Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei

I Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei (2017) følger vi livene til to andregenerasjons innvandrergutter fra Stovner i Oslo, gjennom en periode på fem år. Samtidig som den er en oppvekstroman, tar boken opp temaer som kulturmøter, fremmedgjorthet og utenforskap.

Den ene av bokens hovedpersoner – Mo – er skoleflink og «godt integrert», men opplever at han ikke passer riktig inn noe sted – hverken i oppvekstmiljøet, på universitetet, eller andre steder.

Den andre hovedpersonen – Jamal – identifiserer seg ikke på noen måte med det tradisjonelt norske, men med Stovner, miljøet på gaten og amerikansk gangster-rap.

Store deler av romanen er skrevet på multietnolekt, noe som gjør den til en fascinerende og annerledes leseropplevelse.

01:14

Introduksjon

10:17

Om motivet – den ytre handlingen i romanen.

 

08:44

Om ulike temaer romanen tar opp: kulturmøter, fremmedgjøring, og det at folk i bunn og grunn gjerne er ganske like hverandre.

07:49

Om budskapet – hvordan romanen kan leses som en kritikk av media, og av hvordan innvandrere blir brukt av offentlige personer for å se bra ut utad.

02:54

Om hvordan romanen er komponert.

04:24

Om kontraster mellom de to hovedpersonene

06:06

Om miljøet – når og hvor handllingen foregår – og om språket i romanen. Vi ser spesielt på bokens bruk av multietnolekt, og hva som kjennetegner denne måten å snakke norsk på.

05:27

Om hvordan romanen tematiserer kulturmøter og utenforskap.

03:13

Om en mulig tolkning av tittelen, og om avslutningen.

Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei – bakgrunn

Zeshan Shakar selv ble født i 1982, og har vokst opp på Stovner, der størsteparten av romanen foregår. Forfatteren skriver altså om en tid og et sted han selv kjenner fra oppveksten sin. Slik sett er denne boken en form heimstaddiktning – dikting der forfatteren legger handlingen til det samme miljøet som han eller hun selv vokste opp i. Heimstaddiktning har vært populært i Norge siden den epoken man kaller «nyrealismen», på starten av 1900-tallet, og helt frem til i dag.

Tematikken i Tante Ulrikkes vei

Shakar selv har kalt boken for en oppvekstroman, og et vanlig tema i oppvekstromaner er gjerne hvordan personers identitet blir formet. Dette er også et tema som ser ut til å være viktig i denne romanen. Noe av det Tante Ulrikkes vei ser ut til å vise er hvordan spørsmålet om identitet gjerne blir ekstra komplisert når det handler om personer som har foreldre med innvandrerbakgrunn. Ofte havner man i en slags mellomposisjon, hvor man ikke har identiteten sin 100% noen av stedene.

Fremmedgjorthet ser også ut til å være et annet tema Tante Ulrikkes vei tar opp. De to hovedpersonene, Mo og Jamal, er begge fremmedgjorte, på to litt ulike måter. Jamal føler i starten at identiteten hans hverken er knyttet til foreldrenes hjemland, eller til Norge, men til Stovner, og Tante Ulrikkes vei. Etter hvert som folk blir eldre begynner imidlertid kamerater å forsvinne, og Jamal sin identitet som en del av «miljøet på gata» går også på mange måter i oppløsning.  Mo er fremmedgjort fordi han ikke hører skikkelig til, hverken her eller der. I starten av boken virker det som han har et håp om å komme seg vekk fra Tante Ulrikkes vei og – selv om han ikke sier dette selv – bli mer tradisjonelt «norsk». I løpet av romanen blir det imidlertid klart at han er dømt til å være outsider også der, og at han egentlig ikke har tilhørighet noe sted.

Det at identitetsforvirring og fremmedgjorthet ser ut til å være viktige temaer i romanen kan kanskje også sies å bli underbygget av selve språket: En av bokens aller mest brukte fraser er ordene: «jeg vet ikke», eller som Jamal sier «Jeg veit ikke». Denne frasen dukker opp rundt 200 ganger i løpet av boken, og både Jamal og Mo gjentar den ofte. I gjennomsnitt står ordene «jeg vet ikke» på annenhver side i boken. Forvirring ser ut til å være en følelse som følger begge hovedpersonene hele veien. Hvem man er, hvem man «hører til» og hvordan man skal «passe inn» er spørsmål ingen av dem ser ut til å ha et godt svar på.

Det å være innvandrer i Norge eller det å vokse opp i et innvandrermiljø i Norge kan selvsagt også sies å være temaer boken tar opp. Det er skrevet mange romaner på mange språk om det å være innvandrer og om å være barn av innvandrere i et samfunn. Det er ganske vanlig at temaer som identitet og fremmedgjorthet tas opp i slike bøker.  Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei snakker om disse tingene i en spesifikt norsk kontekst, selv om det personene opplever har mye til felles med fortellinger fra andre land som tar opp det samme.

Tante Ulrikkes vei – budskap

Tante Ulrikkes vei er neppe tendenslitteratur, i den forstand at den har et klart moralsk eller politisk budskap den vil ha frem. Indirekte ser det likevel ut som at forfatteren har et budskap han kanskje ønsker å få frem. For det første ser romanen mellom linjene ut til å kritisere hvordan media ofte dekker en del hendelser på en veldig sensasjonspreget, og ikke minst ensidig måte. I løpet av romanen blir Jamal og Mo sin hverdag flere ganger forverret på grunn av måten media fremstiller enkelte hendelser på.

Når noe skjer, og media blåser saken opp, eller dekker ting utelukkende fra én innfallsvinkel, påvirker dette livet til mange mennesker som ikke har noe som helst med disse hendelsene å gjøre, ser romanen ut til å antyde. Boken er full av eksempler på dette:

Angrepet på World trade Center den 11. september, et æresdrap på på en jente på Stovner, krigen i Irak, opptøyer i innvandrerforsteder i Frankrike i 2005, karikaturstriden samme år, og besøk i den lokale moskeen av en kontroversiell imam fra Storbritannia. Mo og Jamal har så klart lite med disse hendelsene å gjøre, men måten disse sakene dekkes på i media, og måten medieoppslagene påvirker mange nordmenn sine holdninger på, gjør at sakene likevel påvirker livene deres, og får dem til å føle seg mer fremmedgjorte i det norske samfunnet. Det gjør det vanskelig for dem å skape seg sin egen identitet i det norske samfunnet, som individer, kan vi kanskje si, fordi media allerede delvis har gitt dem en slags identitet i folks øyne, som det er vanskelig helt å komme bort fra.

Zeshan Shakar er stort sett forsiktig med å ta parti i politiske spørsmål i Tante Ulrikkes vei, men romanen gjør det klart at medias sensasjonalistiske dekning av innvandringsdebatten, internasjonal terrorisme og så videre, faktisk griper inn i og forandrer livene til mennesker som ikke har noe med disse tingene å gjøre.

Komposisjonen i Tante Ulrikkes vei

Tante Ulrikkes vei kan i praksis sies å være en brevroman. Fortellingens «ramme» er at to unge gutter med innvandrerbakgrunn deltar i et forskningsprosjekt som skal «kartlegge ungdommers hverdag i Groruddalen». Riktignok kommuniseres det via e-post her, og Jamal spiller inn lydopptak ved hjelp av en diktafon, istedenfor å skrive, men effekten som oppnås er mye av det samme som i en brevroman. Brevromaner er godt egnet for å vise hvordan noen opplever ting innenfra, siden de gjerne minner en del om dagbøker.

Forfatteren har valgt å la to veldig ulike personer komme til orde: En, Mo, som på de fleste måter er et eksempel på en «godt integrert» annengenerasjons innvandrer, og en annen, Jamal, som på mange måter har falt utenfor. Dette gjør at vi som lesere får to ulike perspektiver innenfra, på livet som en annen generasjons innvandrer i Groruddalen. Historien er fortalt fra to litt forskjellige vinkler, med to litt forskjellige språk.

Språket i Tante Ulrikkes vei

Det som på mange måter er mest iøyenfallende med Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, det som er lettest å legge merke til, er nok språket Jamal bruker når han forteller om livet sitt – hans bruk av såkalt mulitietnolekt. Jamal snakker en form for norsk som ikke alltid følger reglene for norsk grammatikk, og som er blandet med mange utenlandske ord som de færreste nordmenn bruker.

Jamals bruk av multietnolekt i denne romanen gjør flere ting. For det første gjør det at boken virker mer realistisk og troverdig – mer ekte, så å si. Det at innvandrerungdommen på Stovner sitt eget språk får plass i en roman om innvandrerungdom på Stovner er også et grep som kanskje gjør at lesere utenfra føler at blir tatt mer med inn i dette miljøet. Man opplever miljøet liksom i større grad kan innenfra, enn man ville ha gjort dersom alt var «oversatt» til bokmål. Jamal sitt språk tar oss som leser med dypere inn i den verden vi leser om, kan vi kanskje si. Vi betrakter ikke det hele på avstand, men opplever det i større grad innenfra.

Hva sier Tante Ulrikkes vei om kulturmøter?

Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei ser enkelt sagt ut til å vise hvordan andregenerasjons innvandrere ofte er levende kulturmøter i seg selv: De tilhører ikke foreldrenes kultur helt og holdent, samtidig som det heller ikke er lett å bli skikkelig godtatt som «en av gjengen» i det landet man er født i. Man er liksom alltid utenfor: enten helt utenfor, som Jamal, eller hvis man «lykkes», som Mo, så finnes det likevel noe som liksom «ligger der» og som minner deg selv og andre på hvor du kommer fra, uansett hvor «norsk» du egentlig føler deg.

Boken synes også å foreslå at man som barn av innvandrere fra andre steder i verden – i vår tid kanskje særlig fra muslimske land – er ekstra sårbare for generaliseringer, at identiteten din i andre sine øyne fort kan bli knyttet til ting du som individ overhodet ikke har noe med å gjøre.

Klikk her for å bestille boken på biblioteket. God lesning!

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag