Jon Fosses Nokon kjem til å komme 

Jon Fosse er en av Norges store samtidsforfatter internasjonalt de senere årene. Han har skrevet i flere ulike sjangre, men han er kanskje aller best kjent som dramatiker, altså som en som skriver skuespill. Nokon kjem til å komme er et av Fosses aller mest berømte og anerkjente, og har blitt spilt på teaterscener over hele verden.

Nokon kjem til å komme er skrevet i en minimalistisk stil, der pauser og taushet kan være like viktig som det som faktisk blir sagt. Stykket har trekk fra både komedien og tragedien, og kan på den ene side virke fullstendig absurd, og på den andre side svært allmennmenneskelig.

07:19

Om tema og budskap i Nokon kjem til å komme.

05:22

Om symboler og metaforer i Nokon kjem til å komme. Er stykket fullstendig absurd, eller er det ekstremt allmennmenneskelig?

Nokon kjem til å komme – bakgrunn

Jon Fosse debuterte på 1980-tallet, men det var på 1990-tallet at vendepunktet i karrieren kom, og fra og med siste halvdelen av 90-tallet, har han regelmessig vunnet store priser for verkene sine. Fosse jobbet med Nokon kjem til å komme i 1992 og 93, men det ble først spilt i 1996, og utgitt i bokform samme år. Senere har det blitt spilt igjen og igjen, på teaterscener over hele verden. (Klikk her for en fremføring på Det norske teatret.) Fosse er kjent for å ha en ganske minimalistisk stil. I hans tekster finner man vanligvis ikke så mange ord, men målet er at det skal være så mye kraft som mulig i de få ordene som faktisk blir sagt. I tillegg skriver Fosse på en slik måte at det også blir mye kraft i det som ikke sies. Pauser og stillhet – altså partier der folk ikke sier noe som helst – kan ofte være like viktig som ordene som blir sagt. Slik er det også i Nokon kjem til å komme.

Nokon kjem til å komme – motiv

Handlingen i Nokon kjem til å komme foregår på en øde plass, i nærheten av havet, i og utenfor et hus som to av hovedpersonene har kjøpt. Vi møter kun tre personer: «Han», en mann på rundt femti, «Ho», en kvinne på rundt tredve, og «Mannen», en nabo som etter hvert dukker opp, og som er den de har kjøpt huset fra. Noen deler av handlingen utspiller seg utenfor huset, mens andre foregår inni.

Teksten består for det meste av replikker – altså av de linjer som skuespillerne fremfører – men en viktig ting ved stykket er hvordan Fosse også bruker sidetekst ganske aktivt. Det står for eksempel ganske ofte hvordan folk sier ting – «fortvila», eller «roleg», eller «litt sint

Han og Ho snakker først om at de skal være alene, sammen, vekk fra de andre. Etter hvert kjenner Ho på seg at noe er annerledes enn hun hadde tenkt, og at noen kommer til å komme. Ganske snart dukker den ganske brautende Mannen opp, og presser seg inn i livet deres. Mannen lusker rundt huset, banker på, forsvinner igjen, og kommer etter hvert inn.

Nokon kjem til å komme – tema

Nokon kjem til å komme er et åpent stykke. Det er skrevet på en slik måte at det at det egentlig kan handle om veldig mye forskjellig. Én ting stykket ut til å interessere seg for, er problemet med nærhet og avstand mellom to personer i et forhold. Veldig mye her handler om at Han og Ho liksom veksler mellom å bevege seg vekk fra hverandre, og nærmere hverandre, når det gjelder det å stole på den andre, og å føle at den andre er nok, at den andre er alt de trenger. Sjalusi er en faktor her. Han virker sjalu på Mannen som kommer innom, og også Ho virker helt i starten bekymret for at en annen Ho «kjem til å kome». Noe annet som kan skape usikkerhet i et forhold er tanken om at «den andre personen» kanskje ikke alltid er nok – at man innimellom trenger noe mer.

Han og Ho i dette stykket ser ut til å føle at alt vil gå bra med dem – hvis verden utenfor bare vil la dem være i fred. Men å stenge verden ute er vanskelig – eller til og med umulig å få til. Man er alltid også i verden – og dette gjør til syvende og sist at man aldri vil få være helt i fred over tid. Noen vil alltid komme, enten man vil eller ikke. En tolkning kan slik sett være at stykket tematiserer hvor vanskelig det er å virkelig være nær et annet menneske, i en verden der impulser utenfra alltid beleirer oss, og til slutt invaderer oss.

Språket i Nokon kjem til å komme

Noe av det første man legger merke til når man leser dette stykket, er hvor spesielt språket er. Det er på nynorsk, så klart – Fosse er en av våre mest berømte nynorskforfattere – og det er påfallende enkelt. Setningene er korte, og de samme vendingene blir repetert om og om igjen. Her er et eksempel fra tidlig i stykket:

HO

No er vi komne til huset vårt

HAN

Og huset er jo fint

HO

No er vi komne til huset vårt

Til huset vårt

der vi skal vere saman

Du og eg åleine

til huset

der du og eg skal vere

åleine saman

Langt borte frå dei andre

Huset der vi skal vere saman

åleine

i kvarandre

HAN

Huset vårt

HO

Huset som er vårt

HAN

Huset som er vårt

Huset der ingen skal kome

No er vi komne til huset vårt

Huset der vi skal vere saman åleine

i kvarandre

Dette er jo ikke normalt språk. Det er ikke realistisk. Det er overdrevent i sin enkelhet, og i sine gjentagelser, kan vi kanskje si. Som leser eller tilskuer kan man få følelsen  av at det er noe kunstig med måten de prøver å overbevise hverandre på, om at de skal få være sammen alene. Dette språket ser også ut til å gjøre stykket mer ladet. Egentlig skjer det strengt tatt veldig lite i Nokon kjem til å komme – men den spesielle måten de snakker på, og alle gjentagelsene gjør at man fort kjenner en spenning der likevel, som om det bygges opp til noe viktig som skal komme.

Klikk her for å bestille Jon Fosse sin Nokon kjem til å komme fra biblioteket. 

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag