Litterære sjangre

Skjønnlitteratur

Det er vanlig å dele forskjellige tekster inn i to hovedgrupper: skjønnlitteratur og sakprosa. Hva er skjønnlitteratur? Ifølge Litteraturvitenskapelig leksikon er skjønnlitteratur «en fellesbetegnelse for skrevne tekster som vil formidle poetiske eller dikteriske verdier, tekster med en tydelig estetisk dimensjon.» En enkel måte å forstå dette på er at skjønnlitteratur rett og slett er litteratur hvor språket blir brukt på en slik måte, at det man leser blir spesielt vakkert eller spesielt interessant.

Ofte blir også begrepet skjønnlitteratur knyttet til fiksjon, altså til det som er oppdiktet, eller funnet på. Det finnes unntak, men veldig ofte handler skjønnlitteratur om ting som ikke faktisk har skjedd i virkeligheten. Skjønnlitterære tekster som er oppdiktet, sier imidlertid som regel likevel noe om vår verden, den virkeligheten vi lever i – den gjør det bare på en mer indirekte måte. På sitt beste kan skjønnlitterærere tekster få oss til å se og oppleve våre egne liv, og vår egen verden, på en ny måte.

Roman – 05:26

Romaner er lengre prosafortellinger, som ofte har et bestemt plott. Som sjanger har romanen vært særlig populær fra 1800-tallet og til i dag.

Saga – 02:55

Sagaer er prosafortellinger som ble skrevet i Norge og på Island i middelalderen. Mange av dem var muntlig overlevert fra vikingtiden, og nedskrevet på 1200-tallet.

Sakprosa

Sakprosatekster er tekster som redegjør for et saksforhold. Noen ganger er skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa veldig tydelig. Andre ganger er grensen uklar. Én forskjell på skjønnlitteratur og sakprosa, er at sakprosatekster sjelden er fiksjon. Sakprosa pleier ikke å snakke om ting som ikke finnes, den forholder seg som regel til den verden vi lever i. En annen forskjell, er at i sakprosatekster pleier innholdet enkelt sagt å være viktigere enn formen – hva som sies er viktigere enn hvordan det blir sagt.

Sakprosa og skjønnlitteratur – 11:24

Å komme med en enkel definisjon på akkurat hvor grensen går mellom sakprosa og skjønnlitteratur, er nok ikke umulig, men noen forskjeller er det. I denne videoen ser vi på noen ting som skiller de to teksttypene.

Skjønnlitteratur og skjønnlitterære sjangre

Tradisjonelt har det vært vanlig å dele skjønnlitteraturen inn i tre hovedsjangre: episke eller fortellende tekster, lyriske tekster, altså dikt eller poesi, og dramatiske tekster – litteratur som vanligvis er ment å skulle spilles eller fremføres. Av episke, eller fortellende tekster er nok romaner og noveller de viktigste sjangerne i våre dager, men det finnes også andre episke sjangre som epos, sagaer og eventyr, for eksempel. Under lyriske tekster finner vi mange forskjellige slags dikt eller poesi, og når vi snakker om dramatiske tekster er det nok særlig teaterstykker mange tenker på, men også hørespill skrevet for radio og manus til film og TV-serier regnes som dramatiske tekster.

Sjangre utvikler seg gjerne over tid, etter hvert som ulike forfattere eksperimenterer med nye skrivemåter, og publikums smak forandrer seg. Derfor finnes det også en del tekster som er sjangeroverskridende, altså som ikke passer helt inn i én sjanger, eller som kanskje har trekk fra flere ulike sjangre. Likevel, hvis du kan den inndelingen i vi har nevnt her, altså i episke, lyriske og dramatiske tekster, så har du en ganske god oversikt de viktigste typene av skjønnlitteratur.

Novelle

En novelle kan defineres som «en relativt kort fiksjonsfortelling». Noveller er altså oppdiktede, og de er korte, eller i alle fall ganske korte. Utover dét, er det vanskelig å definere akkurat hva en novelle er, for noveller kan være veldig ulike.

En novelle har som regel en kjent forfatter, en som har skapt eller skrevet teksten. Dette er en forskjell på noveller og folkeeventyr og folkesagn, for eksempel. De to sistnevnte sjangerne er historier uten en kjent forfatter, og som vanligvis har blitt fortalt muntlig over tid, før noen etter hvert har skrevet dem ned. Det finnes for øvrig mange eventyr som ellers kan minne om noveller, og flere eksperter har pekt på at moderne noveller muligens har utviklet seg fra nettopp eventyrsjangeren.

Som sjanger har nok novellen likevel kanskje aller mest til felles med romanen. Både noveller og romaner er skrevet på prosa, altså uten fast rim og rytme, og både noveller og romaner kan variere veldig når det gjelder hvordan de er bygget opp, hvordan skrivestilen er, og så videre. Selv om romaner og noveller har mye til felles, er det også mange ting som gjør at en novelle er noe annet enn en roman. 

En novelle er for det første ofte såpass kort, at den ikke har mulighet til å skildre hvordan en person utvikler seg gradvis like detaljert som det en roman kan. På grunn av denne kortheten kan en novelle heller ikke gi leseren så mye bakgrunnskunnskap om personene og det miljøet som leserne får møte. Og mens en roman ofte kan ta seg god tid og bygge opp spenning over et par, tre hundre sider, nesten uten at man merker det, så ser spenningstoppen eller klimakset i en novelle nesten alltid nødt til å komme ganske raskt.

Noen har også pekt på at romaner ofte forklarer, mens noveller viser eller antyder. Siden noveller er kortere, rekker man som regel ikke å forklare leseren så mye om hva som skjer, om hvorfor noe skjer, og så videre. Man har rett og slett ikke plass. Derfor prøver noveller ofte å vise eller peke på et eller annet i stedet, og heller la leseren trekke sine egne konklusjoner.

På norsk skriftlig eksamen får man veldig ofte i oppgave å tolke en novelle man sannsynligvis ikke har lest tidligere. Klikk her for å se en video om hvordan slike oppgaver kan løses.

Roman

Knut Hamsuns roman Sult (1890) er den kanskje mest berømte norske roman internasjonalt, og er oversatt til en rekke språk.

Siden romaner skal være av en viss lengde, er vanlig at en roman har et plott, en slags handlingsutvikling, hvor forskjellige hendelser og personer påvirker hverandre. Som regel er det slik at noen av romanpersonene utvikler og forandrer seg underveis i romanen, men også her finnes det unntak. Det finnes også romaner som med vilje bryter med den tradisjonelle måten å skrive en roman på, hvor det for eksempel ikke finnes noe plott, eller hvor ingen av karakterene egentlig utvikler seg noe særlig.

Drama

Et drama er en tekst som vanligvis er skrevet for å bli fremført på en teaterscene, som et skuespill. Drama kan imidlertid også fremføres som et hørespill i radioen, for eksempel, eller det kan filmatiseres, eller man kan rett og slett bare lese det. I motsetning til i romaner, noveller og poesi, for eksempel, hvor det som regel finnes en fortellerstemme eller et «lyrisk jeg» som forteller om noe, eller beskriver noe, blir handlingen i et drama vanligvis ikke fortalt, men fremført. Dramaet skal vise frem mennesker i handling.

Vanligvis finner man to typer tekst i et drama: replikker, som skuespillerne skal fremføre, og det som kalles sceneanvisninger. Sceneanvisninger kan beskrive ting som hvordan scenen ser ut, hva skuespillerne har på seg, hvordan de skal fremføre replikkene sine, og så videre.

Historisk sett er dramaet en gammel sjanger. For nesten to og et halvt tusen år siden hadde antikkens grekere allerede ganske avanserte måter å skrive og fremføre dramastykker på, og ulike former for drama og teater har eksistert så å si til alle tider, helt frem til i dag.

Tradisjonelt fantes det to hovedtyper drama: tragedier og komedier. Tragedier er litt forenklet sagt seriøse dramaer, med en ulykkelig slutt. Opprinnelig var det også et krav at tragedier skulle handle om opphøyde personer, som konger, prinser, helter, og så videre, men siden slutten av 1700-tallet begynte man gradvis å lage tragedier om vanlige folk også, for å si det litt enkelt.

Komedier er humoristiske dramaer, med en lett stemning, og gjerne en lykkelig slutt. Ofte er personene i komediene litt karikerte, de har visse overdrevne personlighetstrekk. Forvekslinger, misforståelser og ordspill, er vanlige elementer i tradisjonelle komedier, og svært ofte har man også en kjærlighetshistorie, som gjerne ender med bryllup.

To hovedtyper av komedier er karakterkomedier, og situasjonskomedier. I karakterkomedier er humoren ofte knyttet til en person som har en eller annen svakhet – for eksempel at han eller hun er hissig, grådig, sjalu eller glad i å drikke. I situasjonskomedier er humoren vanligvis mer knyttet til misforståelser, forvekslinger, og forvirring. Mange komedier er også en blanding av karakterkomedie og situasjonskomedie.

For å lære mer, se videoen om dramasjangeren.

Lyrikk

Lyrikk, eller poesi, eller dikt har vært en av de viktigste litterære sjangrene verden over, i flere tusen år. De tre begrepene «lyrikk», «poesi» og «dikt» betyr ikke eksakt det samme, men i praksis blir de ofte brukt om hverandre.

Lenge var lyriske tekster stort sett alltid skrevet på fast rim og rytme, slik at dikt alltid fulgte et fast mønster når man leste. Dikt på fast rim og rymte er gjerne også delt inn i flere strofer, med et ulikt antall verselinjer i hver strofe.

Siden slutten av 1800-tallet har det imidlertid også blitt vanlig at dikt skrives uten fast rim og rytme, på det man kaller frie vers. Faktisk blir det meste av lyrikken i våre dager skrevet på frie vers, uten fast rim og rytme. Et viktig unntak er sanglyrikken, altså tekster som er satt til musikk. Uansett: Dikt kan i våre dager både være skrevet på fast rim og rytme, eller de kan være på frie vers.

En lyrisk tekst, et dikt, er gjerne ganske kort, og den er ofte preget av en slags følelse eller en opplevelse som noen har. Man sier gjerne at lyriske tekster skal inneholde et «språklig betydningsoverskudd». I dét ligger det at dikt skal være skrevet på en måte som gjør at man kan tolke dem på ulike måter. I poesi brukes gjerne språket og mange av de språklige virkemidlene, altså sammenligninger, metaforer, og så videre, på veldig bevisst måte, noe som kan skape forskjellige tanker, følelser og assosiasjoner hos de som leser.

Det at dikt ofte har slike betydningsoverskudd gjør at det man må øve for å bli flink til å lese dikt. De fleste dikt må leses sakte og oppmerksomt, og ikke minst må de som regel leses flere ganger, hvis man skal klare å «pakket ut» alt det som finnes av betydning i teksten. Og man klarer sjelden å pakke ut alt. Det finnes som regel mange forskjellige mulige tolkninger av et dikt, som alle kan være gode.

Et annet kjennetegn ved dikt, eller lyrikk eller poesi, er at man i slike tekster ofte kan merke en tydelig stemme – det man kaller «det lyriske jeget». Dette «lyriske jeget», den som snakker i diktet, er ikke nødvendigvis den samme som forfatteren selv. I noen dikt kommer det lyriske jeget veldig tydelig frem: «Jeg ser, Jeg ser/ Jeg er visst kommet på en feil klode/ her er så underligt». Andre ganger merker vi det lyriske jeget mer indirekte, uten at stemmen i diktet eksplisitt bruker ord som «jeg», «min», og så videre. Vi kaller altså den som snakker i et dikt for «det lyriske jeget» – også når stemmen ikke faktisk sier ord som «jeg», «meg», «min», og så videre.

På norsk skriftlig eksamen kommer det svært ofte dikt man skal tolke. Klikk her for å se en video om hvordan man kan gå frem når man tolker dikt på eksamen.

Sakprosa

Sakprosatekster er tekster som redegjør for et saksforhold, altså tekster som sier noe om hvordan noe er. Sakprosa er fakta, og ikke fiksjon. Sakprosatekster kan være skriftlige, slik som essays, jobbsøknader og vitenskapelige artikler, eller de kan være muntlige, slik som taler, kåserier, altså humoristiske innlegg i radioen, og talemeldinger på telefonen. De kan også være sammensatte, eller «mulitimodale», slik som reklameplakater som består av både bilder og tekst, Facebook-innlegg og Youtube-videoer, for bare å nevne noe.

Noen sakprosatekster er grå og hverdagslige, slik som handlelister og møtereferater. Andre er kunstneriske og kan nesten kalles skjønnlitteratur, slik som en del essays skrevet av kjente forfattere, for eksempel.

Formålet med ulike sakprosatekster kan være forskjellig. Ulike sakprosatekster vil ofte ulike ting. Noen sakprosatekster vil informere om noe, andre vil gi oss direktiver, altså fortelle oss hva vi skal gjøre, enkelt sagt – for eksempel å kjøpe et produkt, stemme på et bestemt politisk parti, la være å røyke, osv. Andre sakprosatekster igjen prøver å få frem følelser, gjerne sterke følelser, og personlige holdninger til noe. Noen kommer med løfter, mens andre sakprosatekster igjen påstår noe, og vil at vi som leser skal godta eller være enige i det som blir påstått. Mange tekster gjør flere av disse tingene samtidig, men ofte vil man kunne finne et hovedformål i en sakprosatekst – én ting som er viktigere enn de andre.

Noen ganger er skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur veldig tydelig. Andre ganger er grensen uklar. Å komme med en enkel definisjon på akkurat hvor grensen går mellom de to er nok umulig, men noen forskjeller er det. Man må bare huske at skillet ikke er absolutt, og at det finnes en del unntak for hvert eneste kjennetegn på sakprosa man kan peke på.

Den forskjellen mellom sakprosa og skjønnlitteratur som kanskje er vanligst å trekke frem, er at sakprosa er faktatekster som sier noe om virkeligheten, om den verdenen vi faktisk lever i, mens skjønnlitteratur ofte er fiksjon, altså oppdiktet, litt forenklet sagt.

Holdningskampanje fra Helsedirektoratet

I sakprosatekster som er rent informative, slik som leksikonartikler og matoppskrifter, finnes det ikke alltid et hovedsynspunkt. Har man en slik tekst foran seg, er det ofte bedre å spørre seg om hva som er formålet med teksten, altså hva den som har gitt ut teksten ønsker å oppnå med å gi den ut. For eksempel kan formålet med en tekst rett og slett være å opplyse om noe.

Andre sakprosatekster er resonnerende eller argumenterende – de enten drøfter en sak, og ser den fra flere sider, eller så argumenterer de for noe. I slike kan man ofte finne et hovedsynspunkt som lar seg formulere med en setning eller to. Taler, reklametekster, aviskronikker, kåserier og vitenskapelige artikler er eksempler på denne slags tekster. Man må bare være våken: Det finnes tekster som det er vanskelig å si om kun informerer om noe, eller om de kanskje heller egentlig argumenterer for noe, bare på en litt skjult måte. Sakprosatekster er såpass ulike at du nesten må vurdere selv, fra gang til gang, hva slags tekst det er du har foran deg, hva som er formålet med den, og hva som er hovedsynspunktet i teksten.

Videre lesing

Blikstad-Balas, Marte, Johan L. Tønnessson, Inn i sakens prosa, Universitetsforlaget, Oslo, 2020

Gullestad, Anders, Christine Hamm, Jørgen Sejersted, Eivind Tjønneland, Eirik Vassenden, Dei litterære sjangrane, Det Norske Samlaget, Oslo, 2018

Gaasland, Rolf, Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse, Universitetsforlaget, Oslo, 1999

Helland, Frode og Lisbeth Pettersen Wærp, Å lese drama. Innføring i teori og analyse, Universitetsforlaget, Oslo, 2005

Janss, Christian og Christian Refsum, Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning. Universitetsforlaget, Oslo, 2010

Kallenberg, Kirsten, Astrid Elisabeth Kleiveland (red.), Sakprosa i skolen, Fagbokforlaget, 2010

Lothe, Jacob, Christian Refsum og Unni Solberg, Litteraturvitenskapelig leksikon, Kunskapsforlaget, Oslo, 2007

Skei, Hans H., Å lese litteraur, Gyldendal, Oslo, 2006

Tønnesson, Johan L. (red), Den flerstemmige sakprosaen, Fagbokforlaget, Bergen, 2002

Klikk på lenkene for å bestille bøkene på biblioteket.

Materialet på KublaKan er produsert av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag