Ludvig Holberg, Jeppe på Bjerget (1722)

Ludvig Holbergs aller mest kjente tekst er kanskje Jeppe på Bjerget, eller Den forvandlede bonde, en komedie som ble spilt for første gang i 1722, og utgitt året etter. På 1720-tallet var Holberg med på å starte det første danskspråklige teateret i Danmark, og han skrev selv komedier som ble spilt på scenen. Jeppe På Bjerget er et stykke som har blitt tolket på mange ulike måter.

I denne videoserien går vi først gjennom motivet – den ytre handlingen – og deretter hvordan komedien er komponert. Vi ser på ulike måter stykket har blitt tolket på opp gjennom historien, og vi diskuterer om det egentlig bør regnes som en klassisistisk karakterkomedie – eller som noe annet.

03:17 – Oppbygning

Om hvordan komedien er komponert.

08:27 – En klassisistisk komedie?

Vi ser på om Jeppe på Bjerget egentlig bør kalles en klassisistisk komedie, eller ikke.

Tema og budskap i Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget

Et annet mulig tema Holberg ser ut til å ville ta opp her er alkoholens ødeleggende virkning. De fleste av Jeppes problemer i stykket henger sammen med at han drikker. Alkoholen gjør at ham udugelig som bonde og familiefar, og har gjort at hans fortvilede kone må slå ham for å få ting gjort. Det at han sovner som et svin i veikanten på høylys dag er også det som fører til at Baronen får lyst til å «ha det moro med ham – og dermed det at han blir latterliggjort. Når Jeppe så våkner og tror han er baron, drikker han også hele tiden mens han spiser og prater, og han blir en verre og verre tyrann jo fullere han blir. Det at stykket slutter med at han går fra kroen i skam, selv om han nå faktisk har penger til alkohol, kan kanskje være et tegn på at Holberg har villet gi inntrykk av at jeppe faktisk har lært noe om hvor dumt det er å drikke – kanskje .

Holberg var opptatt av måtehold i sitt eget liv, og han har skrevet andre steder om hvordan utskeielser ødelegger folk. I en filosofisk tekst fra 1716 skriver han at det viktigste er å ha omsorg for sinnet, altså hodet. Men man må likevel ikke forsømme kroppen, men legge vekt på at det er en sunn sjel i et sunt legeme. Jeppe er en synder på alle disse punktene, og prisen han betaler er å bli latterliggjort.

Dette fører oss videre til et tredje tema Holberg ser ut til å ville ta opp, et som er svært typisk for hva man er opptatt av i opplysningstiden. Stykket ser ut til å tematisere forholdet mellom fornuften og lysten. Dette vises både gjennom Jeppe og Baronen. Jeppe lar til stadighet lysten etter brennevin trumfe det han vet er det riktige å gjøre. Aller best vises dette i 1. akt, scene 5, hvor han etter to glass brennevin kjemper en indre kamp med seg selv, om han skal gjøre det han vet med sin fornuft er det riktige og gode, eller gi etter for det han har lyst til – å gå tilbake og drikke seg full:

«Akk! Gud bedre meg arme Mann, hva skal jeg gjøre. Tving din Natur Jeppe, er det ikke en Skam, at du skulle styrte deg i Ulykke for et lumpent Glass Brennevin? Nei! Det skal ikke skje denne gang …»

Men som vi tilskuere skjønner fra begynnelsen av, er det akkurat det som kommer til å skje. Jeppe går tilbake til kroen, drikker seg full og sovner, og det er dette valget som fører til at Baronen finner ham, og at komediespillet kan begynne.

Også Baronen selv reflekterer over forholdet mellom fornuft og lyst – både hos seg selv og hos mennesker generelt. Det at Holberg lar ham gjøre dette i sin moralske sluttale gir et sterkt hint om at Holberg selv synes dette er et viktig tema. Baronen tenker på hvordan han selv kunne ha blitt fristet til å la seg slå, eller til og med henge en av tjenerne sine, bare på grunn av lysten til å bli underholdt, og å kunne fortsette komedien. Dette ville selvsagt ikke vært særlig fornuftig. I forbindelse med disse tankene kommer han nå med flere andre eksempler på mennesker som hver dag tar ekstremt dårlige valg som strir imot all fornuft, bare på grunn av en eller annen lyst til rus, makt, ære og så videre. Han slutter med å si at de vil oppgi «gamle griller», og ikke mer ta «bonden fra plogen» og gjøre ham til regent. Dette kan tolkes som at Baronen også har lært av spillet, og heretter vil gjøre det som er fornuftig. At det blir komediens siste ord er også et argument for at dette er et viktig tema.

Også Baronen selv reflekterer over forholdet mellom fornuft og lyst – både hos seg selv og hos mennesker generelt. Det at Holberg lar ham gjøre dette i sin moralske sluttale gir et sterkt hint om at Holberg selv synes dette er et viktig tema. Baronen tenker på hvordan han selv kunne ha blitt fristet til å la seg slå, eller til og med henge en av tjenerne sine, bare på grunn av lysten til å bli underholdt, og å kunne fortsette komedien. Dette ville selvsagt ikke vært særlig fornuftig. I forbindelse med disse tankene kommer han nå med flere andre eksempler på mennesker som hver dag tar ekstremt dårlige valg som strir imot all fornuft, bare på grunn av en eller annen lyst til rus, makt, ære og så videre. Han slutter med å si at de vil oppgi «gamle griller», og ikke mer ta «bonden fra plogen» og gjøre ham til regent. Dette kan tolkes som at Baronen også har lært av spillet, og heretter vil gjøre det som er fornuftig. At det blir komediens siste ord er også et argument for at dette er et viktig tema.

I tråd med hva en klassisistisk komedie skal være, forsøker altså dette stykket å lære opp publikum, og gjøre dem bedre og mer fornuftige, ved å vise frem menneskelig dårskap på scenen. Jeppe på Bjerget ser ut til å prøve å vise hvor komisk man blir, både hvis man drikker mye, og hvis man prøver å være noe man ikke er her i samfunnet.

Disse temaene er tråd med Holbergs verdier slik vi ser dem i andre tekster også.

En mulig politisk tolkning av Holbergs Jeppe på Bjerget

Jeppe har tjenestegjort for landet sitt i mange år som soldat, men har lite igjen for det, både økonomisk og med tanke på status. Han «drives som et dyr av ridefogden», sier han, altså av den lokale øvrighetsperson som krever inn penger av bønder. Og degnen – en annen øvrighetsperson – gjør ham til «hanrei», altså ligger med kona hans – i alle fall tror Jeppe det. I tillegg domineres han av sin kone.

Leser man stykket på denne måten, blir altså klasseskille det sentrale temaet, og stykket blir plutselig svært samfunnskritisk. Jeppe blir en representant for «den lille mannen» eller «folk flest», og Baronen blir «skurken», representanten for systemet og for maktundertrykkelse ovenfra og ned.

Dette kan absolutt være et tema som stykket tar opp. Man skal bare holde tunga rett i munnen når man leser stykket. Opplysningstiden på 1700-tallet er kjent som en samfunnskritisk periode, hvor man utfordret autoriteter, og tenkte nye tanker. Likevel var det ikke slik at alle opplysningstenkere ville ha revoliusjon og snu opp ned på alt som fantes. Her i Danmark-Norge hadde vi en mye mildere variant av opplysningstiden enn i mange andre land. Eneveldet sto sterkt, og kritikken var ofte langt mer forsiktig.

Ludvig Holberg var en radikal opplysningstenker på noen områder. For eksempel var han det når det gjaldt tanker om kvinners likerett, om trykkefrihet og om religiøs toleranse. På mange andre måter var han imidlertid svært konservativ, sett med moderne øyne. Det som er helt sikkert er at Holbergs mål med Jeppe på Bjerget neppe var å snu opp-ned på klassesamfunnet og skape revolusjon. Alt tyder som sagt på at moralen slik Holberg ser det snarere er motsatt: Folk bør holde seg der de hører hjemme.

I NRK sitt arkiv finner du et artig fjernsynsteater av Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget, fra 1984.

Hvis du ikke er redd for en utfordring, kan du lese Jeppe på Bjerget på 1700-talls dansk, på Bokselskap.no.

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag