Særtrekk ved norsk sammenlignet med norrønt

Et kompetansemål i norskfaget er å kunne bruke fagspråk for å beskrive sætrekk ved norsk sammenlignet med norrønt. I denne videoserien ser vi nærmere på hva som skiller norrønt og norsk når det gjelder ordtilfang, grammatikk og uttale. Vi tar for oss hva det vil si at norrønt var et kasusspråk, mens moderne norsk er et ordstillingsspråk. Vi ser på hvordan norsk og norrønt er forskjellig med tanke på verbbøying, og hvordan man på norrønt kunne uttrykke seg mer presist enn på norsk, når man brukte pronomen.

Videoserien er inndelt i 9 episoder, og er litt over én time lang.

Norrønt og norsk, kort sagt – 10:43

Kort sagt om særtrekk ved norsk sammenlignet med norrønt språk.

Språkhistorie fra urnordisk til 1814 – 09:26

De lange linjene i norsk språkhistorie, fra urnordisk tid på 200-tallet, over synkopetiden, mellomnorsk tid og norrøn tid, og frem til Norge ble et eget land i 1814.

Norrønt og norsk, ordtilfang – 06:50

Etter norrønt tid har vi fått svært mange nye ord inn i språket. Særlig fikk vi mange ord fra nedertysk, mellom 1350 og 1550, som man ikke hadde hatt på norrønt.

Norrønt og norsk, kasus – 11:03

Et særtrekk ved norsk sammenlignet med norrønt, er at norrønt var et kasusspråk, mens moderne norsk er et ordstillingsspråk.

Norrønt og norsk, verbbøyning – 05:26

Et særtrekk ved det norrøne språket, er at man på norrønt bøyde verb i personer og tall. Det gjør vi ikke lenger på norsk i dag.

Norrønt og norsk, pronomen – 04:44

På norrønt hadde pronomen en egen totallsform – det som med fagspråk heter dualis. Det har vi ikke lenger på norsk i dag.

Norrøne bokstaver og lyder 1 – 03:55

På norrønt hadde man tre bokstaver som vi ikke lenger har på norsk i dag: thorn, edd og o med kvist.

Norrøne bokstaver og lyder 2 – 05:42

På norrønt hadde man ikke de moderne norsk «kj»- og «skj»-lydene. I tillegg ble lyder som i dag er stumme, uttalt i mange norrøne ord.

Norrøne bokstaver og lyder 3 – 06:25

På norrønt uttalte man bokstaven O som en «Å», og bokstaven U som en «O». I dag, på moderne norsk, er det mer variasjon.

Likheter mellom norrønt og moderne norsk

«Norrøn tid» er et språkhistorisk begrep. Det er den tiden da man snakket norrønt her i Norden – fra 700 til 1350, omtrent. Moderne norsk har utviklet seg fra dette norrøne språket. Skal man sammenligne norrønt og moderne norsk, er det først og fremst forskjellene det er interessant å se på. Likevel, siden moderne norsk jo har utviklet seg fra norrønt, finner man selvsagt også en del likheter mellom språkene.

Like ord og uttrykk

Den første likheten er at en del ord og uttrykk er ganske like. Hvis du kan moderne norsk, vil du automatisk forstå en del norrøne ord og kanskje også setninger. I uttrykket «beitri er einn fugl i hendi, enn tveir i skogi», er ordene «er», «fugl» og «i» de samme som på moderne norsk. I tillegg går det an å gjette seg til at «beitri» kan bety bedre («betre» på nynorsk), «einn» kan bety «én», «hendi» kan bety «hendene» og «skogi» «skog».
Norrøn litteratur, slik som Snorres kongesagaer, er skrevet på det norrøne språket. På bokselskap.no finner du hele teksten, i en oversettelse fra 1899.

Roten av ord er ofte lik

Ofte er roten av ordet lik i norrøne og moderne norske ord, altså starten av ordet – hend-, skog-, og så videre, selv om endelsen av ordene ofte er ulik. Ordet «tveir» er litt vanskeligere, men ut fra konteksten kan man kanskje gjette seg til at det her er snakk om et tall, noe som er riktig. «tveir» betyr «to», og dermed betyr uttrykket: Bedre er én fugl i hånden enn to i skogen. Dette ordtaket finnes også på norsk i dag, i en litt annen form: Det er bedre med én fugl i hånden enn ti på taket.
De samme likhetene ser vi også i uttrykket «eigi er alt gull sem glóar». Ordene «er», «alt», og «gull» på norrønt her, er identiske med de ordene vi bruker i dag. I tillegg kan man gjette seg til at «sem» kan betyr «som», og at «glóar» kan ha noe å gjøre med å «gløde» eller «glitre». At ordet «eigi» betyr «ikke», er vanskeligere å skjønne, men vi ser at norrønt og moderne norsk har mange nok likheter til at vi automatisk forstår en del. Mange kunne nok ha gjettet seg til at uttrykket betyr «ikke er alt gul som glitrer», eller som vi ville sagt på moderne norsk: «Det er ikke gull alt som glitrer».

Tre kjønn i substantiv i begge språk

Norrønt og moderne norsk har selvsagt også mange likheter når det kommer til grammatikk. Et eksempel er at både norrønt og moderne norsk har tre kjønn i substantiv: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn (en arm, ei bygd, et hus). Ikke alle språk har tre kjønn. Dansk har for eksempel bare to (en arm, en pige, et hus), mens engelsk bare har ett: (a man, a woman, a house).
Det er også slik moderne norske substantiver som fantes på norrønt, har beholdt det opprinnelige kjønnet sitt. Det vil for eksempel si at når ordet «armr» var et hankjønnsord på norrønt, så er ordet arm fortsatt et hankjønnsord på moderne norsk. Ordet «bygd» var et hunkjønnsord på norrønt, og det samme er tilfelle på moderne norsk. Ordet «hus», som var et intetkjønnsord er i moderne norsk fortsatt et intetkjønnsord.

Forskjeller mellom norrønt og moderne norsk

Det finnes som sagt mange likheter mellom de to språkene, men skal man sammenligne de to, er det mye bedre å undersøke forskjellene. Noen forskjeller er ganske tekniske og vanskelige å lære seg, mens andre er svært enkle. Her skal vi se på forskjellene på språkene når det gjelder kasus og ordstilling, verbbøyning, skrift, uttale, og ordtilfang, altså hva slags ord som finnes i de to språkene.

Kasus og ordstilling

Den aller viktigste forskjellen på norrønt og moderne norsk er kanskje det at moderne norsk er et ordstillingsspråk mens norrønt var et kasusspråk. Det dreier seg altså her om to helt ulike språksystemer. Ordstillingsspråk og kasusspråk oppfører seg svært ulikt.
Eksempler på moderne ordstillingsspråk er moderne norsk, svensk, dansk, engelsk, fransk, tysk og italiensk. I slike språk blir setningenes betydning bestemt av ordstillingen, altså rekkefølgen på ordene. Setningen «Olaf slår Eirik» betyr noe helt annet enn «Eirik slår Olaf» på norsk. Dette til tross for at begge setningene består av nøyaktig de samme tre ordene. Subjektet i setningen, altså den som veldig forenklet sagt gjør noe i setningen, står vanligvis først i slike setninger. Den som er objektet, igjen, veldig forenklet den som blir gjort noe med i setningen, står til slutt.
Hvis Olaf står først, er altså han subjektet – det er han som slår. Hvis Olaf står sist i denne setningen, er det han som blir slått. Man kaller ofte moderne norsk et SVO-språk. Det vanlige er nemlig at subjektet i en setning (S) kommer først, etterfulgt av verbalet, handlingen som blir utført (V), og deretter objektet (O). Sagt for siste gang: Rekkefølgen på ordene har alt å si på slike språk. «Hunden spiser bjørnen» betyr ikke det samme som «Bjørnen spiser hunden».
Andre språk er ikke ordstillingsspråk, men kasusspråk, eller bøyningsspråk, som man også kaller det. Tysk, russisk, polsk, serbisk, kroatisk, bosnisk, albansk, tyrkisk, punjabi, og mange flere er eksempler på slike språk i vår egen tid. Også norrønt var et kasusspråk. I slike språk er det enkelt sagt ikke rekkefølgen på ordene, men hvordan du bøyer ordene, som avgjør hva en setning betyr.
I kasusspråk bøyer man visse ordklasser – substantiv, adjektiv og pronomener og determinativer – i ulike kasus. Den norrøne setningen «Olafr slær Eirik» betyr at Olaf slår Erik, men det er ikke plasseringen av ordene som bestemmer dette. I stedet er det måten navnet Olaf er bøyd på, med en -r til slutt. Det er denne r-en som viser at Olaf er subjektet, den som gjør noe, i setningen. Hvis vi endrer ordstillingen og skriver «Eirik slær Olafr», så betyr dette altså akkurat det samme: Det er fortsatt Olaf som slår Eirik. Det er denne r-en som viser hvem som er subjektet, hvem som er den aktive parten i setningen. Hvis Eirik er den som slår, blir det «Eirikr slær Olaf» eller, like godt: «Olaf slær Eirikr». I begge disse variantene er det Eirik som slår, for det er hans navn som står med en -r til slutt.
Hvis du vil studere kasussystemet i norrønt nærmere, kan du lese Studieheftet om norrønt og moderne norsk språk.

Verbbøying i personer og tall på norrønt

Også verbbøyningen var mye mer komplisert på norrønt enn den er på moderne norsk. Den viktigste forskjellen er at man i norrønt bøyer verb i personer og tall. Dette er lettest å forklare hvis vi tar veien via engelsk. La oss ta et verb som «å være». På norsk bruker vi i presens (nåtidsform) ordet «er», uansett hvem eller hva det gjelder: «jeg er», «du er», han/hun/det er», «vi er», «dere er», «de er». Vi forandrer ikke på ordet «er», uansett hvem som er.
På engelsk er dette litt annerledes. Der sier vi at «I am», mens «you are», og he/she/it is». I flertall bruker man på engelsk alltid «are»: «We are», «you are”, “they are». Vi ser at man på engelsk bøyer et verb som «er» på ulike måter, alt etter hvilken person som er (om det er jeg, du eller han/hun/det), og hvor mange som er (om det er «jeg» eller «vi», «hun» eller «dem»).
Vi har altså fire måter å si «er» på i engelsk. På spansk, for eksempel, har man seks: «yo soy» (jeg er), «tu eres» (du er), «el/la es» (han/hun er), «nosotros somos» (vi er), «vosotros soís» (dere er), «ellos/ellas son» (de er). Spansk og engelsk er to eksempler på språk som bøyer verb i personer og tall.
På norrønt gjorde man det samme. Der heter det «ek em» (jeg er), «þú ert» (du er), «hann er» (han er), «vér erum» (vi er), «þer eruð» (dere er), og «þéir, þær eller þau eru» (de er), alt etter om «de» består av bare menn, bare kvinner, eller en blanding.

norsk

engelsk

spansk

norrønt

jeg er I am yo soy ek em
du er you are tu eres þú ert
han / hun / det er he / she / it is el/la es hann er
vi er we are nosotros somos vér erum
dere er you are vosotros soís þer eruð
de er they are ellos/ellas son þéir / þær /þau eru

 

Bøying av personlig pronomen

Det er også verdt å nevne to ting om personlig pronomen i norrønt, ord som «jeg», «meg», «dere», og så videre. Det første er at norrønt har tre ulike former for det vi kaller tredje person flertall, altså ordet «de/dem». I setningen «de spiser» på moderne norsk sier vi «de» uansett om gruppen vi snakker om består av bare menn, bare kvinner, eller en blanding. På norrønt hadde man altså tre ulike måter å si «de» på. Er alle menn, heter «de» «þeir». Er alle kvinner, bruker man «þær». Utgjør «de» en gruppe med både menn og kvinner, heter de «þau». Hvis det for eksempel står» at «þær eru …» (de er …), så betyr dette altså at «de» utelukkende er kvinner.
I moderne norsk har vi personlig pronomen i entall (jeg, du, han/hun/det), og flertall (vi, dere, de). På norrønt hadde man også entall og flertall, men i tillegg til dette hadde de også en egen totallsform – dualis. Ordene for «de» som vi så ovenfor: «þeir», «þær» og «þau», eller ordene for «vi» – «vér», eller ordet for «dere» – «ér» bruktes nemlig kun når «vi», «dere» eller «de» bestod av tre personer eller mer. De hadde for eksempel en helt egen form – vit – som betydde «vi to», og en annen form – it – som betydde «dere to».

Skrift og uttale i norrønt og moderne norsk

Norrønt hadde enkelte bokstaver og lyder som ikke lenger brukes på moderne norsk. Det første å merke seg er at norrønt hadde tre bokstaver eller lyder – þ,ð,ǫ – «thorn», «edd» og «o med kvist», som vi ikke har på det språket vi bruker i dag.
Edd, ð, uttales også med tungespissen mellom tennene, men stemt, som i starten av det engelske ordet «this». Denne lyden fant man ofte i slutten av ord, og på moderne norsk er lyden vanligvis erstattet av en vanlig -d. Det norrøne ordet for bord var «borð. Sverd ble skrevet «sverð». Bokstavene «thorn» og edd finnes fortsatt i det islandske alfabetet i dag, og «thorn» går faktisk så langt tilbake som til det norrøne runealfabetet futhark, som man brukte lenge før kristendommen kom til Norge på 1000-tallet.
«O med kvist», «ǫ» ble uttalt som en slags «å», men ekspertene tror den ble uttalt som en «å» som lignet litt mer på «a» enn den å-en vi har i dag. Norrønt hadde altså to typer å-lyder: «o» (som ble uttalt som «å») og «ǫ». Senere kom disse to lydene til å smelte sammen til det som i dag én lyd: «Å». Det norrøne ordet for «hånd» var «hǫnd». Siden vokalen «ǫ» lå litt mellom «å» og «a», gir det mening at noen nordmenn i dag sier «hånd», mens andre sier «hand»
Disse tre lydene og bokstavene har altså forsvunnet. Prinsippet om forenkling er det som styrer denne utviklingen. Det er mer slitsomt å si «þak» enn «tak», mer slitsomt å si «sverð» enn «sverd». Siden det er liten forskjell på «å» og ««ǫ», er det også enklere å la være å skille mellom disse, og heller bare bruke én og samme lyd i alle ord.
Noe lignende skjer med «kj» og «skj» – lydene i dag. Fortsatt er det mange som uttaler «kjøkken» og «skjære» forskjellig, men blant yngre folk merker man i dag en tendens til at skj-lyden, som er enklere å uttale, tar over, slik at mange unge i dag sier «skjøkken» istedenfor «kjøkken». En dag vil sannsynligvis også kj-lyden forsvinne, akkurat som lydene «thorn», «edd» og «o med kvist» har gjort.

Thorn, edd og o med kvist

Thorn, «þ», ble uttalt med tungespissen mellom tennene, ustemt, som th-lyden i det engelske «thing». Mange ord som i dag uttales med -t på norsk, hadde «thorn» på norrønt. Ordet «tak», det man har på toppen av hus, ble for eksempel skrevet som þak. Guden Tor (med hammeren), ble skrevet som þorr.

Ingen kj- eller skj-lyd på norrønt

Mens vi snakker om kj- og skj: Slike lyder, som vi uttaler i starten av ord som «kjøkken» og «skjære», fantes ikke på norrønt. Disse kom inn i språket vårt senere. I stedet uttalte man i norrøn tid alle lydene hver for seg. Ordet «skjoldr» (skjold) ble for eksempel uttalt med alle lydene i starten «-s-k-j-oldr» og det samme med ordet «skilja» (å skille), som ble uttalt «s-k-ilja».
På norrønt uttalte man h-en i starten av ord der h-en på moderne norsk er stum. Ordet «hvat» (hva) ble for eksempel uttalt med en tydelig «h» i starten av ordet. Etter hvert ble denne lyden, som jo ikke er den enkleste å uttale, forenklet, enten til «va-» eller til «ka». Ordet «Hvar» (hvor) på norrønt ble til «vor» eller «kor» på moderne norsk. Vi ser at den norrøne hv-lyden enten er blitt til en ren v, eller til en k på moderne norsk. Ingen nordmann uttaler lenger h-en, men den gamle skrivemåten med -h i starten av ordet har holdt seg helt frem til i dag. Derfor skriver nordmenn «hva», «hvor», «hvem» også videre, uten å faktisk uttale h-lyden når de snakker.

-ld og -nd ble uttalt i slutten av ord

På norrønt uttalte man også -ld og -nd som to egne lyder i slutten av ord, slik at de moderne norske ordene «kveld» og «sand» ble uttalt som «kvel-d» og «san-d» (eller «san-dr»). Senere, i mellomnorsk tid, forandret dette seg. I noen dialekter fikk man det man kaller en alveolar uttale: «kvell» og «sann». Andre steder fikk en palatal uttale av slike ord: «kvejll» og «sajnn». I noen få dialekter uttaler man faktisk fortsatt -ld og -nd i slutten av ord også i dag. I slike dialekter har altså den norrøne uttalen blitt bevart. Uansett ser vi at også her har den norrøne skrivemåten blitt beholdt, mens uttalen har forandret seg hos nordmenn flest.

O ble uttalt som «Å» på norrønt

På norrønt uttalte man bokstaven «o» som en «å», slik det også er vanlig å gjøre i de fleste europeiske språk i dag. På grunn av dette sier vi på moderne norsk fortsatt «kÅnge» og ikke «konge». «å kåmme», og ikke «å komme», «såpp», og ikke «sopp». For personer som snakket norrønt var det helt naturlig å uttale o-ene i ord som «konungr (konge) og «koma (å komme)» som en «å». Slik var det også med ord som vi ikke lenger uttaler med å i dag: Ordet «sól» ble uttalt som «sÅ:l». På moderne norsk (mOderne nÅrsk) uttales altså noen o-er som «å» og andre som «o». På norrønt var bokstaven «O» alltid en å-lyd.
En av de mest berømte tekstene i Snorre Sturlasons Heimskringla, er beskrivelsen av Dronning Ragnhilds drøm, i «Halvdan Svartes saga». Klikk på lenken for å lese teksten i norrøn original og i moderne norsk oversettelse.

U ble uttalt som «O» på norrønt

Det samme skjedde med U-lyden. På de fleste språk i verden i dag uttales denne lyden som en norsk «o». Det tyske ordet for god – «gut», uttales for eksempel som «go:t». Slik var det også på norrønt. bokstaven «u» ble alltid uttalt som en moderne norsk «o» (slik vi uttaler o-en i ordet «sko». Det norrøne ordet «stund (stund)», ble altså uttalt som «stond». Vi har beholdt den gamle uttalen av «u» i en del moderne norske ord. Ordet «ung» uttales for eksempel fortsatt som «ong», og «bukk» som «bokk». Dette er den norrøne måten å uttale «u» på. I mellomnorsktid, mellom 1350 og 1536, forandret vokalene seg. U har siden da blitt uttalt slik vi sier ordene «brun», «hus», «du», og så videre. Legg merke til at denne forandringen kun skjedde på svensk og norsk, men ikke på dansk. På dansk sier man fortsatt «hos» (hus), «bron» (brun) og «do» (du). For å oppsummere. På norrønt ble «u» alltid uttalt som «o». På moderne norsk uttales «u» noen ganger som «u», «hus», og andre ganger som «o», «ong» (ung).
For å lære mer om norrøn uttale, kan du lese Studieheftet om norrønt og moderne norsk språk.

Ordtilfang i norrønt og moderne norsk

Det siste som er verdt å se på hvis man skal sammenligne norrønt og moderne norsk er ordtilfanget, altså hva slags ord som fantes i språket. Veldig mange moderne norske ord har enten utviklet seg fra norrønt, eller så er de like i dag som de var for tusen år siden. I løpet av de siste 700 årene har det norske språket imidlertid også fått inn en del andre ord, som norrøne mennesker ikke kjente til. Derfor finnes det en del ulikheter i mellom de to språkene når det gjelder hva slags ord man finner der.

Mange tyske lånord

Den viktigste forskjellen på norrønt og moderne norsk når det gjelder ordtilfanget er at moderne norsk har mange tyske lånord. Dette er ord som kommer fra nedertysk, eller lavtysk som man også kaller det. Denne typen tysk ble brukt i Nord-Tyskland, og ligner mer på moderne nederlandsk enn på moderne tysk, selv om de to er i slekt. Nedertysk ble brukt av hanseatene, et tysk handelsforbund som dominerte handelen i Nord-Europa, og i Norge, fra 1300-tallet og fremover.
Det er altså særlig i mellomnorsk tid, fra ca. 1350 til 1536 at språket for alvor påvirkes av nedertysk. Mange slike ord festet seg fordi tysk ga høy status. Andre tyske lånord ble vanlig fordi de var de eneste ordene man hadde til å beskrive nye ting i samfunnet. Andre igjen kom sannsynligvis inn i språket fordi mange nordmenn i byene, slik som i Bergen, hadde daglig kontakt med tyskere som drev med handel, og ble påvirket av ordene disse brukte.
Mange nedertyske ord for en rekke yrker, redskaper og så videre dukket opp i mellomnorsk tid. Eksempler er ord som «kopp», «skomaker», «papir», og så videre. Mange slike ord hadde det tidligere ikke fantes norrøne ord for i det hele tatt.

Anbehetelsesord

En annen viktig ting var at vi fikk mange såkalte anbehetelsesord, ord som begynner på -an, -be, eller slutter på -het, -bar, og så videre. Ord som «angripe», «anbefale», «beordre», «begrave», «fruktbar», «ærlighet» og «kjærlighet» er eksempler på slike ord. Disse kommer fra nedertysk. De fantes ikke på norrønt, men det finnes svært mange av dem i det moderne norske språket.
Faktisk ble endelsen -het ble etter hvert så vanlig at man begynte å lage helt nye norske ord som sluttet på denne måten, uten at det eksisterte noe tilsvarende ord på tysk. Det samme skjedde med endelsen -else. Språkekspertene vet faktisk ikke helt hvor denne endelsen kommer fra, men etter hvert ble det laget veldig mange nye ord som sluttet på denne måten, slik som «forelskelse», «fortvilelse», «begravelse», og så videre.
Faktisk ble endelsen -het ble etter hvert så vanlig at man begynte å lage helt nye norske ord som sluttet på denne måten, uten at det eksisterte noe tilsvarende ord på tysk. Det samme skjedde med endelsen -else. Språkekspertene vet faktisk ikke helt hvor denne endelsen kommer fra, men etter hvert ble det laget veldig mange nye ord som sluttet på denne måten, slik som «forelskelse», «fortvilelse», «begravelse», og så videre.

Kilder

Almenningen, Olaf, Thore A. Roksvold, Helge Sandøy, Lars S. Vikør (red.), 2002. Språk og samfunn gjennom tusen år, 6. utg., Universitetsforlaget, Oslo

Haugen, Odd Einar, 2015. Norrøn grammatikk i hovuddrag, Novus forlag, Oslo

Haugen, Odd Einar, 2001. Grunnbok i norrønt språk, 4. utg. Gyldendal, Oslo

Nesse, Agnete (red.) Norsk språkhistorie. Tidslinjer, Novus forlag, 2018, Oslo

Nesse, Agnete, 2013. Innføring i norsk språkhistorie, Cappelen Damm akademisk, Oslo

Torp, Arne, Lars S. Vikør, 2014. Hovuddrag i norsk språkhistorie, 3. utg., Gyldendal akademisk, Oslo

Klikk på lenkene for å bestille bøkene på biblioteket.