Hanne Ørstaviks roman Kjærlighet

Hanne Ørstaviks roman Kjærlighet (1997) har blitt stående igjen som et av de viktigste verkene i norsk litteratur på 1990-tallet.

Romanen handler om den selvopptatte moren Vibeke og hennes åtte år gamle sønn Jon. Gjennom beskrivelsen av tankene til de to, blir det tydelig hvor inderlig sønnen elsker moren sin, og hvor lite hun bryr seg om ham. Vi får lese om hvordan de begge legger ut på hver sin mørke og iskalde reise, en vinternatt i Finnmark.

Tema og budskap – 08:07

Om forskjellige måter romanen kan tolkes på.

Relevans i dag – 01:22

Verden har endret seg mye siden 1997. På hvilke måter er romanens tematikk fremdeles relevant?

Tematikken i Hanne Ørstaviks Kjærlighet

Et viktig tema Hanne Ørstaviks roman Kjærlighet ser ut til å ta opp, er forholdet mellom estetikk og etikk – altså mellom hva som «tar seg ut», «ser bra ut» eller er «vakkert» på den ene siden, og hva som er moralsk godt, eller riktig å gjøre på den andre.

Hovedpersonen i romanen – den selvopptatte moren Vibeke – er veldig opptatt av estetikk. Hun tenker mye på overfladiske ting – på hår, sminke, på de brune øynene til en kollega på jobben, på at britisk dialekt er finere enn amerikansk, at hun liker vinduer uten gardiner, og så videre, og hun ser seg i speilet nesten hele tiden. Dette går på bekostning av etikken, hva som er «riktig». I løpet av boken tenker hun nesten ikke på sin åtte år gamle sønn en eneste gang – noe de fleste vel vil mene at hun har en salgs moralsk plikt til å gjøre, som mor. Tidlig i boken, for eksempel, stryker hun sønnen sin over håret, men hun tenker på neglelakken sin, ikke på sønnen og hvordan han har det.

Fortelleren i romanen

Fortelleren i Hanne Ørstaviks Kjærlighet er autoral, allvitende – en som står utenfor handlingen, og som kan vite hva personer i romanen tenker og føler. Synsvinkelen veksler mellom å ligge enten hos sønnen Jon eller hos moren Vibeke. Handlingen fortelles i presens, altså i nåtid. Det gjør at man som leser liksom opplever historien mens den utspiller seg. Vi kommer ganske nærme tingene, i denne romanen. Jon er et barn, som ikke forstår alt som skjer, og Vibeke tolker alt som skjer på en slik måte, at det bekrefter det bildet hun har lyst til å ha av ting. På grunn av det, kan vi liksom aldri helt stole på de tolkningene av verden vi får presentert når vi leser boken.

Språket i Hanne Ørstaviks Kjærlighet

Språket i romanen er enkelt og stramt. Setningene er stort sett korte, uten en masse overflødige ord. Veldig mye ligger i det som ikke sies, og i små hint vi får, som kan leses symbolsk. Denne skrivestilen gjør Kjærlighet til en roman som bør leses sakte og oppmerksomt, med et blikk for detaljer.

Språket til moren Vibeke – og dermed også måten hun tenker på – ser ut til å være gjennomsyret av reklameaktige klisjeer: «Vibeke går ut på badet og ser seg i speilet. Hun ser på helheten i uttrykket sitt at hun har hatt en fin dag. Fornøyd, aktiv. Avbalansert». Når hun bestemmer seg for å reise ut en tur om kvelden, sier hun til seg selv: «jeg fortjener det». På 90-tallet gikk det en reklame for en hårsjampo fra Loreal, hvor slagordet var nettopp «Fordi du fortjener det». Dette språket preger liksom hele tankeverdenen til Vibeke, slik at det virker som om hun nesten ikke har sin egen sjel, lenger. Det reklamesjargong-aktige språket hennes viser hvor hul og overfladisk hun er som person.

Klikk her for å bestille Hanne Ørstaviks roman Kjærlighet fra biblioteket. God lesing!

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag