Renessansen

Renessansen er en historisk epoke som starter i Nord-Italia en gang mellom 1350 og 1450, og som for alvor preger Europa på 1500-tallet. Man interesserer seg i renessansen for antikken, altså de gamle grekerne og romerne, og lar seg inspirere av denne. Menneskesynet er mer positivt i renessansen enn tidligere. Det fokuseres på alt mennesket er i stand til å klare, og dette fører til større ambisjoner på menneskehetens vegne, i kunst, arkitektur, vitenskap, politikk, og så videre. Når det gjelder kunst, får vi også et ideal om harmoni og balanse, siden man i renessansen mente at dette var noe grekerne og romerne hadde hatt i sin kunst. Renessansen kjennetegnes også ved en større interesse for individet. Der man i middelalderen mest hadde forstått seg selv i lys av hvilken familie og hva slags samfunnsgruppe man tilhørte, begynner flere i renessansen å forstå seg selv som unike personligheter, annerledes enn alle andre. 

Absalon Beyers Om Norges rike – 07:41

Det nærmeste vi kommer en renessanseforfatter i Norge er kanskje Absalon Beyer, som blant annet skrev boken Om Norges rike.

Renessansens begynnelse i Italia 

Forenklet sagt hadde middelalderen vært en tid med et ganske dystert menneskesyn sett med moderne øyne, og mindre ambisjoner på menneskehetens vegne. Det viktigste hadde vært å komme til himmelen, ikke å skape store ting her på jorden. I renessansen begynner man for alvor å forstå hva grekerne og romerne hadde fått til i antikken. Man gjenoppdaget den gamle sivilisasjonen. Man fant tekster som hadde vært gjemt bort i klostre i flere hundre år, og man fant 1500 år gammel antikk kunst som var langt mer imponerende enn det mennesket var i stand til å lage på deres egen tid. Dette, sammen med at mange norditalienske byer hadde svært mye penger, førte til en oppjustering av menneskets ambisjoner. Ser man på kunst fra 1300-tallet og fra slutten av 1400-tallet i Nord-Italia, er forskjellen slående. Renessansen er epoken hvor vi får kjente kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael.

Strid mellom tro og viten

I renessansen får vi også det som gjerne kalles striden mellom tro og viten. Den katolske kirken hadde i stor grad hatt monopol på sannheten om verden og naturen vi lever i. I løpet av 1500-tallet og starten av 1600-tallet utfordres kirken av vitenskapene. Mest kjent er kampen mellom et geosentrisk verdensbilde, der man tenker at jorden er sentrum av universet, og et heliosentrisk verdensbilde, der man tror at solen er i sentrum. Kirken støttet det førstnevnte synet, mens enkelte vitenskapsmenn, som nå baserte sin tro på observasjoner og utregninger istedenfor hva som stod i gamle bøker, kom frem til at kirkens bilde måtte være feil. Forskere som Giordano Bruno og Galileo Galilei ble henholdsvis drept og holdt fanget på grunn av de utfordrende meningene de hadde. Likevel, vitenskapen kunne kun bremses, ikke stoppes. Denne striden mellom tro og viten er noe som har preget europeisk historie helt frem til moderne tid, men det er i renessansen at den starter for alvor.

Humanismen

På samme tid foregikk det også en kamp om hvorvidt Gud eller mennesket skulle være viktigst for menneskers oppfatning av virkeligheten. De som satte mennesket i sentrum kalles gjerne humanister. Disse holdt ikke først og fremst på med astronomi, men i stedet ofte med litteratur, historie, filosofi, og så videre. De ville også finne frem til kunnskap ved å gjøre egne undersøkelser, og erfaring skulle være viktigere enn hva autoriteter sa når man ville finne ut av hva som var sant. Det samme synet hadde man på tekster fra antikken. Istedenfor å lese ferdige, offisielt godkjente tolkninger av hva romere og grekere hadde ment, ville man nå begynne å lese kildetekstene selv, og gjøre seg opp sin egen mening om dem. Ad fontes – til kildene, var humanismens slagord. Vi ser her et klart brudd med middelalderen. I middelalderen hadde man i større grad Gud satt i sentrum, og man hadde stolt på autoriteter.

Boktrykkerkunsten

I løpet av renessansen skjer også to viktige hendelser som forandrer Europa for alltid. For det første får vi rundt 1450 boktrykkerkunsten. Denne gjør det mulig å masseprodusere litteratur, og dette gjorde at skrift i neste omgang ble mye viktigere i samfunnet. Før hadde det tatt uker og måneder å kopiere ett enkelt eksemplar av en bok. Bøker hadde derfor vært noe det fantes lite av sett med moderne øyne. Informasjon var noe kun få hadde tilgang til. Med boktrykkerkunsten kunne informasjon nå spres lettere, og tekst og skrift ble et mye viktigere middel for å forandre folks meninger og verdier. Dette skulle komme til å prege utviklingen i Europa, og etter hvert resten av verden, i århundrene som fulgte. Det er neppe noen overdrivelse å si at verden aldri ble den samme igjen etter boktrykkerkunsten.

Reformasjonen

I tillegg fikk vi på 1500-tallet reformasjonen. Kirken i Vest-Europa delte seg i to: katolikker i sør, og protestanter i nord, litt forenklet sagt. Flere personer gjorde på denne tiden opprør mot den katolske kirken. Mest kjent er nok tyskeren Martin Luther. Han satte i gang en bevegelse som endte med at det meste av Nord-Europa, inkludert Danmark-Norge fra og med 1536/37, kom til å gå ut av den katolske kirken. Dette førte til blodige religionskriger mellom katolikker og protestanter i Europa på 1500- og i første halvdel av 1600-tallet. På slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet, er det ikke lenger så vanlig at katolikker og protestanter dreper hverandre på grunn av tro, men det religiøse skillet fortsetter å prege samfunnet og litteraturen i barokken og i opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet.

Renessansen i tekst

Renessansen viser seg i en mengde ulike tekster på 1500-tallet, og på starten av 1600-tallet rundt omkring i Europa. Navn som William Shakespeare, Michel de Montaigne, Miguel de Cervantes og Francesco Petrarca er berømte navn fra epoken.

Michel de Montaigne 

Michel de Montaigne (1533-92) var en rik mann, fra en mektig familie. En periode var han også borgermester i den franske byen Bordeaux. Han er spesielt kjent for å ha skapt essay-sjangeren, en sjanger der man skriver utforskende om forskjellige emner, ut fra sitt eget subjektive ståsted. Montaigne er opptatt av at ingenting ved mennesket er fast eller evig. Vi skifter hele tiden mening om ting, og har ulike meninger om samme tema fra uke til uke, eller fra år til år. Montaigne behandler forskjellige emner som dårlig samvittighet, anger, barneoppdragelse, frykt, lykke, motivasjon, religiøse konflikter, og dårlig hukommelse. Alle disse tingene skriver han om ut fra sin personlige erfaring. Han er opptatt av å finne ut av seg selv, og hvordan han reagerer på ulike ting. Alle Montaignes essays handler om ham selv. I essayet «Om anger» skriver han:

Forfatterne viser seg for folket i kraft av et eller annet særlig og bemerkelsesverdig kjennetegn. Jeg er den første som gjør det i kraft av selve mitt vesen, som Michel de Montaigne, ikke som grammatiker, dikter eller rettslærd. Hvis folk beklager at jeg snakker for mye om meg selv, beklager jeg at de ikke engang tenker på seg selv.

Montaigne skriver om seg selv om individ, og interessen for individet er som sagt et av kjennetegnene på renessansen. Han peker også på hvordan han stadig er i forandring, og ikke klarer å finne et enkelt svar på hvem han er. «Hvis min sjel hadde kunnet finne fotfeste, ville jeg ikke prøvd meg ut, da ville jeg funnet ut av meg selv. Men min sjel er alltid i lære og på prøve», skriver han i «Om anger». Vi ser her mer komplisert syn på mennesket og verden enn det man hadde i middelalderen. Montaigne ser seg selv som et komplekst og foranderlig individ. Essayene hans er også inspirert av antikken. Så godt som alle og alle hans essays er spekket med sitater fra gamle romere.

William Shakespeare

Shakespeare (1564-1616) er muligens litteraturhistoriens mest kjente forfatter. Han skrev poesi og teaterstykker på slutten av 1500- og starten av 1600-tallet. Påvirkningen hans på litteraturhistorien er så stor at det ikke går an å ta den for seg her, men i vår sammenheng er teaterstykket Hamlet interessant å nevne. Stykket handler om prins Hamlet av Danmark, av mange er regnet som teaterhistoriens mest komplekse individ. Hovedpersonen får beskjed av sin fars spøkelse om å hevne ham, ved å drepe den nye kongen, Hamlets onkel. Men Hamlet nøler og tviler. Han har et anstrengt forhold til samfunnet rundt seg, og til alt han føler inni seg. I ett av stykkets mange monologer sier Hamlet til seg selv:

For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner, Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skikkelse og bevegelse! Så like en engel i handling! Så lik en gud i tankekraft! Verdens pryd! Alle skapningers forbilde!  Og likevel: Hva er vel denne kvintessensen av støv for meg? Jeg finner ingen glede ved noe menneske …

Vi ser her renessansens positive menneskesyn: Som art har vi ubegrensede evner, og er «opphøyet» i vår fornuft. Likevel er Hamlet et individ, som er unikt og adskilt fra alle andre. Selv om han innser at mennesket objektivt sett er fantastisk, klarer han ikke subjektivt sett å ta noen glede i dette. Han har sin egen, indre verden å stri med, og det meste i Hamlet handler faktisk om prinsens indre, individuelle liv.

Renessanse – eller manglende renessanse – i Norge

Det er vanskelig å påstå at vi hadde noen skikkelig renessanse i Norge. Vi lå langt utenfor sentrum av Europa, og var som nasjon svekket siden de store pestene midt på 1300-tallet. I 1536 ble vi også formelt underlagt Danmark, og året etter gikk vi fra å være katolikker til å bli protestanter – uten at nordmenn fikk være med å bestemme. Vi fikk heller aldri noen vitenskap eller kunst som utfordret kirken. Å snakke om renessansen i Norge blir dermed neppe helt riktig.

Det nærmeste vi kommer renessanse i Norge er kanskje det at vi hadde enkelte humanister. Vi har personligheter som prestene Absalon Pederssøn Beyer, Peder Claussøn Friis, og noen flere som var humanister i den forstand at de hadde fått opplæring i humanistiske fag som retorikk, historie og språk, og at de skrev tekster hvor de brukte denne kunnskapen. Her til lands er det imidlertid ikke snakk om noen edle forkjempere for vitenskapen og menneskeverdet. Det finnes fortellinger om hvordan prester i Bergen på 1500-tallet løp etter hverandre med øks på gaten, og Peder Claussøn Friis gikk selv en gang til angrep på lensmannen i byen, med kniv. Det var langt fra norske humanister til europeiske storheter som Galileo eller Erasmus av Rotterdam.

Videre lesning

Andersen, Per Thomas, 2001: «1500-tallet» i Per Thomas Andersen: Norsk litteraturhistorie, Oslo

Haarberg, Jon mfl. 2007: «1500-tallet» i Haarberg, Jon, Tone Selboe, Hans Erik Aarset, Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen, Universitetsforlaget, Oslo

Kirkegaard, Peter, 1996, «Dansk-norsk fælleslitteratur, 1536-1807» i Fidjestøl, Bjarne, Peter Kirkegaard, Sigurd Aa. Aarnes, Asbjørn Aarseth, Leif Longum, Idar Stegane, 1996, Norsk litteratur i tusen år, Gjøvik