Romantikken

Panteisme og nyplatonisme

Filosofisk sett er mange romantikere inspirert av det som kalles nyplatonismen og av det som kalles panteisme. I nyplatonismen tenker man, veldig, veldig forenklet sagt, at det virkelig sanne, skjønne og gode, det som er mest ekte av alt i livene våre, ikke er det vi kan ta på, eller merke med sansene våre, men heller det som finnes over oss, utenfor oss, eller bortenfor oss – beyond, er ordet man bruker på engelsk. Tanker som dette er svært populære i romantikken. man tenker seg at vi mennesker – i intense øyeblikk ladet med følelser – er i stand til å komme i kontakt med dette som er utenfor oss, det virkelig sanne, vakre og gode, det romantikerne kaller det guddommelige. Det bør presiseres at ikke alle romantikere er nyplatonister. Men de lar seg inspirere av slike ideer og tanker.

Når det gjelder synet på naturen er mange romantikere inspirert av det som kalles panteisme, tanken om at Gud over alt, i alle ting i verden. For panteister er ikke Gud en som ser ned på vår verden utenfra, ikke en personlig Gud som bryr seg om hva hver og en av oss tenker, og hører på aftenbønnen vår. Snarere er det slik at alt er Gud, eller en del av Gud. Man ser Gud, eller «det guddommelige» i alt, i trær, steiner, i fjell, vann, i blomstene, i menneskene, og så videre. Også her må man imidlertid være forsiktig. Det er ikke slik at alle romantikerne var panteister. Mange av dem var kristne i tradisjonell forstand, men man lot seg inspirere av tanker fra panteismen, på samme måte som man i dag kan la seg inspirere av buddhistiske tanker uten å være buddhist. Mange romantikere så naturen som en levende organisme, en slags ånd, noe guddommelig, som de ønsket å koble med, så å si .

Opprør mot rasjonaliteten

I romantikken gjør mange opprør mot rasjonaliteten, altså mot det ensidige fokuset på fornuft som hadde vært så dominerende i opplysningstiden, epoken som var før. Romantikerne følte fornuftsfokuset som en begrensning. Objektiv kunnskap er vel og bra, men denne kunnskapen er død, kun iskalde fakta. Det er ikke saklig, objektiv kunnskap om verden som gjør oss mennesker interessante, eller som gjør livet verdt å leve. Fantasien, følelsene, drømmer, beruselse – det finnes så mye mer ved livet enn hva kalde og objektive fakta har å by på. Romantikerne er som nevnt ikke motstandere av fornuften i og for seg, men de mener at den ikke er nok.

Følelsen av å være annerledes

Følelsen av å være annerledes er også fremtredende i epoken. Man var som nevnt opptatt av det unike og individuelle. Svært mange romantiske tekster handler om folk som ser verden på en annen måte enn flertallet, eller som forstår noe som andre ikke forstår. Det å være annerledes, eller til og med eksentrisk, litt smågal, var også noe mange romantiske kunstnere dyrket i sine egne liv. Man skulle liksom markere overfor verden at man var annerledes, slik at folk forstod at de hadde å gjøre med et unntaksmenneske. Henrik Wergeland gikk visstnok som regel med en mørkeblå frakk over en grønn fløyelsjakke, med en blomst i knapphullet, og han hadde en levende huggorm på kontoret der han jobbet, som han likte å skremme besøkende med. Den franske poeten Gérard de Nerval hadde en hummer som kjæledyr som han en gang hadde reddet fra en restaurant, og som han skal ha hatt i bånd og gått tur med. «Jeg liker hummere», sa han. «De er rolige, alvorlige, de bjeffer ikke, og de kjenner havets hemmeligheter».

Natur og ånd – alt henger sammen med alt

Det siste vi nevner her når det gjelder viktige ideer og tanker i romantikken er det spesielle synet på natur og ånd, og på forholdet mellom de to. I romantikken er man som nevnt opptatt av det som er utenfor fornuften vår, utenfor det hverdagslige. Derfor blir romantikken fort åndelig og abstrakt. Man er også opptatt av naturen, og for en romantiker henger forestillinger om ånd og natur tett sammen. Den tyske, romantiske filosofen Schelling skrev at: «Naturen er den synlige ånd, mens ånden er den usynlige natur. Ånden, eller den kraften som fyller verden, er usynlig, men man kan likevel merke den, i naturen rundt seg. Man merker den når man ser hvor vakker en blomst er, eller når man står på toppen av et fjell og ser utover et landskap, eller hvis man ser havet i full storm, eller når man hører fuglene synge tidlig en morgen.

Men naturen er altså ikke bare det ser rundt oss. Naturen er for romantikerne også en usynlig kraft, en ånd, som finnes overalt rundt oss, og som strømmer gjennom oss. Den er ikke bare en masse ulike ting, som fjell, trær, blomster, dyr og så videre. Naturen er nesten et slags levende vesen, som vi selv er en del av: Den er selve grunnkraften i verden, som hele tiden skaper og produserer alle ting ut av seg selv. Dette blir veldig filosofisk og abstrakt, så klart, men romantikken er filosofisk og abstrakt. Kanskje går det an å forenkle litt og si at naturen for romantikerne blir et slags levende vesen, som vi alltid ser rundt oss, men som vi likevel bare for alvor kan få kontakt med i spesielle, inspirerte øyeblikk.

De fleste romantikerne tenker at alt i denne verden, både materielle ting, altså det vi kan merke med sansene våre, og åndelige ting, egentlig er ett og det samme. Derfor ser de ofte en forbindelse mellom alle mulige ting: mellom gjenstander og ideer, mellom alt som er stort og alt som er smått. I et dikt om en blomst, kan blomsten for eksempel symbolisere hele naturen, og hvor vakker denne er. Eller så kan den samme blomsten symbolisere en vakker kvinne som det lyriske jeget elsker. Eller så kan man lese blomsten som et bilde på skjønnhet generelt, altså skjønnheten i seg selv. En romantiker vil kunne tenke at det finnes en kobling, en sammenheng mellom blomsten, den vakre kvinnen, naturen og skjønnhet i seg selv. Denne «alt henger sammen med alt»-måten å tenke på gjør at romantiske tekster gjerne kan ha flere temaer samtidig, og at enkeltord i dikt også kan tolkes på flere og originale måter.

I romantisk kunst og dikting finnes det en del motiver som dukker opp svært ofte – mange av dem naturmotiver. Det er viktig å understreke her, at et dikt ikke automatisk blir romantisk bare fordi det nevnes blomster, fossefall eller fjell. Slike motiver dukker også opp i tekster fra andre epoker. Likevel, i romantisk kunst og litteratur kommer de så ofte at vi godt kan kalle dem et kjennetegn på epoken.

Naturmotiver

Trær og blomster er blant de vanligste motivene i romantisk malerkunst. Nesten alle romantiske poeter nevner et vell av blomster i diktene sine når de beskriver kvinner de elsker eller erotiske opplevelser, men også når de tar opp politiske hendelser, eller filosoferer om livet og verden. Et annet vanlig romantisk motiv er vann i alle former: Romantikken er full av fossefall, rislende bekker, elver, innsjøer, havet – og i norsk sammenheng også fjorder. Vannet kan symbolisere naturens ulike temperamenter og stemninger, og vann i ulike former vekker ulike tanker og følelser hos oss mennesker.

Fjellet er også  generelt sett et viktig motiv i romantisk malerkunst og dikting – ikke bare i Norge. Symbolsk eller metaforisk representerer fjellet det «der oppe», det guddommelige, eller det kan representere et mål, noe man sikter mot, noe som gir inspirasjon. Fjellene er også evige  sett med menneskers øyne, og upåvirket av kriger og hele sivilisasjoners vekst og fall. Å være på fjellet kan symbolisere det å forlate hverdagen og sivilisasjonen og alt som er lite og ubetydelig, og slik at man blir i stand til å se de store sammenhengene. På fjellet får man overblikk, det rette perspektivet, og dette kan vekke inspirasjon og følelser som setter en i kontakt med noe åndelig eller «det guddommelige».

Natten har noe av den samme inspirasjonskraften, og er også et vanlig motiv. Om natten er man gjerne alene med seg selv, eller sammen med sine nærmeste, og da kommer tanker og perspektiver som man sjelden har i dagslys. I den forbindelse dukker ofte også månen og stjernene opp i romantisk kunst og litteratur. Månen er tradisjonelt blitt assosiert med lengsel. Den har alltid vært noe uoppnåelig for oss mennesker, noe vi kan føle at vi har kontakt med, men som vi aldri kan nå. Stjerner har siden antikken vært selve symbolet på evigheten og det uendelige. Vi ser dem, men de hører ikke til vår verden. De er for mange til å telle, og representerer slik sett også det uendelige. Ofte har også stjernene representert sjelene til mennesker som allerede er døde. Slik sett er også natten, månen og stjernene godt egnet til å vekke følelser.

Fugler og innsekter finner man også mye av i romantisk kunst og diktning. Ørnen er et symbol på stolthet og makt, og tradisjonelt også på mektige tanker eller ideer. Uglen symboliser visdom. En ravn kan være et tegn på død, eller et varsel om at noe dårlig skal skje. Fugler kan også ha mer generell betydning uavhengig av art. For eksempel kan de sees på som naturens eller Guds sendebud, som kommer med et eller annet tegn. Også insekter kan ha symbolsk betydning. De representerer naturen og livet i en slags mikroskala. Visse innsekter har også en helt spesiell symbolsk mening. Marihøner bringer hell og lykke, bier får oss til å tenke på fruktbarhet og hardt arbeid, mens sommerfugler gjerne symboliserer skjønnhet, men samtidig også forgjengelighet, altså det at ting ikke varer.

Barndommen

Når det gjelder formen eller skrivemåten, merker man gjerne at en tekst er romantisk ved at språket blir brukt på en spesiell måte. For det første er romantisk språkbruk veldig ofte abstrakt, og for moderne ører, ganske pompøst. Dette gjør at tekster fra romantikken ofte krever en del av moderne lesere. Det tar litt tid å bli vant til denne spesielle måten å uttrykke seg på. 

Romantikken kommer senere til Norge enn til resten av Europa. Først på 1800-tallet ser man den her til lands, og for alvor først på 1830-tallet. Ofte sier man at 1830-tallet er universalromantikkens, altså den generelle romantikkens tiår i Norge, mens 1840-tallet er nasjonalromantikkens tiår, selv om de to selvsagt overlapper. En viktig grunn til at romantikken kom sent til Norge var napoleonskrigene på starten av 1800-tallet. Den gjorde at Norge ble avskåret fra Danmark og resten av Europa, noe som igjen gjorde at kulturimpulsene derfra ble forsinket. Nå vi så ble et eget land etter 1814, hadde vi i starten andre ting å tenke på enn kultur. De første årene handlet det om å organisere de viktigste tingene det nye landet vårt trengte, og det er først på 1830-tallet at vi har overskudd til å diskutere hva slags kunst og litteratur vi vil ha i Norge.