Modernisme

Modernisme er eksperimentell kunst og litteratur som gjerne forsøker å si noe om hvordan det er å leve i en moderne verden. Det er en kunstnerisk retning som oppstod på slutten av 1800-tallet, og som varer frem til i dag. Modernistene mener at man må løsrive seg fra tradisjonelle måter å lage kunst på, og at man må eksperimentere med formen for å finne nye uttrykksmåter.

Fremmedfølelsen er modernismens viktigste tema. Fremmedfølelse er en følelse av ikke å være hjemme i verden. Det er en opplevelse av at verden er fremmedartet og uforståelig, og av at man ikke forstår sin plass i verden. En viktig side ved dette, er opplevelsen av at det ikke er noe samhold eller fellesskap mellom menneskene, og at moderne mennesker bare er ensomme individer uten tilhørighet til hverandre.

11:17
Denne videoen gir en kortfattet introduksjon til modernisme fra 1890 til i dag.
11:03
Denne videoen gir en innføring i den norske nyromanantikken.

Nyromantikken på 1890-tallet

På slutten av 1800-tallet oppstår det noe nytt i litteraturen. Poeter i Europa begynner å skrive dikt som skiller seg ut fra alt annet som hadde blitt skrevet tidligere. De eksperimenterte med rim og rytme, de skrev om det moderne livet i storbyene, og de brukte en masse merkelige poetiske bilder. Disse forfatterne kalles «tidligmodernister», og er forløpere til den egentlige modernismen. I Norge får vi noen slike tidligmodernister på 1890-tallet. Norsk tidligmodernisme på 1890-tallet kalles «nyromantikk».

De tre mest kjente nyromantikerne er Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og maleren Edvard Munch

07:00

I dette foredraget tar Knut Hamsun et oppgjør med den realistiske litteraturen, som han mener preges av billig, overfladisk psykologi. 

19:29

En analyse av Sigbjørn Obstfelders berømte dikt «Jeg ser» (1893)

04:09
Obstfelders prosadikt «Byen» er et fint eksempel på tidlig modernisme i Norge.
03:17

Europeisk høymodernisme

Ca. 1910 – 1930 kommer modernismen som en epoke i europeisk litteratur og kultur, den såkalte høymodernismen. Kjennetegn er fremskrittspessimisme, en følelse av fremmedgjorthet og masse eksperimentering innenfor kunsten. Her har får vi store navn i litteraturen som blant annet James Joyce (som skrev romanen Ulysses), T.S. Eliot (som skrev diktet «The Waste Land») og Franz Kafka (som skrev noveller som «Gi det opp», og romanene Prosessen og Slottet). I tillegg har vi høymodernistiske kunstnere som Pablo Picasso. Til Norge kommer ikke modernismen på en god stund. Vi får en forsinket modernisme i Norge.

03:15
11:04

Premodernisme

På 1930-tallet får vi en begynnende modernisme i norsk litteratur, spesielt med Rolf Jacobsens dikt, fra diktsamlingen Jord og Jern (1933). Selv om den modernistiske litteraturen dermed er ordentlig introdusert i norsk litteratur, er det fremdeles den tradisjonelle litteraturen som dominerer i Norge også etter 1930.

Svensk modernisme

Svensk litteratur har hatt mange store modernister, både poeter og romanforfattere. En av de som nok leses mest i Norge i dag, er Stig Dagermans fabelaktige novelle «Att döda ett barn», fra 1948.

14:59

Gullalderen i norsk modernisme

Etter 2. verdenskrig, med atombomber og konsentrasjonsleirer og det hele, får vi en ny diktergenerasjon. Disse føler at verden er helt annerledes, og at vi derfor trenger en ny og annerledes diktning. Fra slutten av 40-tallet og utover på 50-tallet kommer mye ny og eksperimenterende litteratur som gjør at 50-tallet har blitt kalt «Gullalderen i modernistisk lyrikk». Et godt eksempel på denne «gullaldermodernismen» Paal Brekkes dikt «Som i en kinosal».

En analyse i seks episoder

10:11
11:56

Nyenkelheten

På 60-tallet kommer det noen tekster som fokuserer på det enkle. De nye modernistene utover på 60-tallet tar et oppgjør med den vanskelige skrivemåten til tidligere modernister som Rolf Jacobsen og Paal Brekke. De nye modernistiske dikterne vil fokusere på det enkle og hverdagslige, uten å bruke masse kompliserte bilder. Dette kalles «nyenkelheten», og det var noe man også fant i svensk, tysk og engelsk poesi på samme tid. Olav H. Hauge (1908-1994) er tidlig ute, og skriver dikt om enkle gjenstander. En annen nyenkel forfatter er Jan Erik Vold, med diktet «trikkeskinnediktet». Selv om nyenkelheten er enkel, er den fortsatt eksperimenterende i formen.

En analyse i seks episoder

Jon Fosses skuespill

Nokon kjem til å kome (1996)

Jon Fosse er en av Norges store samtidsforfatter internasjonalt de senere årene. Han har skrevet i flere ulike sjangre, men han er kanskje aller best kjent som dramatiker, altså som en som skriver skuespill. Nokon kjem til å kome er et av Fosses aller mest berømte og anerkjente, og har blitt spilt på teaterscener over hele verden..

En analyse i fem episoder

Yahya Hassans dikt «Barndom»

Den danske poeten Yahya Hassans første diktsamling, fra 2013, fikk mye oppmerksomhet da den kom ut. Boken handler mye om hans egen opplevelse av det å vokse opp som innvandrerbarn i Danmark. Diktene hans kan være et godt utgangspunkt for å «drøfte kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i samtidstekster», og er slikt sett relevant i norskfaget.

Denne videoserien er en presentasjon og analyse av Hassans dikt «Barndom».

 

Her finner du litteraturhistorisk bakgrunnsstoff om modernismen, og analyser av kjente modernistiske tekster fra norsk og internasjonal litteratur.

10 kjennetegn på modernisme

 

  1. Modernismen bryter med tradisjonen, og eksperimenterer med form. Modernistene mente at siden verden brått hadde forandret seg så mye, kunne man ikke lenger bygge videre på tradisjonen – man måtte bryte med den, og eksperimentere seg frem til noe nytt.
  2. Ideen at form og innhold må tilpasses hverandre. Dette er en av de viktigste tankene i modernismen. Et kunstverks form må stå i forhold til innholdet (hva det handler om). Hvis man for eksempel vil beskrive at verden oppleves som et kaotisk og forvirrende sted, må selve beskrivelsen være kaotisk og forvirrende.
  3. Modernistiske tekster forsøker ofte å si noe om hvordan det er å leve i det moderne samfunnet. Modernistiske tekster handler om individer som strever med å finne mening i en moderne verden.
  4. Modernismen henger vanligvis sammen med storbylivet. Mye modernististisk litteratur er knyttet til livet i moderne byer virker inn på mennesker.
  5. Fremmedfølelse er modernismens viktigste tema. Fremmedfølelse er en følelse av ikke å være hjemme i verden. Det er en opplevelse av at verden er fremmedartet og uforståelig, og av at man ikke forstår sin plass i verden. En viktig side ved dette, er opplevelsen av at det ikke er noe samhold eller fellesskap mellom menneskene, og at moderne mennesker bare er ensomme individer uten tilhørighet til hverandre.
  6. Tilværelsen blir ofte opplevd som kaotisk og uforståelig. Dette prøver modernismen å speile ved hjelp av sitt innhold og sin form. Mange forfattere bryter derfor med tradisjonelle skrivemåter, og eksperimenterer med rettskrivning, tegnsetting, ordvalg, og komposisjon.
  7. Mange modernister var opptatt av forholdet mellom språket og virkeligheten. Mye av den modernistiske litteraturen er komplisert, og vanskelig å forstå. Det er ikke skrevet for å bli lest av de store massene, men av de få som er interessert og som forstår.
  8. Begrepet modernisme rommer egentlig mange forskjellige strømninger, innenfor billedkunst, arkitektur, musikk, og litteratur. Det eksperimenteres med alle kunstformer, ikke bare med litteraturen.
  9. Modernistene følte ofte at de tingene som før hadde gitt tilværelsen mening – Gud og religion, politiske ideologier – ikke lenger kjentes gyldige.
  10. Modernistisk kunst og litteratur er ofte elitistisk. Modernistene lagde ofte sær og utilgjengelig kunst og litteratur. Hensikten var ikke å bli forstått av flest mulig, eller å være mest mulig populær.

Modernisme – historisk oversikt

  • Tidligmodernismen (i norsk litteratur kalt «nyromantikken»)   På slutten av 1800-tallet oppstår det noe nytt i litteraturen. Poeter i Europa begynner å skrive dikt som skiller seg ut fra alt annet som hadde blitt skrevet tidligere. De eksperimenterte med formen (rim og rytme), de skriver om det moderne liv i storbyene, og bruker en masse merkelige poetiske bilder. Disse forfatterne kalles ”tidligmodernister”, og er forløpere til den egentlige modernismen. I Norge får vi noen slike tidligmodernister på 1890-tallet. Norsk tidligmodernisme på 1890-tallet kalles «nyromantikk». De viktigste nyromantikerne er Knut Hamsun (romanen Sult) og Sigbjørn Obstfelder (diktet «Jeg ser»). Tidligmodernismen i Norge dør imidlertid ut ca. 1900.
  • Høymodernismen i Europa  Ca. 1910 – 1930 kommer modernismen som en epoke i europeisk litteratur og kultur, den såkalte høymodernismen. Kjennetegn er fremskritsspessismisme, en følelse av fremmedgjorthet og masse eksperimentering innenfor kunsten. Her har får vi store navn i litteraturen som blant annet James Joyce (romanen Ulysses), T.S. Eliot (diktet «The Waste Land») og Franz Kafka (romanene Prosessen og Slottet, og noveller som «Gi det opp»). I tillegg har vi høymodernistiske kunstnere som Pablo Picasso. Til Norge kommer ikke modernismen på en god stund. Vi får en forsinket modernisme i Norge. Det kan være flere grunner til dette:
      • Norge deltok ikke i I. Verdenskrig, og det var særlig krigen som utløste modernismen i Europa.
      • Moderniseringen hadde ikke kommet like langt i Norge som andre steder i Europa. Modernismen er gjerne tilknyttet det moderne, urbane liv i storbyene, og folk flest levde ikke i spesielt urbant eller moderne i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.
      • Etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 drev man i Norge på med nasjonsbygging. Derfor skriver norske forfattere på denne tiden heller realistiske, historiske romaner om Norge i middelalderen, og slikt.
      • Den realistiske tradisjonen sto så sterkt i Norge. Det å være en stor forfatter i Norge, var å være en realist. De norske realistene fra 1800-tallet (Ibsen, Bjørnson, Kielland & co) hadde gjort så stor suksess internasjonalt, og arven etter dem var så ruvende, at da en ny generasjon forfattere kom til etter 1905, fortsatte disse å skrive realistisk.
  • «Premodernisme» på 1930-tallet. På 30-tallet får vi en begynnende modernisme i norsk litteratur, spesielt med Rolf Jacobsens dikt, slik som «Byens metafysikk» og «Signaler» fra diktsamlingen Jord og Jern. Selv om den modernistiske litteraturen dermed er ordentlig introdusert i norsk litteratur, er det fremdeles den tradisjonelle litteraturen som dominerer i Norge også etter 1930.
  • Etterkrigsmodernisme. Etter 2. verdenskrig, med atombomber og konsentrasjonsleirer og det hele, får vi en ny diktergenerasjon. Disse føler at verden er helt annerledes, og at vi derfor trenger en ny og annerledes diktning. Fra slutten av 40-tallet og utover på 50-tallet kommer mye ny og eksperimenterende litteratur som gjør at 50-tallet har blitt kalt Gullalderen i modernistisk lyrikk. To gode eksempler på denne såkalte «gullaldermodernismen» er Gunvor Hofmos dikt «Fra en annen virkelighet», og Paal Brekkes dikt «Som i en kinosal».
      • Ikke alle likte den modernistiske poesien. Tradisjonelle diktere som Arnulf Øverland og Andrè Bjerke mente at den eksperimenterende, modernistiske poesien bare var «snikksnakk», meningsløse ord og «tungetale». Dette gjorde at vi på 50-tallet fikk «Tungetaledebatten». Dette var en debatt mellom de som ville ha tradisjonell litteratur, og de som ville ha modernistiske og eksperimenterende dikt.
  • Nyenkelheten på 1960- og 70-tallet. På 60-tallet kommer det noen tekster som fokuserer på det enkle. De nye modernistene utover på 60-tallet tar et oppgjør med den vanskelige skrivemåten til tidligere modernister som Rolf Jacobsen, Paal Brekke og Gunvor Hoffmo. De nye modernistiske dikterne vil fokusere på det enkle og hverdagslige, uten å bruke masse kompliserte bilder. Dette kalles «nyenkelheten», og det var noe man også fant i svensk, tysk og engelsk poesi på samme tid. Olav H. Hauge (1908-1994) er tidlig ute, og dikter om enkle gjenstander. Andre nyenkle forfattere er Dag Solstad (novellen «Novelle») og Jan Erik Vold (diktet «Trikkeskinnediktet»). Selv om nyenkelheten er enkel, er den fortsatt eksperimenterende i formen.
  • 1980 – i dag. Modernistisk litteratur kan være så mangt. Så å si alle norske poeter skriver i våre dager på frie vers, uten at det lenger oppleves som spesielt eksperimentelt eller sjokkerende. Den modernistiske skrivemåten har så å si blitt tradisjonell. På samme måten er det med romaner og noveller: Mye av det som skrives i dag ville vært regnet som eksperimentelt og nyskapende om det hadde blitt skrevet på 1890-tallet da Hamsun skrev Sult, mens man i dag ikke lenger reagerer på det. Ett eksempel på en forfatter som gjerne regnes som modernistisk i dag, er Jon Fosse, som har skrevet en rekke romaner, og skuespill slik som Nokon kjem til å kome.
  • Postmodernisme. Det er en del som mener at vestens kultur nå er inne i en fase man kaller postmodernismen (etter-modernismen). En del litteratur og annen kunst fra de siste tiår blir også gjerne kalt postmoderne. Postmodernismen er ikke noe som har preget norsk litteratur noe særlig, men det kan være greit å vite om noen kjennetegn på postmodernismen likevel.
      • I motsetning til den ”gamle” modernismen mener ikke postmodernistene at man trenger å bryte med tradisjonen. Postmodernistene vil snarere bruke tradisjonen, men på en leken og uærbødig måte. Postmodernistene er gjerne eklektiske – de blander ting herfra og derfra, og setter det sammen til sitt eget.
      • Postmoderne litteratur er gjerne metafiksjon. Metafiksjon er litteratur som handler om det å skrive litteratur. Forfatterne produserer altså tekst som handler om det å produsere tekst.
      • Noen mener at vi nå er inne i en postmoderne tilstand. I den postmoderne tilstand finnes det ikke lenger noen store Sannheter som gir mening, og man tar ingenting helt på alvor. Man har et ironisk avstandsforhold til verden. Istedenfor politisk engasjement, reagerer mange i postmodernismen med ironi og likegyldighet
      • Det finnes også et visst postmoderne menneskesyn. Det postmoderne syn på mennesket er at vi ikke har noen egentlig kjerne. Det er ingen essens som egentlig er deg. Du er bare et sett med roller og masker som du spiller ut i forskjellige situasjoner. Du er ikke noe mer enn disse rollene og maskene. Overflaten, det ytre, blir viktigere og viktigere (tenk på hvordan alle folk i dag tatoverer seg, og er opptatt av kropp), for man tror ikke at det er noe sant hvis vi fjerner masken. Hvis livet er en maske, så blir selve masken viktigere enn det som er bak den.
Videre lesing

Andersen, Per Thomas, 2001: Norsk litteraturhistorie, Oslo

Haarberg, Jon, Tone Selboe, Hans Erik Aarset, 2007: Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen, Oslo

Fidjestøl, Bjarne, Peter Kirkegaard, Bjarne Aa. Aarnes, Asbjørn Aarseth, Leif Longum, Idar Stegane, 1996, Norsk litteratur i tusen år, Gjøvik

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag.