Sagaen om Ravnkjell Frøysgode
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode er en islandsk ættesaga, skrevet ned på 1200-tallet. Handlingen foregår på midten av 900-tallet, i vikingtiden. Vi får her en hevnhistorie, om en mektig høvding – Ravnkjell – som blir tatt av sine fiender, og jaget vekk fra gården sin, men som bygger seg opp igjen, kommer tilbake sterkere enn noen gang, hevner seg på fiendene sine, og tar gården tilbake.
Her finner du en videoserie på 50 minutter, som analyserer denne sagaen. I videoserien ser vi på motiv, tema og budskap, på sagastilen, og på hvordan fortellingen har både hedenske og kristne elementer. Under videoene finner du en artikkel om tema, budskap og stil i sagaen.
04:33
Sagaen har alltid en autoral, allvitende forteller. Slik er det også med Sagaen om Ravnkjell Frøysgode.
04:07
Handlingen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode skjer i førkristen tid, og historien er full av hedenske elementer.
04:16
Sagaen er nedskrevet på 1200-tallet, etter kristningen av Island, så vi kan også finne kristne elementer i teksten.
Tema og budskap i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode
Det kan til å begynne med virke litt uklart hva denne ættesagaen egentlig prøver å fortelle oss, og hva slags verdier den representerer. To temaer ser likevel ut til å være viktige. For det første ser Sagaen om Ravnkjell Frøysgode ut til å ta opp spørsmålet om hva som egentlig kjennetegner en ekte høvding. Et annet mulig tema kan være hvordan troen på gamle hedenske, altså førkristne, guder er noe dårlig, noe som kun fører til vold og problemer. Leser man sagaen med høvdingtemaet i bakhodet, blir det interessante ved denne fortellingen det å se på forskjellene mellom Ravnkjell og fienden Såm som personer og ledertyper – hvordan Ravnkjell er prinsippfast, stødig og tar hevn når han kan, mens Såm i større grad vakler og er usikker.
Leser man Sagaen om Ravnkjell Frøysgode med det religiøse i bakhodet, blir det interessante hvordan Ravnkjells tro på norrøne guder gjør at han havner i konflikt og mister gården, og hvordan han etter å ha sluttet å tro på gamle guder, kommer tilbake og blir sterkere enn noen gang. Her kan det ligge et slags kristent budskap. De som skrev ned sagaene ned på 1200-tallet var nemlig kristne. Det interessante er at disse to temaene ikke ser ut til å passe helt sammen. Det som gjør en person til å en god høvding, er nemlig ikke det som nødvendigvis gjør en til et godt menneske ut fra en kristen moral.
Sagastilen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode
Norrøne sagaer er kjent for å ha sin helt spesielle stil, og denne såkalte sagastilen ser vi svært godt når vi leser Sagaen om Ravnkjell Frøysgode.
Oppramsing av slekt
For det første finner man gjerne mye slektsoppramsing i en saga. Når en person introduseres, får vi som regel først høre om familien deres. Både Ravnkjell og Såm presenteres for eksempel gjennom sine fedre først: «Det var i kong Harald Hårfagres dager, at en mann, som het Hallfred, kom på sitt skip til Island, til Breiddal; den ligger nedenfor FIjotsdalsherred. Der på skipet var hans kone og hans sønn, som het Ravnkjell.» Ikke lenge etterpå fortsetter introduksjonen: «Han …», Ravnkjell altså, «… ble siden gift med Oddbjørg Skjaldulvsdatter fra Laksådalen. De hadde to sønner; den eldste het Tore, den yngste Asbjørn.»
Hensikten med det å redegjøre for folk sin slekt er det første å forankre sagaen i en bestemt tid, på et bestemt sted, og vise at dette ikke er oppdiktet, at det har skjedd i virkeligheten. Dette er jo skrevet ned på 1200-tallet, 250 år etter at handlingen skal ha funnet sted. Referanser til familiemedlemmer fungerte altså som en form for kildehenvisninger, kan vi kanskje si.
Det at vi alltid får vite noe om folks familie viser nok også hvordan folks identitet i stor grad er bestemt av hvem de er i slekt med. Skal vi vite hva slags folk noen i sagaene er, må man liksom vite hvor de kommer fra, virker det som. Et eksempel på dette ser vi når Såm får hjelp av brødrene Torkjell og Torgeir. Såm spør om de er flere brødre, og får til svar at det finnes en tredje, som heter Tormod, og er gift med Tordis, datter av Torolf Skallagrimsson på Borg. Tordis som det snakke som her er niesen til Egil Skallagrimsson, den kanskje aller mest berømte islandske sagahelten. Denne broren, Tormod, nevnes ikke med et ord hverken før eller senere i sagaen. Den eneste funksjonen han ser ut til å ha er å vise at Torkjell og Torgeir åpenbart kommer fra en god familie, siden de kan gifte folk inn hos de aller mektigste på Island. Ut fra en norrøn familielogikk lærer vi altså noe om identiteten til Torkjell og Torgeir, ved å høre om hvem broren deres er gift med.
Skjebnetro
Vikingene trodde alt som skjedde var forutbestemt, og at det gikk som skjebnen ville med alle ting. I sagaer ser man gjerne denne skjebnetroen gjennom drømmer, som viser hva som skal skje i fremtiden. Dette er så vanlig at man regner det som et sjangertrekk for sagastilen.
Drømmer spiller en mindre rolle i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode enn i mange andre sagaer. Den eneste drømmen vi får høre om her er en drøm Ravnkjells far har helt i starten. Han drømmer at en mann kommer og ber han flytte vestover. Faren gjør som han ble bedt om i drømmen, og samme dag som han flytter går det et skred over gården. Drømmen går altså i oppfyllelse, slik de nesten alltid gjør i norrøn litteratur. Det er verdt å merke seg at denne drømmen ikke ser ut til å ha noen betydning for resten av sagaen. Den forklarer hvorfor Ravnkjells far flytter, men er tilsynelatende ikke knyttet til den videre handlingen på noen måte. Det virker nesten som om drømmen er tatt med for å oppfylle et slags sjangerkrav – at man liksom må ha med en drøm et eller annet sted, siden dette jo skal være en saga.
Sagaheltene store, sterke og egenrådige
Ulike sagahelter har ulik personlighet, men noen ting har hovedpersonene i sagaer gjerne til felles: De pleier alle å være store og fysisk sterke, og de er også viljesterke eller sta – de vil heller la seg drepe enn å bli bestemt over eller ydmyket på noe vis.
Ravnkjell Frøysgode har alle disse egenskapene. Han er selvrådig, står det – han liker å gjøre som han vil, og han blir høvding over alle, på begge de stedene der hvor han bor. Han er en dyktig bonde, dyrker opp en hel dal, og gir folk jord der. Han er også hard og mandig. Han er vennlig mot sine nærmeste, men tvinger andre folk under seg og er strid og dominerende. Han har mange tvekamper, står det, noe som tyder på at han er sterk, og han gir av prinsipp ikke bøter for noen han har drept. Dette viser at han er en barsking, for det å ikke betale bøter er på mange måter det samme som å utfordre de dreptes familier til å prøve å ta hevn, hvis de tør. Dette ser vi også på alltinget. Ravnkjell har hatt for vane å med makt jage vekk alle som har prøver å få ham dømt på tinget. I stedet for å forsvare seg ved hjelp av ord, har han brukt trusler og fysisk makt.
Autoral refererende forteller
I norrøne sagaer er fortelleren alltid autoral, refererende. Det vil si at vi kun får høre hva personene sier eller gjør – aldri hva de tenker. For det første ser dette ut til å skulle gjøre fortellingene mer troverdige som historiske kilder. Det virker som sagt viktig for fortelleren å vise at dette skal være sant. Ofte finner man vendinger som dette: «Det fortelles, at det kom et skip fra havet inn i Røydarfjord. Styresmannen var Øivind Bjarnesson, Han hadde vært utenlands i syv år og tatt sig opp i mandighed og var blitt den raskeste mann». Slike vendinger gir inntrykk av at fortelleren bare objektivt gjengir hva folk mener har skjedd. Men valget av denne fortellertypen er også et kunstgrep.
Det at vi ikke får vite folks tanker gjør at vi som lesere i større grad må tolke ting selv. Ravnkjell slutter for eksempel å tro på de gamle norrøne gudene, og etter dette blir han mildere og mer vennlig mot folk. Men er dette fordi han virkelig forandrer seg som person, og får bedre moral nå som de hedenske gudene er ute av bildet? Eller er han bare sleip, og prøver å bli likt fordi han hele tiden egentlig går og tenker på hevn, og må bygge allianser? Sagaen gir ikke noen svar på dette. I stedet må vi lese nøye, og finne ledetråder i teksten som lar oss ane hva personene egentlig tenker og føler. Dette gjør lesningen moro, for den som liker sånt.
I mange sagaer er det også flettet inn skaldekvad, altså dikt innimellom, som fra tid til annen kan fortelle oss direkte hva personene tenker og føler. I Ravnkjellsaga finnes det imidlertid ingen slike kvad, og dermed blir personenes tanker i denne sagaen et enda større mysterium.
Lite overflødige detaljer
Sagaen er en actionsjanger. Det som er interessant er handlingen, og alt det som ikke er viktig for denne blir vanligvis utelatt. I en saga står det for eksempel aldri at «stjernene lyste klart på nattehimmelen», og slike ting. Man kommer til poenget med én gang.
I sagaen dreper Ravnkjell Frøysgode en ung mann som heter Einar, og Einars slektning Såm må vente et helt år før han får muligheten til å ta opp saken på Alltinget. Det er typisk for sagastilen at vi ikke får noe informasjon om hva som skjer i mellomtiden – fordi det ikke er viktig for handlingen. I sagaen står det rett og slett bare at: «Sommeren og neste vinter gikk. Men om våren, da stevnedagene kom, red Såm hjemmefra opp til Adalbol og stevnet Ravnkjell for drapet på Einar.»
Det å hoppe over eller utelate ting som ikke er interessant på den måten vi ser her kalles på fagspråket ellipser. Sagaer er kjent for å benytte seg av mange slike. Den største ellipsen i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode har vi mot slutten, etter at Ravnkjell har blitt jaget fra gården sin. Vi får litt kort info om at Ravnkjell slutter å tro på hedenske guder, og at han bygger seg opp igjen, og så står det rett og slett: «Og så gikk det seks år.»
Nøktern, saklig, underdreven tone
Også språket og «stiltonen» i sagaene er nedempet og nøktert. Setningene er vanligvis korte, enkle og muntlige i stilen, og det fortelles om hva som skjer tilsynelatende helt uten følelser, som om man leste høyt fra en kokebok. Særlig legger man merke til dette når drap og grufullheter beskrives. Fortelleren er sparsom med detaljene, og virker overhodet ikke interessert i å bygge opp noen ekstra spenning. Slik er det også i Sagaen om Ravnkjell Frøysgode.
Når Ravnkjell for eksempel blir overmannet på gården sin, binder fiendene hans ham og mennene hans bak på ryggen, stikker hull gjennom føttene deres, trer tau igjennom disse hullene, og henger dem alle sammen opp-ned fra en stang. Man kan bare tenke seg skrikene, frykten, smerten, lukten av blod og svette, og så videre. Dette er dramatiske greier, men fortelleren skildrer det hele nøktern og saklig, uten det minste spor av følelser:
«De tok da Ravnkjell og hans menn og bandt hendene bak på ryggen deres. Derpå brøt de opp stabburet og tok rep ned fra krokene. Så tok de sine kniver og skar hull i hasene på dem og trakk repene derigjennom og kastet så repene opp over stangen og bandt dem sammen der alle åtte.»
Denne mangelen på utbroderinger av dramatiske hendelser, og den overdrent objektive tonen – uansett hvor grusomme ting det fortelles om – dette er noe av det sagastilen er aller mest kjent for.
Konflikt knyttet til ære
Den norrøne kulturen var en æreskultur. Folk var opptatt av å bli husket og respektert både mens de levde og etter sin død, og det var bedre å dø ung, med ære, enn gammel uten. Det motsatte av ære er skam, og dette er noe mange gjerne frykter mer enn døden i norrøne sagaer. Konfliktene i sagaer dreier seg vanligvis om nettopp dette – ære og skam. Noen gjør noe mot en person, som gjør at han, eller hans familie på en eller annen måte blir vanæret. Disse må da forsøke å gjenopprette æren sin, vanligvis ved å hevne seg og slik sett ydmyke motstanderen tilbake. Forestillinger om ære og skam er gjerne motoren i norrøne sagaer, kan vi si.
Det norrøne språket
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode er skrevet på det norrøne språket – en forløper til våre dagers norsk, som ble brukt mellom 700 – 1350. For å lære mer om det norrøne språket, kan du lese deg opp i artikkelen «Norsk språk fra norrøn tid til i dag» her på KublaKan.
Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag