Oslo. I 1851 besluttet Stortinget å gi Aasen et livsvarig stipend. Fra nå av hadde han økonomisk frihet til å jobbe med det han selv ville. Nå tok arbeidet med prosjektets andre del til for alvor. Å skape et nytt, norsk, skriftspråk – det som Aasen selv kalte landsmål, og som i dag heter nynorsk.

Knud Knudsens arbeid

Knud Knudsen kalles ofte bokmålets far – eller bestefar. Gjennom mesteparten av livet sitt jobbet han med å fornorske det danske skriftspråket. Knudsen videreutviklet slik sett det som hadde vært «Wergelands vei» på 1830-tallet, men han var langt grundigere enn den kjente dikteren. For Knudsen handlet ikke «fornorsking av dansk» bare om å ta inn norske ord i språket, slik Wergeland hadde villet. Viktigst for Knudsen var «forholdet mellom tale og skrift»: Han var opptatt av ortofoni – at skriftspråket i størst mulig grad skulle ligne på hvordan folk snakket.

Knudsens prosjekt var først og fremst et opplysningsprosjekt. Han jobbet som lærer i 40 år, og så på nært hold hvordan mange elever slet med å skrive dansk. Det han ønsket var å gjøre skriftspråket – og dermed også kunnskap generelt – mer tilgjengelig for folk flest. Ofte kalles han derfor en «språklig demokrat». Han ville utvikle skriftspråket til å bli «noe som på sikt passet alle nordmenn bedre», uansett klasse eller bakgrunn. Likevel er det i dag vanlig å forbinde Knudsen med det vi kaller «dannet dagligtale», det språket overklassen i byene snakket. Det var nemlig dette talespråket Knudsen mente det var mest logisk å ta utgangspunkt i, når vi skulle gjøre språket mer norsk.

Når man tenker på Knud Knudsen, er det vanlig å trekke frem tre ting:

Han ville fornorske dansken gradvis.

Han var en ortofonist, altså en som vil ha et talemålsnært skriftspråk.

Han ville at skriftspråket skulle ta utgangspunkt i «dannet dagligtale».

I løpet av 1850-tallet begynte Knudsen å jobbe som språkkonsulent på Den norske dramatiske skoles teater – en nyoppstartet konkurrent til Christiania Theater, der skuespillerne fortsatt snakket dansk på scenen. For norske skuespillere hadde det vært vanlig å snakke dansk med norsk uttale, men i sitt arbeid som språkkonsulent på det nye teateret lot Knudsen skuespillerne snakke på en måte som lå mye nærmere norsk. Etter hvert ble det naturlig å tenke at slike endringer på sikt kanskje også kunne gjennomføres i skrift, og ikke bare på teaterscenen.

Knudsen får gjennomslag i 1862

I 1860 foreslo Knudsen det som to år senere, i 1862, ble den første rettskrivningsendringen i norsk historie. For det første kunne man nå velge å droppe stumme -e-er. «faae», med -e, ble for eksempel til «faa». Dobbeltvokal i ord som «huus», «miil» og «meel» kunne nå sløyfes, og «fremmede» bokstaver eller bokstavkombinasjoner som -c, -q og-ch, som vi sjelden bruker på norsk, kunne alle erstattes med -k i ord som «kontroll», «kvalm» og «karakter». «-Ph» kunne man nå velge å skrive med -f, for eksempel i ordet «filosof». Alle disse endringene var ortofone. De gjorde at det ble mulig å skrive litt mer som man snakket, siden mange stumme bokstaver nå forsvant, og man i større grad fulgte prinsippet om at hver lyd bør ha sin egen bokstav.

**Knudsens purisme – kampen mot fremmedord**

I dag er Knudsen mest kjent for sine tanker om å fornorske dansken. En annen ting, som han selv mente at var noe av det viktigste han drev med, var kampen mot fremmedord. Når det gjaldt ordforrådet var Knudsen en språkpurist – en som ville at språket skulle være «rent». I 1887 skriver Knudsen til og med at kampen mot fremmedordene er «selve hovedsaken». Det å finne gode norske alternativer til fremmedord, var for ham en viktig del av folkeopplysningsarbeidet. Han mente at vi trengte ord i språket vårt som var forståelige og intuitive også for de som ikke kunne gresk, latin, fransk og tysk. Og disse måtte lages.

Knudsens hovedverk på dette området er ordboken Unorsk og norsk, eller fremmedords avløsning, fra 1880. Boken inneholdt et par hundre tusen ord og 2-3% av disse ordene var nye ord som enten han selv eller andre hadde laget. På dette området hadde Knudsen likevel liten suksess. Noen av forslagene hans har riktig nok satt seg til en viss grad, slik som «forlovet» «navngjeten» og «ordskifte» for «trolovet», «berømt» og «debatt». De fleste av forslagene hans, slik som «tverrmålt», «mållære» og «jordkunne» for «gjennomsnittlig», «grammatikk» og «geografi», slo imidlertid aldri helt igjennom.

Dette er bare noe av hva Knudsen arbeidet med. For en mer grundig redegjørelse, se videoserien om Knud Knudsen.

Språkhistorie på 1900-tallet

Språkhistorien på 1900-tallet er særlig preget av to ting: samnorskpolitikken – et forsøk på å få våre to skriftspråk eller målformer, til å bli til ett, og det at vi fikk svært mange vedtak og reformer som gjaldt rettskriving. På begynnelsen av 1900-tallet hadde vi to offisielle skriftspråk: Landsmål, som senere skiftet navn til nynorsk, og riksmål, som senere skiftet navn til bokmål. Landsmålet var i stor grad basert på vestlandske bondedialekter, mens Riksmål var basert på en slags fornorsket dansk, som også var påvirket av talemålet til overklassen i byene. Flere og flere begynte på denne tiden å ta landsmålet i bruk, men mange mente at det burde endres. Særlig trengte man en felles norm som kunne brukes i skolen over hele landet. Derfor ble Ivar Aasens landsmål reformert i 1901.

Begrepene «skriftspråk» og «målform»

Nynorsk og bokmål (tidligere landsmål og riksmål) er to skriftspråk, eller målformer. «Målform» og «skriftspråk» betyr ifølge Språkrådet det samme, og begrepene brukes gjerne litt om hverandre. Noen foretrekker i dag begrepet «målform», fordi det høres bedre og mer samlende ut at Norge har to ulike målformer, enn at vi har to ulike språk vi skriver på. Begge begrepene er imidlertid riktige når man snakker om språkhistorien på 1900-tallet, og man finner dem begge brukt i faglitteraturen.

1901 – Hægstadnormalen

I 1901 ble landsmålet reformert. På 1800-tallet hadde forfattere skrevet landsmål mer eller mindre slik de selv ville. Fra slutten av 1800-tallet hadde landsmål også blitt et offisielt språk i skolen, og da trengte man en standard, slik at alle i Norge skrev likt. Man hadde mange diskusjoner om hvordan denne standarden skulle være, og flere ulike forslag ble lagt frem. Det vi endte opp med til slutt var det som kalles Hægstadnormalen, oppkalt etter Marius Hægstad, som kom med forslaget. Hægstadnormalen var på mange måter en modernisering av Ivar Aasens variant fra siste halvdel av 1800-tallet.

For det første fikk vi med 1901-reformen en slags forenkling av verbbøyingen i landsmål. Ivar Aasen hadde skrevet «eg kastade». Nå skulle man skrive «Eg kasta». «Eg har kastat», skrev Ivar Aasen, mens man etter 1901 skulle skrive «Eg har kasta». Dette er former man fortsatt bruker på nynorsk i dag. Man begynte også å bruke små forbokstaver i substantiv. Et ord som «Hest» hadde Ivar Aasen skrevet med en stor H, uansett hvor i setningen ordet var å finne. Etter 1901 skriver vi «hest» med liten forbokstav, med mindre ordet står i begynnelsen av en setning. Vi ser at landsmålet med 1901-reformen på mange måter tok et skritt mot den nynorsken vi har i dag. Landsmålet ble modernisert.

Denne moderniseringen ble senere ført enda et skritt videre i en landsmålsreform fra 1910. Her kom det ingen endringer som var obligatoriske, altså som folk måtte bruke, men man fikk en del nye valgfrie skrivemåter, som gjorde enkelte mer «østlandske former» lovlig i skrift. For eksempel kunne man etter 1910 velge å skrive «ei vise» på landsmål, i tillegg til «ei visa», som tidligere hadde vært det eneste riktige. Man kunne nå skrive «eit lyn», som i «lyn og torden», istedenfor «eit ljon», som var det riktige før 1910.

	Ivar Aasens landsmål	landsmål etter 1901
forenkling av verbbøyingen	eg kastade – eg har kastat	eg kasta – eg har kasta
små bokstaver i substantiv	ein Hest	ein hest

1907: Riksmålsreform og sidemålsstil

I 1907 fikk vi riksmålsreformen, som enkelt sagt handlet om fornorskning, det å fornorske det danske språket vi lenge hadde brukt i skrift her til lands. Målet var en gang for alle å fjerne mange danske trekk i riksmålet, slik at skriftspråket ble norsk, og ikke dansk. Dette skriftspråket, som man etter 1907 kalte riksmål skulle baseres på dannet dagligtale, talemålet til overklassen i byene.

Før 1907 hadde man altså brukt en variant av dansk som skriftspråk i Norge. Man kalte gjerne dette språket for «det alminnelige bokspråk», og ikke for «dansk», men i praksis var dansk man egentlig skrev – i alle fall sett med moderne øyne. Man hadde skrevet «Å tabe», i tillegg til «en gade», «en kage», «flere arme», «flere heste», «flere huse» – og «jeg kastede». Dette var et slikt språk forfattere som Henrik Ibsen, Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Amalie Skram hadde brukt.

Ulike navn på dansk frem til 1907

Mesteparten av 1800-tallet var dansk det eneste offisielle skriftspråket i Norge. Man ønsket imidlertid ikke å kalle språket dansk her til lands. Derfor hadde man andre navn på det. Noen brukte ordet «modersmålet», noen foretrakk «dansk-norsk» eller «norsk-dansk», mens det mest brukte navnet nok var «det almindelige Bogspråk», eller «det alminnelige bokspråk» hvis vi skriver det på moderne norsk. Det er dette den moderne betegnelsen «bokmål», som vi fikk i 1929, peker tilbake til. Ordet «mål» betyr «språk». En annen måte å si «bokmål» på er altså «bokspråk». Etter 1907 slutten man å bruke «det alminnelige bokspråk» og gikk over til å si «riksmål»

Med riksmålsreformen i 1907 skulle slike ord erstattes, slik at vi kunne få et norsk, ortofont språk – altså et språk hvor skrivemåten var mer lik nordmenns faktiske måte å uttale ordene på. Man skulle ikke lenger skrive «tabe», men «tape» slik folk flest i Norge uttalte ordet. Ikke «gade», men «gate», ikke «kage», men «kake», ikke «flere arme», men flere «armer», ikke «flere heste», men «flere hester», og så videre. En konsekvens av dette var at dansk etter 1907 ikke lenger var det faktiske skriftspråket i Norge. Vi hadde nå fått et språk som var norsk, som i større grad var ortofont, og som var basert på «dannet dagligtale» – slik Knud Knudsen hadde sett det for seg på 1800-tallet.

Situasjonen etter 1907 var dermed, som tidligere nevnt, slik at vi nå hadde to offisielle norske skriftspråk i Norge. Vi hadde landsmålet, som var basert på vestlandske bondedialekter, og riksmålet, som nå var basert på dannet dagligtale. Dansk var etter 1907 i praksis ute, selv om mange forfattere som var vant til å bruke dansk, i stor grad fortsatte å skrive som de alltid hadde gjort.

En annen ting som skjedde i 1907 var at sidemålsstilen ble innført i videregående skole. Alle som gikk på gymnaset måtte nå ta skriftlig eksamen i både hovedmål og sidemål. Det kom umiddelbart protester fra riksmålsfolk i byene, men sidemålsstilen ble innført likevel. Myndighetene mente at det å sørge for at alle gymnasiaster lærte seg begge målformene ville kunne bane veien for å få til ett felles skriftspråk i fremtiden. Her ser vi at tanken om Samnorsk begynner å gjøre seg gjeldende – tanken om at de to skriftspråkene eller «målformene» våre i fremtiden skulle bli samlet til ett.

Samnorskprosjektet

Samnorskprosjektet var altså enkelt sagt et forsøk på å samle de to skriftspråkene, landsmål og riksmål – senere bokmål og nynorsk – til ett felles skriftspråk. Måten man skulle få til dette på var litt forenklet sagt å sette folkemålsformer inn i både landsmål og riksmål.

Etter 1907 kunne folk enten skrive «soli», «bygdi», «kasta», og alle «dyri», på landsmål, eller man kunne skrive riksmål og bruke formene «solen», «bygden», «kastet», og alle «dyrene». For å gjennomføre samnorskprosjektet skulle man innføre folkemålsformer, som «sola», «bygda», og alle «dyra» i begge disse språkene. Tanken var at disse nye formene i starten skulle være valgfrie. De skulle ligge der og modnes og godgjøre seg, for å la folk bli vant til dem. Når disse så hadde vært i språket lenge nok, og folk hadde blitt vant til å bruke dem, kunne man ta det neste skrittet, og fjerne gale landsmåls- og riksmålsformer, slik at man til slutt satt igjen med ett språk i midten, som alle i Norge kunne bruke. Dette er, litt forenklet sagt, samnorsktanken.

Dette prøvde altså myndighetene å gjennomføre i tiden mellom 1900 og 1966, i litt varierende grad. To viktige samnorskreformer er særlig viktig å merke seg. Vi fikk en slik reform i 1917 og en i 1938. 1938-reformen er den virkelig store. Fra og med 1930-tallet var Arbeiderpartiet det partiet som jobbet hardest for å gjennomføre samnorskprosjektet. På 1950-tallet var det flere store protester mot dette prosjektet. Mange mislikte samnorsk sterkt fordi de syntes det var stygt og kunstig, og fordi de så på det som et politiske grep – en måte å gi arbeiderklassen mer makt og status på, mens man ødela det kulturspråket vi fått gjennom litteraturen. Så mye bråk og krangel ble det i løpet av 1950-tallet, at myndighetene i 1966 oppga hele samnorskprosjektet. La oss gå litt nærmere inn på hva som egentlig skjedde.

1917-reformen

1917-reformen er den første samnorskreformen, og en viktig språkhistorisk hendelse. Dette året ble det vedtatt endringer både i landsmål og riksmål. Reformen ble drevet frem av partiet Venstre, og en interesseorganisasjon som het Østlandsk reisning. Østlandsk reisning kjempet for mer status til dialektene på Østlandet, altså folkemålsformer, av typen «jeg gikk opp på brua og kasta ei flaske i elva». De mente at slike former burde ha høyere status. En god måte å gi dem høyere status på, var å gi slike ord innpass i begge de offisielle skriftspråkene – landsmål og riksmål. Man ville altså gjøre folkemålsformer offisielle, og slik øke statusen deres

La oss se på 1917-reformen og hva den innebar. Med denne reformen fikk vi både obligatoriske og valgfrie endringer i begge skriftspråkene. Noen endringer måtte altså folk ta hensyn til når de skrev både på landsmål og riksmål, mens man når det gjaldt andre endringer selv kunne velge om man tok dem til følge eller fortsatte å skrive som før.

De obligatoriske endringene dreide seg i stor grad om å gjøre språket enda mer ortofont, altså å gjøre skriftspråkene mer like slik folk i Norge faktisk snakket: På landsmål hadde man for eksempel skrevet «å liva», mens det nå ble «å leva». «Styvel» ble til «støvel», og «burt til» ble til «bort til». Ordet «breid», som på landsmål frem til da hadde blitt skrevet med stum d, ble til «brei», og alle «båtarne», som hadde blitt skrevet med en -r som få nordmen uttalte, ble nå til alle «båtane». Disse endringene var endringer som passet bedre med det faktiske talemålet til mange nynorskbrukere. Endringene var som nevnt ganske ortofone. For eksempel fjernet man som vi har sett mange stumme d-er og r-er. Få var misfornøyd med disse endringene. Dette var på mange måter en fortsettelse av moderniseringsarbeidet man hadde gjort i landsmål med reformene fra 1901 og 1910.

obligatoriske endringer i 1917

– gjelder i første rekke ortofoni –

landsmål	riksmål
å liva → å leva	baat → båt
ein styvel → ein støvel	tør → tørr
burt til → bort til	ryg → rygg
breid → brei	alle eplerne → alle eplene
båtarne → båtane	mand → mann

Også i riksmålet fikk man med 1917-reformen en del obligatoriske endringer som bidro til å gjøre språket mer likt slik nordmenn flest snakket. Ordet «baat», som til da hadde blitt skrevet med to a-er, ble nå til «båt». Bokstaven –å ble altså innført i riksmål dette året. Ordet «tør», i betydningen «ikke våt» gikk over til å bli skrevet med dobbel -r, «tørr». På samme måte ble ordet «ryg» fra nå av skrevet «rygg». Som man merker, forandret ikke dette folks uttale. Også et ord som «bok» ble det nå obligatorisk å skrive med hard konsonant, noe som passet bedre med nordmenns uttale: Få her til lands sa «bog», altså med bløt konsonant, selv om det frem til 1917 hadde vært lov til å skrive «bog». Alle «eplerne» mistet r-en sin, og «mand» måtte nå bli skrevet som «mann», uten stum –d. Slike obligatoriske endringer var altså med på å gjøre språket enda mer ortofont, mer likt slik nordmenn snakket. Man fortsatte fornorskingsarbeidet fra 1907, og fjernet enda flere «danske trekk» fra riksmålet. Dette var også noe de fleste syntes var i orden.

De endringene i 1917 som er mest interessante for samnorskspørsmålet er imidlertid de som var valgfrie. La oss se på landsmål først. Man innførte nå valgfrie folkemålsformer i landsmålet. Før 1917 hadde for eksempel «soli» vært den eneste riktige måten å skrive ordet på. Nå kunne man på landsmål i tillegg velge å skrive «sola». Man kunne velge selv om man ville skrive «geiti» eller «geita», «husi» eller, «husa», fleire «visor» eller fleire «viser», «å kasta» eller «å kaste», og så videre. Landsmålet fikk altså en del nye, valgfrie ord, og felles for disse nye ordene var at de var folkemålsformer, måter å skrive ordet på som lignet på talemålet på Østlandet.

Noe lignende skjedde i riksmål. Her hadde man basert seg på «dannet dagligtale» og skrevet ord som «broen», «løs», «sten», «bygden», «kastet», og så videre. I 1917 fikk vi valgfrie folkemålsformer også her, slik at folk nå selv kunne velge om de ville skrive «broen» eller «brua», «troen» eller, «trua», «gulvet» eller «golvet», «sten» eller «stein», «kastet» eller «kasta», og så videre.

obligatoriske endringer i 1917

– gjelder i første rekke ortofoni –

landsmål

gamle former	valgfrie folkemålsformer
soli	sola
geita	geita
husi	husa

riksmål

valgfrie folkemålsformer	gamle former
sola	solen
geita	geiten
husa	husene

Med de valgfrie endringene i 1917-reformen fikk vi altså folkemålsformer inn i begge de offisielle skriftspråkene. Disse nye formene skulle fungere like godt på riksmål og på landsmål, og tanken var at hvis nok slike ord kom inn i språkene, så skulle man på sikt kunne fjerne mange av de opprinnelige skrivemåtene, som «soli» og «solen», slik at bare én variant, «sola», stod igjen til slutt. Når dette var gjennomført, var tanken at vi kom til å sitte igjen med ett «samnorsk» skriftspråk. Dette skriftspråket skulle fungerte godt for de fleste nordmenn, fordi det var basert på hvordan mange mennesker i Norge faktisk snakket.

Et resultat av 1917-reformen var dermed at nynorsken ble mindre dominert av vestlandsk, og at riksmålet ikke lenger utelukkende baserte seg på dannet dagligtale. Vi hadde fått en del lovlige samnorsk-ord, slik som sola, bygda, kasta, – som nå var valgfrie i begge skriftspråkene. Etter hvert var planen som sagt å gjøre disse valgfrie formene obligatoriske, når folk først hadde blitt vant til å bruke dem.

Det at disse samnorskordene nå hadde blitt tillat betød i praksis at østlandsdialekt var blitt lov i skrift. Dette irriterte mange byfolk. Flere av de som bodde i byene, og som hadde utdannelse og høye stillinger syntes slike ord virket kunstige å se på i skrift, og at de rett og slett var stygge. Mange var redde for at det kultur- og litteraturspråket vi hadde hatt her til lands, nå skulle bli erstattet av talemålet til folk uten dannelse, noe man mente var en dårlig byttehandel. Enkelte var også generelt skeptiske til at politikere iblandet seg inn i språkspørsmål, og mente at språkutvikling var noe som burde skje naturlig.

Siden folkemålsformene ikke var påbudt, siden det ikke var noen som måtte bruke dem, ble forandringene etter 1917 ikke så store i praksis. Bortsett fra de obligatoriske endringene, som det at bokstaven –å ble innført, fortsatte folk flest så langt det lot seg gjøre å skrive slik de hadde pleid. Likevel var det første skrittet mot samnorsk blitt tatt.

1920-tallet: fornorsking av stedsnavn

Mellom 1919 og 1930 – enkelt sagt på 1920-tallet ble mange stedsnavn fornorsket. «Smålenene» ble for eksempel til «Østfold» i 1919, mens «Bratsberg» ble til «Telemark» og «Søndre Bergenhus» ble hetende «Hordaland». I tillegg til fylker byttet også både byer og småsteder navn. «Kristiania» ble for eksempel til «Oslo» i 1925. «Trondhjem» ble i 1929 til «Nidaros», men her gjorde folk så stor motstand at man i 1931 byttet tilbake til «Trondheim» igjen.

Også mange småsteder byttet navn. «Kullebunden» utenfor Oslo ble for eksempel hetende «Kolbotn». Når man skiftet stedsnavn var nemlig tanken at steder, poststeder, jernbanestasjoner, gater, og så videre, skulle få navn ut fra hvordan de som bodde i området selv uttalte navnet på stedet. På Kolbotn var mange arbeidere, og snakket østlandsdialekt. Slik sett passet «Kolbotn» bedre en det mer dansk- eller dannet dagligtale-klingende «Kullebunden».

«Landsmål» og «riksmål» blir «nynorsk» og «bokmål»

I 1929 byttet også målformene «landsmål» og «riksmål» navn. Landsmål ble til nynorsk, og riksmål ble til bokmål. Dette var et kompromiss som ingen av sidene var helt fornøyd med. Mange landsmålsfolk likte nok dårlig at språket deres ble stemplet som «nytt», mens navnet «bokmål» på 1920-tallet fortsatt ga konnotasjoner til at språket egentlig ikke var norsk, men dansk – det man tidligere hadde kalt «det alminnelige bokspråk». Landsmålsfolkene prøvde faktisk ved to senere anledninger å få navnet «bokmål» byttet til «dansk-norsk» – både i 1936 og 1940. Saken ble imidlertid aldri tatt opp i stortinget på nytt.

1938-reformen: Arbeiderpartiets store samnorskreform

1917-reformen hadde på mange måter vært det første virkelig store skrittet mot samnorsk. Men det er i 1938 at samnorskprosjektet virkelig ble satt i gang. Arbeiderpartiet hadde lenge ikke vært interessert i å engasjere seg språkspørsmålet. På 1930-tallet hadde de imidlertid blitt landets størst parti, og etter hvert fikk de øynene opp for hvordan språk er knyttet til makt og identitet. Man så hvordan språket potensielt kan brukes til å samle et folk, og som et ledd i klassekampen, til å heve arbeidernes status.

Den kulturhistoriske sammenhengen

Ser man på den kulturhistoriske sammenhengen, var det på 1920- og 30-tallet dårlige økonomiske tider i Norge. Arbeidsledigheten var stor, og mange måtte i perioder stå i kø for å få mat og arbeid. I denne konteksten kom Arbeiderpartiet til makten i 1935. Da hadde man hatt 15 dårlige år, og Arbeiderpartiet ville samle landet. De ville få ulike samfunnsgrupper til å «dra i samme retning», til å samarbeide for å få landet ut av krisen. Slagordene var «hele folket i arbeid» og «by og land – hand i hand». Det siste passer også godt med tanken på å få ett samnorsk skriftspråk som forente både folk i byen og folk ute på landet.

Tanken om en aktiv stat

Det er også verdt å merke seg at tanken om en aktiv stat var populær på 1930-tallet. I USA fikk man det som kalles New Deal, hvor staten startet en rekke prosjekter for å skape arbeidsplasser. Noe lignende skjedde også i Tyskland i forkant av 2. verdenskrig. En aktiv stat vil si en stat der myndighetene tar grep på en rekke områder i samfunnet for å få landet til å fungere. I denne konteksten var det ikke like unaturlig som det kanskje ville ha vært i dag, at staten også ville ta grep når det gjaldt språkspørsmålet

Halvdan Koht

Den som vanligvis får æren for virkelig å ha tatt tak i språkspørsmålet i Arbeiderpartiet er Halvdan Koht, som var utenriksminister fra 1935-40. Han var høyt oppe i Arbeiderpartiet, han var professor og hadde dermed dannelse, og han var selv en målmann, altså en nynorskbruker. Koht hadde vært en viktig pådriver for 1917-reformen – han var medlem av østlandsk reisning – og han kom også til å bli en av hovedmennene bak 1938-reformen.

Koht forstod at språk var viktig dersom arbeiderklassen ikke skulle bli oppfattet som mindreverdig sammenlignet med borgerskapet i byene. Samnorskprosjektet, mente han – det å få ett skriftspråk som var basert på folkemålet – ville for det første kunne føre ulike grupper av nordmenn nærmere hverandre, og skape en sterkere fellesskapsfølelse. Det å basere skriftspråket på folkemålsformer ville imidlertid også kunne øke statusen og selvfølelsen til arbeiderklassen, siden disse i stor grad brukte nettopp folkemålsformer, som «kasta» og «sola».

1938-reformen – et politisk maktskifte

I 1907 hadde dannet dagligtale vært det som dominerte skriftspråket. Folkemålsformene hadde vært ute. I 1917 hadde enkelte folkemålsformer som vi har sett blitt innført som valgfrie alternativer, noe som ga dem litt høyrere status. Fortsatt var de imidlertid kun valgfrie, og i praksis var det få som faktisk hadde brukt dem.

Det som på mange måter skjedde i 1938 er at folkemålsformene nå ble prioritert, og i større grad påbudt å bruke. Dette gjorde at folkemålsformene sin status ble styrket, mens statusen til former som var basert på dannet dagligtale og vestlandske bondedialekter ble svekket. Med 1938-reformen skjedde det et politisk maktskifte når det gjaldt språk. Arbeiderklassens måte å snakke på, som før 1938 hadde hatt lavere status, var etter 1938 plutselig det som på mange måter var mest «ansett», fordi skriftspråket nå skulle ta aller mest hensyn til nettopp de formene arbeiderklassen brukte når de snakket. Borgerskapet talemål var nå språklig sett «ute i kulden». 1938-reformen var slik sett også en viktig politisk hendelse: Det styrket arbeiderklassens selvfølelse og status at det norske skriftspråket mer og mer ble basert på hvordan de snakket, mens andre skrivemåter ble mindre aksepterte, eller til og med regnet som feil.

Folkemålsformer oppvurderes i nynorsk

La oss se på hvordan nynorsken ble forandret i 1938, for å se et eksempel på det at folkemålsformene blir styrket. For det første fikk vi flere «østlandske vokaler» i mange nynorske ord: «millom», «myrk» og «upp», ble nå erstattet av de mer østlandsk-klingende «mellom», «mørk» og opp». Før 1917 hadde det kun vært lov å bruke formene «soli», «gati» og «geiti» på landsmål. I 1917 hadde valgfrie folkemålsformer som «sola», «gata» og «geita» kommet inn som lovlige, valgfrie alternativer. Nå, i 1938 fikk folkemålsformene en statusheving: «sola», «gata» og «geita» ble nå hovedformer på nynorsk, mens de mer tradisjonelle, vestlandske variantene, «soli», «gati» og «geiti», ble nedgradert til sideformer eller klammeformer. Dette betød at elever og vanlige folk etter 1938 fortsatt kunne velge å bruke disse siste, mer tradisjonelle variantene hvis de ville, men alle lærere og statsansatte måtte bruke folkemålsvariantene. Den skrivemåten som lignet mest på arbeiderklassens talemål var altså den som skulle brukes på nynorsk i skolen og i offentlige dokumenter.

Variantene «alle husi» og «alle husa» hadde formelt sett blitt likestilte i 1917. Nå, i 1938, ble «alle husa» hovedform, mens «alle husi» ble klammeform. «Fleire visor» var det eneste riktige skrivemåten på landsmål før 1917. Etter 1917 kunne man velge å skrive «fleire visor» eller «fleire viser». Nå, etter 1938, ble den østlandske varianten, «fleire viser» hovedform, mens «visor» ble klammeform. Klammeformene hadde lavere status, og tanken var at disse med tiden gradvis skulle forsvinne av seg selv, siden hovedformene var de eneste som ble brukt i skolen og i det offentlige.

Disse eksemplene er hentet fra endringene som skjedde i nynorsk men noe tilsvarende skjedde for bokmålet også. Folkemålsformer fikk generelt en statusøkning, mens gamle riksmålsvarianter ble nedgradert.

Tre viktige ting ved 1938-reformen

Mange av de valgfrie folkemålsformene fra 1917 ble nå obligatoriske.

Man innførte et system med hovedformer og klammeformer

Man innførte nye, radikale folkemålsformer, som skulle være valgfrie

Obligatoriske folkemåleformer

For å ha en oversikt over hva 1938-reformen gikk ut på er særlig tre ting verdt å huske. For det første fikk man med denne reformen for første gang en del obligatoriske folkemålsformer. Skrivemåter som «stein», «sola» og «alle barna» ble nå de eneste lovlige, mens mange former basert på dannet dagligtale, slik som «sten», «solen» og «alle barnene» etter 1938 var å anse som skrivefeil. Det var ikke lenger lov å skrive «ben» hvis man ville. Man måtte skrive «bein». «Løv» var ute, nå måtte man skrive «lauv». «Frem» ble forbudt. Alle måtte nå skrive «fram». Ordet «nu» ble til «nå», «efter» ble til «etter», «sne» ble til «snø», og «sprog» ble til «språk». I eksemplene vi har nevnt her var altså folkemålsformene blitt de eneste tillatte. Mange former som var basert på dannet dagligtale, og som frem til 1917 hadde vært de eneste lovlige, var nå helt ute.

Hovedformer og klammeformer

Den andre tingen ved 38-reformen som er verdt å nevne er det at man innførte hovedformer og klammeformer, som vi allerede har nevnt. På nynorsk ble for eksempel «sola» hovedform etter 1938, mens «soli» ble klammeform. Dette var en måte å styre språkets fremtid på, uten å gjøre folk sinte eller opprørte. Lærere og statsansatte måtte som sagt bruke hovedformene. Alle som underviste i nynorsk måtte altså bruke formen «sola». Tanken var at dersom alle landets lærere konsekvent brukte hovedformene på tavla, så ville disse gradvis feste seg i befolkningen, og det ville være et spørsmål om tid før klammeformene gradvis forsvant av seg selv. Ordningen med klammeformer sørget for at folk flest fortsatt fikk lov til å bruke de formene de var vant til på kort sikt, samtidig som man på lang sikt styrte både bokmål og nynorsk i en bestemt retning – mot ett felles skriftspråk

Innføring av hovedformer og klammeformer

– eksempler fra nynorsk –

hovedformer	klammeformer
Påbudt for lærebokforfattere og statsansatte	Tillatt å skrive for elever og andre, men man får ikke lese dem i skolebøker eller offentlige skriv
sola	[soli]
geita	[geiti]
gater	[gator]

**Nye valgfrie, radikale folkemålsformer**

Den tredje viktige tingen å nevne ved 1938-reformen var at man i tillegg til de obligatoriske folkemålsformene også innførte en del nye valgfrie folkemålsformer i de to skriftspråkene. Disse var valgfrie fordi de ble oppfattet som veldig radikale. Dette dreide seg her om skrivemåter som lå langt unna hvordan folk i byene pleide å snakke. Særlig blant mange byfolk som hadde skrevet riksmål, og senere bokmål ble disse formene oppfattet som «drøye». Slike former ble altså innført nå, som lovlige skrivemåter, som det var valgfritt å bruke. For eksempel ble det etter 1938 lovlig å skrive at man «mjølka kua» på bokmål, selv om det også fortsatte å være lov til å skrive «melket kua». Hvis man ville, kunne man fortsette å skrive at man «vannet gresset», men med 1938-reformen ble det også lov til å skrive at man «vatna graset». Uttrykk som «mjølka kua» og «vatna graset» på bokmål er det man kaller «radikale folkemålsformer». Slike former var uvante for mange, så derfor prøvde man å innføre dem gradvis, ved å la dem være valgfrie.

Nye, svært radikale, valgfrie folkemålsformer

– eksempler fra bokmål –

hovedformer	klammeformer
Påbudt for lærebokforfattere og statsansatte	Tillatt å skrive for elever og andre, men man får ikke lese dem i skolebøker eller offentlige skriv
sola	[soli]
geita	[geiti]
gater	[gator]

Tilløp til protester mot samnorsk før krigen

1938-reformen vekket sterke reaksjoner blant mange folk på både på bokmål- og nynorsksiden. Enda mer tilspisset ble det året etter. I 1939 bestemte Oslo Skolestyre, som var dominert folk fra arbeiderpartiet, seg for at lærebøkene i hele Oslo konsekvent skulle bruke de mest radikale folkemålsformene. Man skulle altså ikke bare bruke de folkemålsformene man måtte bruke, slik som «nå» istedenfor «nu» og «snø» istedenfor «sne». Man skulle i tillegg bruke alle folkemålsformer man kunne bruke. Språket i barnas lærebøker ble dermed veldig radikalt – og veldig stygt mente mange. På Vestkanten i Oslo, snakket for eksempel folk på en måte som minnet lite om folkemålet, og tradisjonelt sett hadde færre fra denne delen av byen stemt Arbeiderpartiet. Også her skulle likevel barna ha lærebøker med radikale folkemålsformer. I bøkene skulle barna lese ord som «aleine» istedenfor «alene», «botn» istedenfor «bunn», «framleis» på bokmål, istedenfor «fremdeles», «høg» istedenfor «høy», «gjømme» istedenfor «gjemme», «veka» istedenfor «uken», «kjerka» istedenfor «kirken», «mjøl» istedenfor «mel», og så videre.

Moderat og radikalt bokmål

Moderat bokmål – en type bokmål som så langt det lar seg gjøre ligner det gamle «riksmålet». Man bruker ingen av de valgfrie folkemålsformene – bare de som er påbudt.

Radikalt bokmål – en type bokmål som også tar i bruk de valgfrie folkemålsformene, og beveger seg lenger vekk fra det gamle «riksmålet».

Mange hadde vært kritiske til 1938-reformen, men Oslo skolestyre sitt vedtak i 1939 ble av flere opplevd som en ren provokasjon. Mange mente at det nå var nok, og gjorde seg klare til kamp mot det man kalte «samnorskdyret», et språklig misfoster de mente var stygt, kunstig og lite levedyktig. Disse reaksjonene la på en måte grunnlaget for veldig mye diskusjon og krangling om språk som skulle komme til å prege 1950-tallet. I 1940 kom imidlertid andre verdenskrig til Norge, noe som gjorde at språkdebatten ble lagt på is inntil videre.

Tre ting er verdt å merke seg før vi går videre her. For det første ser vi at det språket man ville bruke i Osloskolens lærebøker – dersom det hadde blitt en suksess – faktisk ville ha vært ganske nært det samnorske språket myndighetene forsøkte å skape. For det andre ser vi allerede med reaksjonene i 1939 hvordan følelser har en tendens til å vekkes når skolebarn blir en del av diskusjonen. Dette blir viktig på 1950-tallet også. For det tredje er det viktig å få med seg det politiske aspektet ved det som skjedde i 1938 og 39. Tradisjonelt hadde arbeiderklassen og deres måte å snakke på hatt lavere status. Med 1917-reformen kom enkelte valgfrie folkemålsformer inn i skriftspråket, noe som hevet statusen litt, men fortsatt hadde «dannet dagligtale» vært det som aller mest preget folks måte å skrive på. Med 1938-reformen og Oslo skolestyre sitt vedtak i 1939 hadde det som nevnt skjedd et slags språklig maktskifte. Folkemålsformer var nå i større grad «det riktige» mens mange tradisjonelle former, som var basert på «dannet dagligtale» ble regnet som skrivefeil, eller som annenrangs varianter. Slik sett kunne 1938-reformen og hele samnorskprosjektet sees som et forsøk på ikke bare å samle landet ved å få til ett felles skriftspråk, men også på å heve arbeiderklassens status og å senke overklassens. Status og språk har nemlig en tendens til å være tett forbundet. Den gruppen som snakker mest likt slik man skriver er gjerne den som over tid får høyest status.

Quisling-rettskriving 1941-45

Også nazistene kom med sin egen rettskrivningsreform, i 1941, selv om denne ikke fikk noen varig påvirkning på norsk rettskriving. Man kalte det Quisling-rettskrivning, eller nazirettskrivning. Nazistene var på mange måter også nasjonalromantikere, og de ville skape et «høinorsk» skriftspråk, med røtter tilbake til det norrøne. For eksempel ble det bestemt at man skulle bruke ordet «no» på bokmål istedenfor «nå», som bare tre år tidligere hadde erstattet formen «nu». Folk flest var ikke interesserte i å bruke de formene nazistene ville de skulle bruke, med mindre de ble truet til det. Så fort krigen var over gikk man tilbake til 1938-rettskrivningen.

Før 1940 hadde det som sagt vært en del misnøye med Arbeiderpartiets samnorskpolitikk, med 1938-reformen, og særlig med Oslo skolestyres vedtak om å bruke radikalt bokmål i lærebøkene. Da krigen kom i april 1940 ble alt dette lagt på is.

Språkstrid på 1950-tallet

1950-tallet var tiåret for det store opprøret mot samnorskprosjektet. De første årene etter at krigen var slutt hadde stemningen blant befolkningen vært god. Også når det gjaldt språksituasjonen hadde folk vært positive, men så smalt det.

La oss først prøve å få en oversikt over den generelle situasjonen på 1950-tallet. Arbeiderpartiet, som satt med makten hele denne perioden, opprettet i 1952 organisasjonen Norsk språknemd, som skulle ha som oppgave å føre nynorsk og bokmål sammen, og til slutt skape ett samnorsk skriftspråk en gang for alle.

Dette arbeidet ble gjennom mesteparten av 1950-tallet gjort vanskelig av at særlig Riksmålsforbundet og deres tilhengere – med Arnulf Øverland i spissen, gjorde motstand mot, og saboterte mange av forsøkene på å faktisk gjennomføre samnorskprosjektet. Motstanden ga resultater, og 1950-tallets språkstrid endte enkelt sagt med at hele samnorskprosjektet mer eller mindre ble lagt dødt i 1966.

Det fantes flere grunner til at mange var negative til samnorskprosjektet. Noen mente rett og slett at det var stygt, andre at det var kunstig – et språk konstruert av politikere og komiteer, som ikke hadde fått utvikle seg naturlig. Noen syntes dessuten det var galt at kulturspråket vårt, som hadde utviklet seg fra det språket Ibsen og Hamsun hadde brukt, eller Vinje og Garborg på nynorsksiden, skulle byttes ut med noe som i stedet baserte seg på arbeiderklassens talemål. Ikke minst mente enkelte også at det lå noe prinsipielt galt i det at myndighetene prøvde å styre språkutviklingen i landet. Mange av de som stemte Høyre, for eksempel – mange av de med penger og utdannelse på denne tiden – var opptatt av individets frihet. De mente i utgangspunktet at staten kun burde blande seg i ting som var absolutt nødvendige, slik som å bygge og vedlikeholde veier, sykehus, og så videre. Tanken på at myndighetene skulle kontrollere hva slags språk folk brukte var for dem vanskelig å forstå og tolerere.

Sist, men ikke minst, er det viktig å få frem at språkstriden, i tillegg til å handle om hva som var fint, og om politisk makt, også handlet om identitet og følelser. For mange var språkspørsmålet et følsomt tema. Språk og identitet henger ofte svært tett sammen. Mange følte myndighetene fratok dem, og barna deres, deres eget språk, og i stedet tvang dem til å bruke et de selv hadde funnet på, for å sette det litt på spissen. I ettertid er det lett å se at dette opprørte mange mennesker, og førte til at flere fikk lyst til å gjøre motstand. Språkstriden handlet ikke bare om -a -i eller -en-endinger. For mange handlet den om identitet – om hvem vi var.

Møte i Norsk Språknemnd

Foto: Dagbladet / Norsk folkemuseum

Riksmålsforbundet og kampen mot samnorsk

Arbeiderpartiet hadde fullt flertall på Stortinget på 1950-tallet, og hadde ganske mye makt til å gjennomføre tiltak slik at det skulle bli mulig å fullføre samnorskprosjektet en gang for alle. En måte å kjempe mot denne overmakten på var gjennom protester, og på 1950-tallet var det mange slike. Flere av protestene ble enten gjennomført eller støttet av Riksmålsforbundet, som på denne tiden ble den organisasjonen motstanderne mot samnorsk samlet seg om.

Helt siden 1949 hadde en del foreldre å protestere mot Oslo skolestyre sitt vedtak fra 1939 om at lærebøkene i Osloskolene skulle bruke de mest radikale formene som var tillatt. De pekte at avgjørelsen i 1939 ikke hadde blitt tatt på riktig måte, og i starten av 1950 holdt man en prøveavstemning ved 21 skoler i Oslo. Denne viste at 6000 var imot å bruke de radikale formene, mens bare 80 personer var for. Folk flest ville altså ikke ha radikale former i lærebøkene, men departementet, som var de som bestemte over det som hadde å gjøre med lærebøker, hørte ikke på dem.

Arnulf Øverland var leder av riksmålsforbundet på starten av 1950-tallet. Han var en person med en uvanlig sterk etos. Motstandsdiktene hans hadde forent nordmenn under krigen. Han hadde hele tiden kritisert nazistene, og han hadde selv vært i konsentrasjonsleir, og overlevd. Når han snakket, var det mange på 1950-tallet som lyttet. Øverland og riksmålsforbundet var med på å gi denne foreldrebevegelsen enda mer oppmerksomhet. I 1948 hadde han skrevet:

Jeg vil si til dem som har barn på skolen: Se engang på skolebøkene deres, og gni dere i øinene! Det er ingen drøm. Det er det åndelige lavmål som er autorisert. Få en ende på det! Slutt dere sammen i foreldreforeninger og gå til myndighetene og si til dem, at vi vil ikke finne oss i at de øver åndelig vold mot våre barn!

Dette var er én av tingene riksmålsforbundet gjorde på 1950-tallet, de støttet denne aksjonen. Foreldreaksjonen ble altså opprettet i protest mot de radikale formene i lærebøkene. De ville ha «moderate former» i lærebøkene, som «vannet gresset», istedenfor radikale, som «vatna graset». Dette kom myndighetene til slutt til motvillig å gå med på i 1954. Seieren som foreldreaksjonen vant her førte imidlertid ikke til at kampen roet seg. Tvert imot viste den motstanderne mot samnorsk at veldig mange stod på deres side, og at det nyttet å protestere. Etter hvert ble kampen derfor utvidet fra å bare gjelde språket i lærebøkene, til å bli en protest mot samnorskprosjektet generelt.

Måter foreldreaksjonen protesterte på

Foreldreaksjonen protesterte på ulike måter. For eksempel satte de i gang en kampanje der folk «rettet» sine barns skolebøker, ved å bytte ut radikale former med moderate. Foreldre som var imot samnorsk satt hjemme og rettet i alle slags bøker: «snøen» ble rettet til «sneen», «kvit» til «hvit», «låvebruene» til «låvebroene», «laus» ble til «løs», og så videre. I visse områder, for eksempel på Oslos vestkant var de aller fleste foreldre mot samnorsk, og man kan tenke seg hvordan det var å være lærer i slike områder, hvor hele klasser møtte opp på skolen med nedklussede lærebøker.

Foreldreaksjonen samlet også inn over underskrifter mot samnorsk – 400 000, i et land med en befolkning på rundt tre og en halv million. Det var altså ikke bare på Oslos vestkant og i Asker og Bærum at folk var negative. Motstandere mot samnorsk fantes over hele landet, uavhengig av hvilket parti man stemte på. I tillegg lagde foreldreaksjonen sin egen avis, som het Frisprog, og noen gikk til og med så langt at de brente «samnorske skolebøker» i protest. En ting riksmålsforbundet gjorde i kampen mot samnorsk var altså å støtte foreldreaksjonen.

Riksmålsforbundets leder – Arnulf Øverland

Foto: Nasjonalbiblioteket, CC BY 2.0

Riksmålsordlisten

Et annet viktig grep var at de 1952 ga ut sin egen ordliste – Riksmålsordlisten. Denne skulle være et alternativ til den offisielle norske rettskrivningen. Poenget med ordlisten var å undergrave samnorskprosjektet og den offisielle 1938-rettskrivingen. I riksmålordlisten fant man ingen folkemålsformer – ingen a-endelser, og ingen diftonger. Det stod ikke «boka», men «boken», ikke «buksa», men «buksen», ikke «røyk», men «røk», ikke «stein», men «sten», og så videre. Dette fikk en del å si. Flere av riksmålsforbundets medlemmer var ressurssterke folk, med kontakter høyt opp i samfunnet. Både Aftenposten og Morgenbladet ,to store norske aviser, valgte for eksempel å følge det som stod i Riksmålsordlisten istedenfor å forholde seg til den offisielle norske rettskrivningen.

Riksmålsordlisten

ikke a-endelser

ikke	men
sola	solen
boka	boken
kasta	kastet
hoppa	hoppet

ikke diftonger

ikke	men
røyk	røk
graut	grøt
stein	sten
skau	skog

I tillegg var Riksmålsforbundet med på å organisere radiolytterne mot samnorsk. Radio var på denne tiden fortsatt på mange måter en skriftlig sjanger, siden man for det meste leste fra et manus når man snakket. NRK, som var den eneste kanalen som fantes, var et statlig organ. Derfor var de nødt til å følge den offisielle rettskrivningen når de snakket. På radioen måtte man si «aust» og ikke «øst», «fjella», og ikke «fjellene», og «snø», ikke «sne». Mange protesterte på dette også. Som vi ser, foregikk kampen mot samnorskprosjektet på flere områder samtidig.

Språknemda, videre kamp for samnorsk og «ny læreboknormal» i 1959

Hva så med de som prøvde å gjennomføre samnorskprosjektet – Norsk språknemd, eller Språknemda, som de også ble kalt, som vi husker at Arbeiderpartiet opprettet i 1952? I lang tid før 1952 hadde mange ønsket seg et profesjonelt organ som kunne jobbe med språk, og gi politikerne råd. Noen hadde ment at dette organet burde være politisk nøytralt, men Arbeiderpartiet valgte i stedet å opprette en språknemd som ikke var nøytralt, som snarere skulle ha som oppgave å fullføre samnorskprosjektet en gang for alle.

Det stod i formålsparagrafen deres – den paragrafen hvor det står hva som er selve hensikten med en organisasjon, hvorfor den er opprettet – at: «Norsk språknemnd er et rådgivende organ. På grunnlag av vitenskapelig gransking skal det gi styresmaktene og allmenheten råd og rettledning i språkspørsmål, og i dette arbeidet fremme tilnærming mellom de to skriftspråkene på norsk folkemåls grunn». Sagt på en enklere måte betød dette at Språknemda skulle jobbe med å gi råd, og at disse rådene skulle ha som mål å føre nynorsk og bokmål enda nærmere hverandre, slik at vi endte opp med ett skriftspråk, som var basert på folkemålet, eller arbeiderklassens talemål. Språknemda var altså ikke politisk nøytral. Den skulle jobbe for samnorskprosjektet.

Nemda møttes for første gang i 1952, og hadde 30 medlemmer – 15 fra bokmålssiden og 15 fra nynorsksiden. Gruppen var sammensatt av journalister, universitetsfolk, lærere, og forfattere fra begge sider. De skulle altså fullføre samnorskprosjektet, og de fikk i oppgave å lage en «ny læreboknormal», en ny standard for hvordan språket i skolebøkene og i det offentlige skulle være. Denne ble de ferdige med i 1959.

I den nye læreboknormalen av 1959 prøvde man å ta hensyn til en rekke ting. Egentlig hadde man lyst til å inngå et slags kompromiss med Riksmålsforbundet, som man i løpet av 1950-tallet hadde sett at hadde store deler av befolkningen med seg. Samtidig stod det jo i formålsparagrafen at jobben deres var å videreføre samnorskprosjektet. Mange av endringene som ble gjort i 1959 gjorde derfor at den nynorsken og det bokmålet som skulle brukes i skolen og i det offentlige i praksis tok enda et skritt nærmere samnorsk.

Noe lignende skjedde på nynorsk. Nynorsken tok med den nye læreboknormalen i 1959 et stort skritt mot bokmålet. «Verken» for eksempel nå inn som et helt nytt ord. Før hadde det hett «korkje». Tanken var at vi nå skulle ha ett felles ord, «verken», som fungerte både på nynorsk og bokmål. Det østlandsk-klingende formen «drøm» hadde blitt lov i landsmål i 1917. I 1938 hadde den blitt fjernet igjen, men nå i 1959 kom den tilbake, og skulle være likestilt med «draum». Igjen ser vi hvordan folkemålsformer, de mer østlandske formene, ble oppgradert, og hvordan tradisjonelle landsmålsformer igjen ble nedgradert, slik de hadde blitt i 1938. Skrivemåten «å høre» hadde vært klammeform på nynorsk før 1959. Formen «å høyre» hadde vært hovedform. Nå ble «å høre» og å «høyre» likestilte. Det mer østlandske «gammal» hadde også kun vært klammeform på nynorsk før 1959. Nå ble denne hovedform. Som vi ser fikk mange folkemålsformer enda større plass i språket i skolen og det offentlige etter 1959, enn hva de hadde hatt etter 1938.

Det skal nevnes at den nye læreboknormalen ikke bare innførte flere folkemålsformer. I en del tilfeller tillot den også flere «riksmålsord», ord som var basert på «dannet dagligtale», som var mer i tråd med hva riksmålsforbundet ønsket seg, og som ikke hadde vært lovlig i skrift siden 1938. Dette var et forsøk på å inngå et kompromiss med riksmålsforbundet og foreldreaksjonen. Endringene i 1959 førte imidlertid ikke til noen språkfred, og kampen fortsatte utover på 1960-tallet.

Tellereformen 1951

Språkdebatten på 1900-tallet var en skriftspråkdebatt. Man diskuterte hvordan folk skulle skrive. Det finnes riktige og gale måter å skrive på i norsk, men vi har ikke noe normert talemål her til lands – altså en riktig og en gal måte å snakke på. Dette hadde vi heller ikke på 1900-tallet.

Et litt rart unntak fra dette var en tellereform somkom 1951. Her innførte myndighetene en ny måte uttale tallord på, fra 21 og oppover. Tidligere hadde man på norsk uttalt mange tallord på en «dansklignende måte». Tall som 31, 52 og 63 hadde blitt uttalt som «enogtredve», «toogfemti» og «treogseksti». Nå skulle man i stedet begynne å si «trettien», «femtito» og «sekstitre». Grunnen til dette var ikke politisk, men noe svært praktisk. Det ville bli lettere for sentralborddamer, de som jobbet med å overføre telefonsamtaler, å få med seg riktig nummer som skulle ringes, dersom folk uttalte tallord på den sistnevnte måten.

Mange var imidlertid negative til den nye tellemåten, og det at myndighetene forsøkte å bestemme hvordan folk skulle snakke. Det var etter 1951 ikke uvanlig at skolebarn lærte «den nye tellemåten» på skolen, og den «gamle tellemåten» hjemme, av foreldrene sine. På den måten fikk vi over tid to forskjellige måter å uttale tallord på her til lands. Fortsatt i dag eksisterer begge disse tellemåtene side om side, rundt omkring i landet.

Tellereformen var som sagt et unntak. Den er det eneste vedtaket som er gjort her til lands som har handlet om hvordan folk skal snakke. De andre reformene på 1900-tallet og etter årtusenskiftet har kun handlet om hvordan vi skriver.

Sentralborddamer

Foto: Seattle Municipal Archives, CC BY 2.0

1960-tallet: Samnorsken legges død

1966 er det siste virkelig viktige året å huske når det gjelder samnorskprosjektet. Dette var året da tanken om samnorsk i praksis ble lagt død. På starten av 1960-tallet, etter over 10 år med protester og uro, begynte Arbeiderpartiet å tvile på sitt eget prosjekt. I 1964 opprettet de en komité for å finne en løsning på språksituasjonen. Denne komiteen kalles gjerne språkfredkomiteen eller Vogt-komiteen, etter dens leder, Hans Vogt. Etter to års arbeid kom denne komiteen frem til at det beste vil være å oppgi hele samnorskprosjektet. De anbefalte å legge ned språknemda, som hadde som jobb å fremme samnorsk, og heller opprette et norsk språkråd. «Norsk språkråd», som ble opprettet i 1972, skulle jobbe for nynorsk og bokmål hver for seg, og ikke aktivt for å tvinge gjennom ett felles skriftspråk. I 1966 hadde vi også fått en borgerlig regjering her til lands. Arbeiderpartiet satt ikke lenger ved makten da Vogt-komiteen kom med sine råd. Formelt sett ble ikke samnorsktanken lagt død før i 2002, men i praksis var den på mange måte død allerede i 1966.

Språknemnd, språkråd og samnorsk

Det er fort gjort å bli litt forvirret av navnene på de ulike språkorganene vi har hatt i landet siden 1950-tallet, og det kan være oppklarende å se på hva som er forskjellen mellom dem når det gjelder samnorskspørsmålet.

Norsk språknemd, som ble opprettet i 1952, hadde som mål å «fremme tilnærmingen på norsk folkemåls grunn». Enkelt sagt betød dette at de skulle arbeide aktivt for samnorsk. Det var jobben deres å sørge for at samnorsk ble en realitet.

Norsk språkråd ble opprettet i 1972 og skulle ikke arbeide aktiv for samnorsk. Likevel stod det i formålsparagrafen deres at de skulle «… støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.» Det betød at selv om man ikke skulle prøve å tvinge gjennom et samnorsk språk, så skulle man – dersom det ble stemning for det – prøve å hjelpe til med tiltak som gjorde at vi likevel kanskje kunne oppnå ett skriftspråk på sikt. Noen god stemning for samnorsk kom imidlertid aldri, og i 2002 fjernet Stortinget disse ordene fra Norsk Språkråd sin formålsparagraf. I 1966 var samnorsken død i praksis. Etter 2002 er den også død offisielt sett.

I 2005 byttet man igjen navn, fra Norsk språkråd til Språkrådet, som er det vi har i dag. Språkrådet har som oppgave å «styrke det norske språkets status i nåtid og i fremtid», og det skal verne om kulturarven som språket vårt representerer, fremme toleranse, øke folks kunnskap, jobbe for å styrke nynorsken spesielt, og også ta hensyn til samisk og minoritetsspråk. Samnorsk eller «tilnærming» er ikke nevnt med et eneste ord i språkrådets formålsparagraf.

Kort oversikt over språkhistorien siden 1970-tallet

1970-tallet

Ved inngangen til 1970-tallet var samnorskprosjektet lagt dødt. Mange mennesker var svært politisk engasjerte dette tiåret, noe som også påvirket synet på språk her til lands. For det første var det å skrive «radikalt bokmål» populært blant mange på den politiske venstresiden. Mange skrev bokmål med diftonger og a-endinger for å markere tilhørighet til arbeiderklassen.

For det andre kjempet mange på 1970-tallet for nynorsk. Vi fikk en eksplosjon når det gjaldt hvor mange som tok høyere utdanning. Flere studenter kom nå fra bygdene, og mange var opptatt av å styrke både nynorskens og dialektenes plass i samfunnet. «Skriv nynorsk, snakk dialekt» var et populært slagord. 70-tallets begeistring for nynorsk og dialekter sees gjerne også i sammenheng med en slags «nasjonal bølge» som som kom på 1970-tallet, i kjølvannet av EF-avstemningen i 1972. Det var store debatter her til lands om vi burde bli medlem av EF (det som i dag er EU) eller ikke. For en del av de som var motstandere av et norsk medlemskap, hadde nynorsk og dialektbruk nesten en slags symbolsk verdi.

1980-tallet

På 1980-tallet skiftet den politiske vinden, og mellom 1981 og 1986 fikk vi en «høyrebølge», hvor mange ville at ting nå skulle styres mindre, og bli mer fritt. Det kom en bokmålsreform i 1981, som gjerne kalles «liberaliseringsvedtaket». Nordmenn kunne nå i større grad få velge fritt om de ville bruke varianter som «frem» eller «fram», «broen» eller «brua». På nynorsk hadde det vært et problem at mange tyske lånord, såkalte «anbehetelsesord» hadde vært forbudt å bruke, selv om nordmenn flest tenkte på slike ord som en naturlig del av vokabularet sitt. Det føltes unaturlig for mange å ikke kunne benytte seg av ord som «begynne» og «angrep» på nynorsk. På 1980-tallet ble det åpnet for at man gradvis skulle gi folk mer frihet til å bruke slike former også på nynorsk. I tillegg fikk man fra og med 1980-tallet mer frihet når det gjaldt hvordan det gikk an å snakke på TV og i radioen.

1990-tallet til i dag

Siden 1990-tallet har innflytelsen fra engelsk på det norske språket blitt noe man for alvor har tar hensyn til og jobber med. Globaliseringen generelt, og det at internett fra midten av 90-tallet har blitt en vanlig del av folks liv har gjort at nordmenn flest hører, leser og snakker engelsk i mye større grad enn tidligere. Dette har medført utfordringer for de som jobber med å bevare det norske språket, slik som Språkrådet, og før det Norsk språkråd. En viktig del av disse rådenes jobb siden 90-talet har vært å foreslå gode norske alternativer til engelske ord og uttrykk.

Man kan for eksempel bruke såkalte avløserord, norske varianter som erstatter de engelske, slik som «terrengsykling» istedenfor mountain biking, «e-post» istedenfor mail, og «lenke» eller «peker» istedenfor link. En del slike avløserord har hatt stor suksess. For eksempel bruker mange nordmenn ordet «søppelpost» istedenfor spamfilter. Noen er blitt mer eller mindre likestilte, slik som «armhevninger» og «push ups», som eksisterer side om side, mens andre alternativer er lite brukt, og kan til og med virke litt komiske. «Rullebrett» istedenfor «skateboard» har for eksempel aldri helt slått an, og «plukksvin» istedenfor «pulled pork» ser heller ikke ut til å ta av blant nordmenn.

Språkrådet har en lang liste med forslag til avløserord.

Flere og flere velger i dag engelske ord istedenfor de tilsvarende norske avløserordene. Likevel har det siden 90-tallet vært en viktig del av språkrådenes arbeidsoppgaver å sørge for at det faktisk finnes norske alternativer som folk kan bruke hvis de vil.

En alternativ strategi til avløserordene har vært å beholde de engelske ordene, men å skrive dem på en norsk måte. Dette kalles norvagiserte skrivemåter, og folk har siden 90-tallet ofte vært kritiske til slike. På bokmål ble det for eksempel lov i 1996 til å skrive «en fait», i betydningen «en hard, intens kamp» (eng. a fight). Lovlig er også ord som «breikdans» (eng. break dance), og i tillegg til å skrive «wok» (en type stekepanne) og «heade» (å nikke ballen i fotball), er det på bokmål i dag også lov til å skrive «vokk» og «hedde».

Er det best å bruke avløserord eller norvagiserte skrivemåter? Eller er det best å bare beholde de engelske ordene slik som de skrives på engelsk? Innflytelse fra engelsk er noe de fleste land har måttet ta stilling til. Ulike land har hatt ulike måter å løse utfordringene på. På dansk har man for eksempel i mye større grad beholdt den originale engelske skrivemåten. I Norge, derimot, har man vært opptatt av sørge for at det alltid enten finnes norske ord som kan erstatte de engelske, eller norske måter å skrive de engelske ordene på.

Siden 1990-tallet er det også blitt mer og mer vanlig at såkalte oversettelseslån gradvis endrer språket vårt, det at man tar engelske ord og uttrykk, og mer eller mindre oversetter dem direkte til norsk. «Jeg tenker at …» sier mange nordmenn i dag, påvirket av det engelske «I think …». Egentlig heter det «Jeg synes at …, eller jeg mener at …» De siste tiårene er det blitt vanlig å si at noe er «utdatert», et ord som er et oversettelseslån fra det engelske «outdated». Tradisjonelt sett heter det på norsk at noe er «foreldet». De som jobber med å bevare det norske språket har også prøvd å bremse trenden med oversettelseslån så langt det lar seg gjøre.

Sist, men ikke minst, har det vært viktig for Norsk språkråd, og senere Språkrådet å jobbe imot det man kaller domenetap, det at engelsk tar over hele områder av samfunnslivet. Innenfor områder som IT-bransjen og oljebransjen har miljøene blitt så internasjonale at engelsk for mange blir det daglige arbeidsspråket. De som jobber innenfor slike områder kan ofte ikke norske ord og uttrykk for hva de driver med i hverdagen, men benytter seg i stedet av et fagspråk som i stor grad er engelsk. For de som vil beskytte det norske språket er det et problem at hele områder tas over av engelsk. Få tror at engelsk noen gang vil erstatte norsk i fremtiden, men i verste fall kan det oppstå en situasjon hvor det ikke lenger holder for nordmenn å kunne norsk, hvis de vil ha suksess i arbeidslivet.

Internett har også forandret språket på andre måter enn innflytelsen fra engelsk. Bruken av sosiale medier sannsynligvis gjort at nordmenn i dag veksler mellom enda flere stiler når de skriver, enn man noen gang har gjort tidligere. Mange har én måte å skrive på som man benytter seg av på skolen, i formelle brev, leserinnlegg i aviser og lignende, mens de i sms-er, snapchat, på twitter, og så videre, skriver norsk på ganske andre måter. I nynorske kjerneområder, altså områder der mange tradisjonelt har hatt nynorsk som hovedmål ser man dette enda tydeligere. Her bruker mange unge i dag nynorsk på skolen og i formelle sammenhenger, mens de bruker dialekt i sosiale medier. Også i Nord-Norge bruker mange dialekt i sosiale medier, mens de har et annet skriftspråk i mer formelle sammenhenger.

Videre lesing

Almenningen, Olaf, Thore A. Roksvold, Helge Sandøy, Lars S. Vikør (red.), 2002. Språk og samfunn gjennom tusen år, 6. utg., Universitetsforlaget, Oslo

Haugen, Odd Einar, 2015. Norrøn grammatikk i hovuddrag, Novus forlag, Oslo

Haugen, Odd Einar, 2001. Grunnbok i norrønt språk, 4. utg. Gyldendal, Oslo

Nesse, Agnete, 2013. Innføring i norsk språkhistorie, Cappelen Damm akademisk, Oslo

Torp, Arne, Lars S. Vikør. Hovuddrag i norsk språkhistorie, 3. utg., Gyldendal akademisk, Oslo

Klikk på lenkene for å bestille bøkene på biblioteket.

Materialet er produsert av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

Norsk språkhistorie

Kort oversikt

Norsk språkhistorie fra norrøn tid til i dag

Språkhistorie på 1800-tallet

Fornorske dansk – Henrik Wergeland

Tre grunner til at Wergeland ville fornorske dansken

Beholde dansk – P. A. Munch og Johan Sebastian Welhaven

Skape et nytt talespråk, og skrive på dette – P. A. Munch

Ivar Aasens arbeid med språket

Ivar Aasens prosjekt

Aasens reise 1842 – 46

Aasens grammatikkbok og ordbok

Knud Knudsens arbeid

Knudsen får gjennomslag i 1862

Knudsens purisme – kampen mot fremmedord

Språkhistorie på 1900-tallet

Begrepene «skriftspråk» og «målform»

1901 – Hægstadnormalen

1907: Riksmålsreform og sidemålsstil

Ulike navn på dansk frem til 1907

Samnorskprosjektet

1917-reformen

obligatoriske endringer i 1917

landsmål

riksmål

obligatoriske endringer i 1917

landsmål

gamle former

valgfrie folkemålsformer

riksmål

valgfrie folkemålsformer

gamle former

1920-tallet: fornorsking av stedsnavn

«Landsmål» og «riksmål» blir «nynorsk» og «bokmål»

1938-reformen: Arbeiderpartiets store samnorskreform

Den kulturhistoriske sammenhengen

Tanken om en aktiv stat

Halvdan Koht

1938-reformen – et politisk maktskifte

Folkemålsformer oppvurderes i nynorsk

Tre viktige ting ved 1938-reformen

Obligatoriske folkemåleformer

Hovedformer og klammeformer

Innføring av hovedformer og klammeformer

hovedformer

klammeformer

Nye valgfrie, radikale folkemålsformer

Nye, svært radikale, valgfrie folkemålsformer

hovedformer

klammeformer

Tilløp til protester mot samnorsk før krigen

Moderat og radikalt bokmål

Quisling-rettskriving 1941-45

Språkstrid på 1950-tallet

Riksmålsforbundet og kampen mot samnorsk

Måter foreldreaksjonen protesterte på

Riksmålsordlisten

Riksmålsordlisten

ikke

men

ikke

men

Språknemda, videre kamp for samnorsk og «ny læreboknormal» i 1959

Tellereformen 1951

1960-tallet: Samnorsken legges død

Språknemnd, språkråd og samnorsk

Kort oversikt over språkhistorien siden 1970-tallet

1970-tallet

1980-tallet

1990-tallet til i dag

Videre lesing

**Knudsens purisme – kampen mot fremmedord**

**Nye valgfrie, radikale folkemålsformer**