Norrøn litteratur

09:10

Snorres kongesagaer

Mest kjent av kongesagaene er Snorres Kongesagaer, eller Heimskringla som den også kalles.

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge er et trekandrama, og en fortelling om krenkelser, ære og hevn. Handlingen utspiller seg på 1000-tallet, akkurat idet Island er i ferd med å bli kristnet.

Videoserie på 25 minutter.

Sagaen om Ravnkjell Frøysgode

Denne islendingesagaen er en brutal og voldelig hevnhistorie, som foregår på 900-tallet.

Dybdeanalyse. Videoserie på 50 minutter

Snorre Sturlason – den største norrøne forfatteren. Illustrasjon av Christian Krohg

Ragnarok – verdens undergang. Illstrasjon av Johannes Gehrts

Merk deg at vikingene trodde at menneskenes, gudenes og verdens skjebne var bestemt. Det er forutbestemt hvordan verden skal ende, og derfor kan spåkvinnen, volven, fortelle oss hvordan alt vil skje.

Eddadiktet «Håvamål» 

«Håvamål» er det andre gudediktet du finner når du åpner Den eldre edda.  Tittelen betyr «Den høyes tale», altså Odins tale. Diktet består av til sammen 164 strofer, noe som vil si at det er langt dikt – nesten tre ganger så langt som «Voluspå». I strofene får vi ulike råd om hvordan man bør leve sitt liv, av en som vi tror er guden Odin. Diktet er spesielt interessant fordi det bedre enn noe annet dikt gir oss en mulighet til å forstå hva slags verdier og tanker om livet folk i Norden hadde før kristendommen kom på 1000-tallet. For eksempel er det viktig med gjestfrihet, noe vi ser i strofe 3:

Det var gjerne langt mellom husene i vikingtiden, og ingen skikkelige byer sett med moderne øyne. Derfor var det viktig at reisende kunne regne med hjelp når de kom til et hus. All handel og rikdom i samfunnet var avhengig av dette. Det at gjestfrihet er viktig i det norrøne samfunnet viser seg også i det at guden Odin, den øverste av de norrøne Gudene, også er guden for gjestfrihet. Folk trodde at gjester som banket på døren kunne være Odin i forkledning, og at man lå dårlig an dersom man avviste en som viste seg å være en gud. Hvor viktig gjestfrihet er, ser man også i sagaenelitteraturen.  Man tar seg alltid tid i sagaene til å fortelle at folk som er på besøk hos andre i kortere eller lengre perioder blir «godt tatt imot». Gode folk tar vare på gjestene sine i norrøn tid – kanskje fordi de alle har hørt strofe 3 i «Håvamål» siden de var barn.

Viktigheten av et godt ettermæle

Et annet råd vi får i «Håvamål» er at vi må leve slik at folk roser oss etter at vi er døde. Alt skal dø, bortsett fra én ting – ettermælet ditt, altså hva folk sier om deg når du er død:

Illustrasjon  av Christian Krohg

Denne strofen er kanskje den aller mest berømte i «Håvamål», og viser det norrøne verdisystemet. Ettermælet er det som betyr mest. Det er bedre å dø med ære som ung, enn som en gammel mann ingen bryr seg om. Også her er det mulig å se hvordan rådene i «Håvamål» påvirker hvordan personer handler i sagalitteraturen. Ære er det alle store folk streber etter i sagaene, enten det er snakk om konger, eller viktige Islandske familier. Ønsket om å vinne ære og frykten for å miste den er ofte selve motoren fortellinger som er satt i vikingtiden.

«Håvamål» er også fullt av andre råd. Man bør blant annet at man ikke røpe hvor flink man er, eller hvor mye man vet. Hvis de andre ikke vet om dine styrker, så kan jo dette gi deg en fordel senere. Man skal heller ikke røpe at man er dum – av nøyaktig samme grunn. Generelt handler mange av rådene i «Håvamål» om at du bør være tilbakeholden, og ikke åpne deg unødvendig mye for andre. Andre råd handler for eksempel om at man bør se seg godt om før man går inn i fremmede hus, i tilfelle fiender venter der inne, at man ikke bør drikke for mye øl, og at man bør være klok og moden før man legger ut på lange reiser.

Strofemålet, måten man bygger opp strofene på i «Håvamål» kalles ljodahått, og er litt annerledes enn fornyrdislag, som vi så i «Voluspå». I ljodahått får vi først to korte linjer som rimer på hverandre. så får vi én lengre linje som rimer på seg selv. Deretter kommer to nye kortlinjer som rimer på hverandre, og så én lang som rimer på seg selv igjen:

Skaldekvad

Vikingtidens diktere ble kalt skalder, og diktene disse skaldene laget ble kalt kvad. Skaldekvad er altså en type dikt. Disse skiller seg fra eddadiktene ved at de er mer kompliserte, og ved at vi ofte vet navnet på dem som har skapt kvadene. Vi kjenner navnet på mer enn 250 skalder, og mange kvad vet vi temmelig nøyaktig når er diktet.  Å kvede vil si å fremføre et dikt – enten et som er improvisert der og da, eller et som man har laget på forhånd.

Skaldene hadde høy status i det norrøne samfunnet. Vi vet at de beste skaldene fikk godt betalt. I sagalitteraturen hører man ofte om at skalder får verdifulle gaver når de fremfører kvad de har laget til konger og høvdinger. I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge vil for eksempel kong Siggtrygg Silkeskjegg av Irland gi hovedpersonen Gunnlaug to knarrer, altså to skip, som takk for et dikt. For en moderne leser kan dette virke i overkant godt betalt. For å forstå den norrøne begeistringen for poesi, må vi forstå tekstene ut fra deres kulturhistoriske sammenheng.

Halvdan Svartes død, beskrevet i «Halvdan Svartes saga» i Snorre Sturlasons Heimskringla. Illustrasjon av Erik Werenskiold

Skaldekvad – svært tekniske

Teknisk sett er skaldekvadene mer kompliserte enn eddadiktene. De baserer seg på samme grunnprinsipper, med allitterasjonsrim, med like konsonanter og ulike vokaler, og så videre. Likevel er de ofte langt mer kompliserte teknisk sett – både når det gjelder bruken av rim og språklige virkemidler. I tillegg til allitterasjonsrim i starten av mange ord, har mange kvad også allitterasjonsrim inni enkelte ord. Vi finner av og til dobbelt så mange rim i hver verselinje.  Mange skaldekvad er derfor så tekniske at det blir meningsløst å prøve å oversette dem fra norrøn til moderne norsk. Rimet er vanskelig å få til, og innholdet gjerne vanskelig å forstå. I moderne norske oversettelser av norrøne sagaer får du ofte lese kvad, men disse er som regel svært forenklede. Det at skaldekvadene i sin originale form er så kompliserte gjør dem nemlig vanskelige å forandre på – og også vanskelige å oversette til moderne norsk på en god måte. Dette – at de er vanskelig å forandre på, gjør faktisk at vi stoler mer på kvadene som historiske kilder enn på de fleste andre tekster fra norrøn tid.

Ulike typer skaldekvad

Noen kvad er korte, gjerne bare på et par linjer, og blir kalt lausaviser, eller «løsviser». Når det gjelder lengre skaldekvad, finnes det to hovedtyper: dråpe og flokk. En dråpe består av mange (ofte 20) strofer som henger sammen innholdsmessig. Dråper har også et slags refreng, et omkved. Disse ble diktet til konger. En flokk mangler refreng, og sammenhengen mellom de ulike strofene er ofte litt løsere her.

Mange elever på videregående skole leser Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Hovedkonflikten i denne sagaen starter faktisk med at Ravn, som er Gunnlaugs rival, glemmer seg bort, og dikter en flokk til Kongen av Sverige, istedenfor en dråpe. Gunnlaug påpeker dette, og ydmyker slik Ravn mens kongen ser på. Med dette krenker han Ravns ære. Derfor prøver Ravn å ta hevn ved å gifte seg med Gunnlaugs forlovede, Helga. Dette fører til mange problemer og mye vold i fortsettelsen. Som vi ser, var viktigheten av rim ikke noe man burde undervurdere i norrøn tid.

Heiti

Et norrønt eksempel på heiti har vi når ordet «Odin» for eksempel byttes ut med «den høye» eller «Valfaren», eller «den enøyde». I stedet for å si «Odin kom ridende», kan man si «Den høye kom ridende», eller «Valfaren kom ridende». Legg merke til at heiti-er ikke bare gjør språket vakrere og mer variert – det gjør det også lettere for en dikter å rime. Vi kan bruke ulike navn på Odin, alt ettersom hvilke andre ord vi vil rime på. Man kan si at «Den høye red på hesten», eller at «Valfaren vil at vel han forteller», eller at «Den enøyde alltid var ute». Ord som «Odin», «Tor», «sverd», «kvinne», og så videre, ble mye brukt i norrøn poesi. Ved å kjenne mange ulike varianter av disse ordene, kunne skaldene skape kvalitetsdikt på svært kort tid. Heiti er også et virkemiddel vi finner i eddadiktene.

Kenning

Kenninger er et annet mye brukt virkemiddel i skaldediktingen. Kenninger er, i likhet med heiti, omskrivninger, men kan være mer kompliserte. Det dreier seg her om virkemidler der et uttrykk «egentlig betyr» noe annet. Noen kenninger er enkle. For eksempel kan man skrive «havets bukk» «fjordens hest» eller «sjøens ski» istedenfor «skip». «Månens søster» kan bety solen. Andre kenninger var langt vanskeligere, nesten som gåter: Setningen «der sto krigeren rank som et tre» kunne med en kenning skrives som «der stod sårild-odinsgalgen». Her har vi kenninger inni kenninger: «Der stod krigeren, rank som et tre» betyr at en kriger står rett i ryggen. Tanken er at hvis en kriger er et tre, så blir sverdet grenen på dette treet. Krigeren er altså et «tre med sverd», og vi får «Der sto sverdtreet». Når vi først har kommet hit, kan vi lage nye kenninger av ordene «sverd» og «tre». Et sverd som hugger kan være som en ild som brenner, og etterlater sår. Sverd blir slik «sårild»: «Der stod sårild-treet». En kjent norrøn myte gikk ut på at Odin en gang hengte seg i treet Yggdrasil for å få visdom. Et tre kan altså være en «galge for guden Odin». Slik får vi: «Der sto sårild-Odinsgalgen», som altså betyr at «Der stod krigeren, rett i ryggen som et tre». Dette var ikke umiddelbart forståelig for vanlige folk i norrøn tid heller. Det krevde mye trening for å forstå dette. Skaldekvad var i stor grad en elitesjanger – en diktform for de som hadde trening i å tolke denne typen litteratur.

Sagalitteraturen

Sagaene er de mest berømte tekstene i norrøn litteratur. De leses mye i dag, av litteraturinteresserte over hele verden. Det finnes to hovedtyper av sagaer: kongesagaer og islandske ættesagaer.

Snorre Sturlason, forfatteren av Heimskringla. Illustrasjon  av Christian Krohg

Islendingesagaer

Den andre hovedtypen sagalitteratur er det vi kaller islandske ættesagaer (familiesagaer), eller bare islendingesagaer. De viktigste av disse handler om personer fra mektige familier på Island, fra ca. 870-1030, fra da Island ble befolket, og frem til kristendommen fikk feste i landet. Det finnes også mindre kjente islendingesagaer hvor handlingen er satt før 870. Disse kalles fornaldersagaer, er ofte langt mindre realistiske. Andre sagaer handler om tiden etter 1030. Disse kalles samtidssagaer, og foregår i en kristen tid, hvor problemer i større grad løses gjennom dialog istedenfor med vold. De mest kjente, og de beste når det gjelder kvalitet, er imidlertid de som har handlingen mellom 870 og 1030, og det finnes rundt 30 slike islendingesagaer. Mange av disse regnes som verdenslitteraturhistoriske mesterverk. Blant dem er kjente sagaer som de om Gunnlaug Ormstunge, Ravnkjell Frøysgode, Egil Skallagrimsson – som noen tror Snorre Sturlason har skrevet – Njåls saga, og Sagaen om Gisle Sursson.

Samfunnet på Island

Når man leser en islandsk ættesaga er det nødvendig å vite litt om dens kulturhistoriske sammenheng. Samfunnet på Island mellom 870 og 1030 var uvanlig sett med moderne øyne. De fleste av de som slo seg ned på Island etter 870 var nordmenn. Mange av disse hadde flyttet fordi de ikke ønsket å leve under den norske kongen, som de mente undertrykte dem. Dette var på samme tid som Harald Hårfagre holdt på med å samle større deler av Norge til ett rike. På Island hadde man ingen konge. Folk var derfor på mange måter friere der enn i Norge. Island var delt inn i flere ulike regioner, og folk som eide jord møttes på lokale rådsmøter, ting, hvor man tok felles beslutninger. Én gang i året møttes representanter fra alle landsdelene på et felles allting. Her avgjorde man konflikter mellom personer og familier, lagde nye lover, og dømte forbrytere.

Island hadde imidlertid ikke noe politivesen. Det betydde i prinsippet at hver enkelt familie måtte være sitt eget politi. Folk kunne stemme på alltinget, for at du skulle ha lov til å hevne deg, men du måtte selv ta ansvar for å gjennomføre hevnen. Dette var ikke alltid like lett, hvis den du ville hevne deg på var fra en mektig familie. Et slikt lovsystem, i kombinasjon med en sterk æresfølelse hos folk flest la til rette for mange konflikter og mye vold – og i neste rekke for spennende sagafortellinger. Slekt og venner blir viktig i et slikt samfunn, for det er disse du må støtte deg til når noe skjer. Hevn blir også viktig. Hver familie må hevne seg, for å markere overfor andre familier at det å angripe eller true dem er en dårlig idé. Blodhevn var et vanlig fenomen på Island. Hvis et medlem av én familie drepte et medlem fra en annen, så måtte den andre familien hevne seg, for ikke å miste ansikt. De trengte imidlertid ikke å hevne seg på den personen som faktisk hadde drept familiemedlemmet deres. Det holdt å drepe noen i familien til denne personen, såfremt den som ble drept hadde like høy status som den som hadde blitt drept i den første konflikten. Dette gjør at enkelte sagaer nesten er bygget opp som rene hevnhistorier, der folk dør på hver sin side, annenhver gang, helt til man til slutt finner en løsning. Det islandske samfunnet var i vikingtiden relativt fritt, men det var samtidig et samfunn hvor alle og enhver når som helst kunne bli trukket inn i en konflikt på liv og død.

Sagastilen

Det som er spesielt med sagaen som sjanger – i tillegg til at historiene ofte er spennende å lese – er skrivemåten, som er ganske annerledes enn det meste vi finner av dikting ellers i Europa på 1200-tallet. Mens europeiske fortellinger gjerne handler om prinsesser i tårn og trofaste riddere som kjemper mot drager eller magiske vesener, virker de norrøne sagaene mye mer realistiske. Her skal vi forklare noen av de viktigste kjennetegnene på sagastilen. Som eksempel skal vi bruke Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, siden denne er blant de korteste, og dermed en mange lærere pleier å lese med elevene sine på videregående skole. Før vi begynner å snakke om stilen, tar vi med et kort sammendrag av sagaen.

Kjennetegn på sagastilen

 

1. Oppramsing av slekt
2. Norrøn skjebnetro vises gjennom drømmer
3. Fortellertypen er autoral, refererende
4. Ingen overflødige detaljer
5. Det veksles mellom referat og dialog (+ skaldekvad i noen sagaer)
6. Underdreven tone, enkelt språk
7. Konflikt som dreier seg om ære
8. Vi får lese om fenomener fra vikingtiden: Blodhevn, holmgang, og så videre
9. Heltene er store, sterke, og egenrådige (de har en sterk vilje)
10. Ofte finner man spor av kristendom også, for eksempel i holdningene til de som forteller

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

Handlingsreferat

Den mektige bonden Torstein får en datter som heter Helga. Når hovedpersonen Gunnlaug, sønnen til en annen mektig bonde, blir 18 år, forlover han seg med Helga. Først skal han imidlertid ut og reise, og avtalen er at han må være tilbake før det er gått tre år, hvis ikke brytes forlovelsen. Gunnlaug drar på mange reiser, og møter på en av disse reisene Ravn, en Islending på samme alder som ham selv. De to havner i en krangel om hvem som først skal fremføre sitt kvad for kongen av Sverige. Gunnlaug ydmyker Ravn i kongens nærvær, og Ravn lover å hevne seg. Når Gunnlaug litt senere ikke rekker å komme tidsnok hjem til Island til bryllupet, benytter Ravn seg av muligheten, og frir til Helga og gifter seg henne. Nå er det Gunnlaug som er ydmyket. De to har først én holmgang, en duell, som ender uavgjort. Litt senere, etter holmgang blir forbudt på Island, utkjemper de holmgang nummer to, på grensen mellom Norge og Sverige. Gunnlaug vinner egentlig, men Ravn klarer å drepe Gunnlaug ved hjelp av et skammelig triks, slik at begge dør. Gunnlaugs familie hevner seg på Ravns familie, og Helga gifter seg med en god og mild mann som heter Torkjell. Mange år senere dør Helga av sykdom.

Det mest interessante ved en saga som Gunnlaug Ormstunge for deg som elev, er imidlertid ikke hva som skjer i handlingen, men heller det å kunne se ting i teksten som er typiske for sagaen som sjanger.

Illustrasjon  av Christian Krohg

I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge kommer skjebnetroen tydelig frem gjennom tre drømmer. Torstein, Helgas far, drømmer for eksempel en drøm i sagaens begynnelse hvor en vakker svane sitter på et tak. To ørner kommer og slåss om henne. De dreper hverandre, og til slutt kommer en falk og tar henne med vekk. Drømmen er symbolsk, og viser hva som skal skje: Svanen er Helga. De to ørnene som dreper hverandre er Gunnlaug og Ravn. Falken er Torkjell, mannen Helga gifter seg med etter at Gunnlaug og Ravn er døde. Slik sett fungerer drømmen som et litterært frampek. Det gir leseren et hint om hva som skal skje. I tillegg drømmer Ravn at han blir drept uten at Helga sørger, og fedrene til Ravn og Gunnlaug drømmer at sønnene deres har dødd, før nyheten om at de to har drept hverandre i en holmgang i Norge har blitt kjent på Island. Alle sagaens drømmer går i oppfyllelse.

Fortellertypen er alltid autoral, refererende

Vi får bare høre hva sagapersonene gjør og sier – aldri hva de tenker. Dette gjør at vi som moderne lesere må forsøke å leve oss inn i situasjonen for å forstå personenes psykologi. Et eksempel på hva den autoralt allvitende fortellertypen gjør med stilen ser vi når den 18 år gamle, og litt umodne Gunnlaug kommer i konflikt med Eirik jarl i Trondheim, som på den tiden er Norges mektigste mann:

Da ville Tore gripe øksa, men jarlen sa: «Vær rolig, en skal ikke bry seg om slikt. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarer: «Jeg er atten år.» «Da sier jeg det», sier jarlen, «at du blir ikke atten til.» Gunnlaug sa, men heller lavt: «Be ikke vondt for meg, men heller om noe godt for deg selv». Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarer: «Jeg sa det som syntes passe best, at du ikke skulle be ubønner for meg, men heller gode bønner for deg selv.» «Hva mener du?», spør jarlen. «At du ikke må få en slik død som Håkon jarl, faren din» [info: Håkon jarl ble drept i grisehuset av en slave – en ydmykende måte å dø på i norrøn tid]. Jarlen ble rød som blod og ba dem gripe denne galningen på flekken.

Vi får ikke vite hva Eirik jarl tenker her, men vi får se at han ble rød som blod. Dette er det man på engelsk kallet showing, not telling. Det at Gunnlaug sier fornærmelsen sin «heller lavt» tyder kanskje på at han skjønner at det å fornærme jarlen er livsfarlig – men at han likevel ikke klarer å la være. Han har ikke lyst til å dø, og derfor prøver han først å si fornærmelsen sin lavt nok, i håp om at jarlen ikke skal få den med seg.

Det at det er brukt en autoral, refererende forteller gjør to ting: For det første får leseren større frihet til å tolke, og sagaen blir mer interessant. For det andre blir fortellingen mer troverdig. Den som forteller kan jo umulig vite hva en person for lenge siden faktisk tenkte. Ofte ser vi at fortelleren i sagaer bruker formuleringer som «Folk sier at …» eller «Noen sier at …, mens andre sier …». Dette er også med på å gi sagaene et preg av å være fakta, og ikke fiksjon.

Lite overflødige detaljer

Sagaen er en «action-sjanger». Det er handlingen som er interessant. Naturskildringer og beskrivelser av folks klær, rommene de befinner seg i, og så videre, finner vi lite av, med mindre de er viktige for handlingen. Ofte brukes ellipser – det vil si hopp frem i tid for å komme til neste gang det skjer noe spennende. I sagaen om Gunnlaug Ormstunge står det: «Da Torstein kom hjem fra tinget, fortalte Jofrid ham at barnet var båret ut, sånn som han hadde sagt, men sauepasseren hadde rømt og stjålet med seg hesten hennes. Torstein sa at hun hadde gjort vel, og han skaffet seg en ny sauepasser. Og nå gikk det seks år uten at dette kom opp» [vår utheving]. Her hopper fortelleren plutselig seks år frem i tid, fordi det ikke skjer noe interessant i mellomtiden. Kun det som er viktig for handlingen skal med.

Sagaen veksler mellom referat og dialog – og noen ganger skaldekvad

Mønsteret i sagaen er slik: Først blir noe fortalt om i form av et referat. For eksempel kan vi få høre om at Gunnlaug en vår reiste fra gården til faren sin, og kom til Torstein på Borg, og bodde der. Deretter får vi en scene hvor det er dialog, hvor to eller flere personer prater sammen. Vanligvis er det her selve spenningen ligger. Dette mønsteret gjentas så på nytt og på nytt.

I noen av sagaene, som i Gunnlaug Ormstunge, finner vi også skaldekvad flettet inn i teksten. Kvadene er så å si de eneste stedene hvor vi får vite direkte hva personene tenker eller føler.

Enkelt språk, underdreven tone

Noe av det meste spesielle med norrøne sagaer er tonen eller stemningen i fortellingen. Sagaen forteller om veldig dramatiske hendelser i et språk som ikke er dramatisk i det hele tatt. Snarere tvert imot. Stilen virker underdrevet. Dette er fra den siste holmgangen, den siste kampen, mellom Gunnlaug og Ravn:

Så gikk Gunnlaug til en bekk og hentet vann i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot med venstre hånda, men med sverdet i høyre hogg han til Gunnlaug i hodet så det ble et svært sår. Da sa Gunnlaug: ”Ille svek du meg nå, og umandig for du fram mot meg som trodde deg”. […] Så sloss de vilt igjen. Men til slutt gikk det så at Gunnlaug vant på Ravn og Ravn lot livet sitt [døde] der.

I tillegg til scener som dette, som er påfallende lite dramatiske, brukes også virkemiddelet litotes, altså språklige underdrivelser, mye. En person er aldri «rasende» i en norrøn saga. Han er i stedet «heller uglad

Setningene er korte, enkle og muntlige. Man kunne tenke seg at dette er fordi fortellingene er muntlig overlevert. Imidlertid mener de fleste eksperter at det enkle språket sannsynligvis er et bevisst stilvalg av nedskriverne har foretatt. De som skrev var vant til den latinske, retorikkinspirerte måten å skrive på, med lange og svulstige setninger. Likevel valgte de å skrive helt annerledes når de skrev om hjemlige fortellinger.  På 1800-tallet skulle Asbjørnsen og Moe og Bjørnstjerne Bjørnson komme til å kopiere denne «enkle» skrivemåten, når de ville skape en norsk, altså en ikke-dansk skrivestil.

Konflikt som dreier seg om ære

En saga handler typisk om en konflikt mellom to eller flere personer og familier. Så fort en konflikt mellom to personer oppstår, blir familiene automatisk trukket inn, på grunn av dette med blodhevn, som vi allerede har sett på. Konfliktene dreier seg vanligvis om ære. Noen får sin ære krenket, og føler at de mister respekt. De må da gjenopprette æren sin, ved å hevne seg. Dette gjør at den andre siden føler seg krenket og må hevne seg, og slik fortsetter det gjerne.

I Gunnlaug Ormstunge starter selve hovedkonflikten med at Ravn og Gunnlaug krangler om hvem som først skal fremføre sitt kvad for Olav Svenske, som er konge i Sverige. Hvor bevisste sagaheltene er på dette med rang, ære og ettermæle ser vi her. Ravn mener han bør kvede først, siden han har vært lengst hos kongen. Da sier Gunnlaug: «Hvor kom fedrene våre der far min var på slep bak etter far din? Ingen steder, og slik skal det også være mellom oss». Gunnlaug sier her at han bør være foran Ravn i alt, siden hans far er enda mer ærerik. Her starter ubalansen i historien, når det kommer til ære. Gunnlaug har nå plassert seg over Ravn på statusstigen, noe sistnevnte ikke er glad for.

De fremfører hvert sitt kvad – Gunnlaug begynner. Ravn er frekk mot Gunnlaug, og Gunnlaug tar igjen ved å peke på at Ravn har diktet en flokk, til kongen, og ikke en dråpe – som er sjangeren for konger. Her ydmykes Ravn ytterligere, mens kongen ser på. For å gjenopprette sin ære, utnytter han halvannet til to år senere det at Gunnlaug ikke har kommet hjem til Island tidsnok til å gifte seg med Helga. Han hevner seg altså ved å gifte seg med en kvinne alle på Island vet er Gunnlaug sin. Nå er det Gunnlaug som har mistet ære. Han byr Ravn på Holmgang, en duell mann mot mann. Denne ender uavgjort, noen ingen er fornøyd med. Til slutt er det Ravn som utfordrer Gunnlaug til holmgang i Norge, og denne ender med døden for dem begge. Etter å ha tapt holmgangen gjør Ravn noe lite ærefullt.  Han lurer Gunnlaug ved å be om hjelp, dreper ham mens han mottar hjelpen. Dette fører til at Gunnlaugs familie i slutten av sagaen dreper to personer i slekten til Ravn, og hogger føttene av en tredje – som hevn.

Vi får lese om fenomener fra vikingtiden: blodhevn, holmgang, osv.

De norrøne sagaene har elementer i seg, både fra tiden før kristendommen kom, og fra det kristne 1200-tallet, da de ble skrevet ned. Når det gjelder førkristne elementer er fenomener som blodhevn og holmgang noe man lett legger merke til. Fenomenet med blodhevn har vi allerede forklart. Holmgang var en måte å løse konflikter på uten å trekke inn familiene. To menn gjør opp seg imellom på en avgrenset plass, og kjemper til døden, eller til første blodsdråpe. Den som vinner, vinner også diskusjonen, kan man kanskje si. Holmganger kunne bli utkjempet mellom to personer, eller mellom to grupper – altså at de som sloss hadde med seg hjelpere. I Gunnlaug Ormstunge deltar hovedpersonen i tre holmganger. Den første foregår i England, mot en bølle ved navn Tororm. Deretter får vi to holmganger mot Ravn.

I andre sagaer finner vi også flere typiske fenomener fra vikingtiden: ofring til norrøne guder, hestehoder som settes på spyd for å fornærme folk, magiske runer, og så videre. Alt dette er vanlig i sagalitteraturen.

Illustrasjon av Christian Krohg

I sagaer som den om Gunnlaug Ormstunge, som foregår idet kristendommen kommer til Island, ser vi også at flere og flere kristne elementer preger selve handlingen. Gunnlaug og Helga begraves ved kirken, og Ravns familie flykter inn i en kirke når Gunnlaugs familie prøver å hevne seg i slutten av sagaen. Der er det ikke lov til å drepe noen, etter at Island ble kristnet i år 1000. Også Torkjell, Helgas nye mann etter at Gunnlaug og Ravn er døde, kan muligens sees på som et nytt mannsideal. De gamle vikingverdiene dør ut med Ravn og Gunnlaug, og inn kommer en ny type, som er langt mer mild og tilgivende, og mindre selvopptatt. Når Helga er i ferd med å dø, ser ikke Torkjell ut til å ha noen problemer med at hennes siste ønske er å få båret inn en kappe hun en gang fikk av Gunnlaug. Han holder henne mens hun ser på denne og dør. Det er lett å se for seg at norrøne sagahelter villa ha tatt dette som en fornærmelse.

Sagaheltene er store, sterke og egenrådige

Det finnes mange forskjellige sagaer, med mange forskjellige helter. Disse er ulike som personer, men en del fellestrekk finnes mellom dem. Først og fremst er de alltid egenrådige. De har en sterk vilje, og dør heller enn å la seg dominere. Det mest ekstreme tilfellet er kanskje helten Egil Skallagrimsson, som alene utfordrer kongen av Norge, selv om overmakten åpenbart er altfor stor. Gunnlaug viser også den samme egenskapen når han utfordrer den beryktede Tororm til holmgang i England. Dette har ingen våget før ham. Sagaheltene er også svært opptatt av sin og familiens ære, og de er nesten uten unntak store og sterke. Disse kjennetegnene gjelder både heltene i islendingesagaer og de norske kongene i Snorres Kongesagaer.

I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge beskrives hovedpersonen slik:

Det ble sagt om Gunnlaug at han var svært tidlig voksen, og stor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som falt fint, svarte øyne, litt stygg nese, men tekkelig ansikt. Han var smal om livet og bred over skuldrene, uvanlig velvoksen, en storslagen mann i hele sitt huglynne [temperament], tidlig æretørst, strid og hard i alle ting, en stor skald som gjerne diktet nidviser [dikt eller sanger som krenker eller gjør narr av andre], og ble kalt Gunnlaug Ormstunge.

Bortsett fra den siste egenskapen, det at han gjerne diktet nidviser til andre, passer beskrivelsen på svært mange av sagaheltene vi kjenner.

Videre lesning

Andersen, Per Thomas. «Norrøn litteratur» i Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie, Oslo, 2001

Fidjestøl, Bjarne mfl. «Norrøn felleslitteratur», Norsk litteratur i tusen år, Gjøvik, 1996

«Voluspå» og «Håvamål»: Ludvig Holm- Olsen (overs.): Edda-dikt, Cappelen, Oslo. 1975

Sagaen om Gunnlaug Ormstunge: Ragnar Haagensen (overs.): Forlag. Frøya, Moss, 2002

Klikk på lenkene for å bestille bøkene på biblioteket.

Materialet på KublaKan er produsert av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag