Sagaen om Gunnlaug Ormstunge
  1 Torstein het en mann, han var sønn av Skallagrim, sønn av Kveldulf herse fra Norge. Mora til Torstein het Åsgerd Bjørnsdatter. Torstein bodde på Borg i Borgarfjorden. Han var rik og en stor høvding, en klok, fredelig og måteholden mann i alle ting. Han var ikke så uvanlig i størrelse og styrke som Egil, far sin, men enda var han en uvanlig staut kar og godt likt av alle. Torstein var en vakker mann med lyst hår og vakre øyne. Kona hans var Jofrid, datter til Gunnar Livsson. (Hun var atten år da Torstein fikk henne, og enke.) Hun hadde før vært gift med Torodd Tunge-Oddsson, og datteren deres var Hungerd, som vokste opp på Borg hos Torstein. Jofrid var ei svært gjev kvinne. Hun og Torstein hadde mange barn, men få av dem vedkommer denne sagaen. Den eldste sønnen deres het Skule, en annen Kollsvein og en tredje Egil.   2 Det blir fortalt at en sommer kom et skip til lands i Guvåosen. Styresmannen het Bergfinn. Han var av norsk ætt, svært rik og noe tilårskommen. Han var en klok mann. Torstein bonde red ned til skipet. Han hadde oftest mest å si der det var kjøpestevne. Østmennene leide seg husvære, og Torstein tok mot styresmannen, fordi han ba om å få være på Borg. Bergfinn var fåmælt om vinteren, men Torstein holdt ham vel. Østmannen hadde stor glede av å tyde drømmer.   En dag om våren snakket Torstein med Bergfinn om han ville ri med ham oppunder Valfjell. Den gangen var tingstedet til borgardfjordingene der, og Torstein hadde hørt at buveggen hans hadde falt sammen. Østmannen sa at det ville han gjerne, og samme dagen red de hjemmefra til de kom til gården Grenjar. Der bodde en fattig mann som het Atle. Han var Torsteins leilending, og Torstein ba ham bli med dem, og ta med grev og spade. Han gjorde så. Da de kom opp under Valfjell, tok de til med arbeidet og satte veggene i stand. Sola stekte hett, og tok svært på Torstein og østmannen. Da de hadde gjort unna arbeidet, satte de seg ned på buvollen, og Torstein sovnet og let ille i søvne. Østmannen satt hos ham og lot ham drømme, og da han våknet, var han helt utslitt. Østmannen spurte hva han hadde drømt, siden han let så ille i søvne. Torstein svarte: «Drømmer er ikke noe å bry seg om.»   Men da de red hjemover om kvelden, spurte østmannen en gang til om hva Torstein hadde drømt. Torstein sier: «Dersom jeg forteller deg drømmen, da skal du tyde den slik den er.» Østmannen sier at han skal prøve det. Torstein sa da: Det drømte jeg, at jeg syntes jeg var hjemme på Borg utenfor stuedøra. Oppå mønet til huset så jeg ei vakker svane, som jeg syntes jeg eide og var svært glad i. Så så jeg det kom flyvende en stor ørn ovenfra fjellene. Han fløy bort og satte seg hos svana og kakla blidt, og hun virket som hun likte det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øyne og jernklør, og så djerv ut. Dernest så jeg en annen fugl komme flyvende sørfra. Han fløy hit til Borg og satte seg på mønet hos svana og ville gjøre seg til venns med henne. Det var også en stor ørn. Men da den andre kom, syntes jeg den første ørnen ble svært opphisset, og de sloss hardt og lenge. Jeg så at begge blødde, og så hard var kampen deres at de falt ned på hver sin side av mønet, og begge var da døde. Men svana satt igjen, svært trist og sorgfull. Da så jeg en fugl komme flygende vestfra. Det var en falk. Han satte seg sammen med svana og var blid mot henne. Siden fløy de bort i samme retning, og da våknet jeg. Men denne drømmen er ikke merkelig,» sier han, «den varsler vel om uvær som møtes i lufta, fra de kantene som jeg syntes fuglene fløy.»   Østmannen sier: «Ikke tror jeg at det er så.» Torstein sa: «Tyd da drømmen slik du mener er mest trolig, og la meg høre.» Østmannen sa: «De fuglene er vel helst mannefylgjer. Men nå er kona di med barn, og hun vil føde et fint og vakkert jentebarn, og dere vil alle være glade i henne. Men gjeve menn fra de kanter der du syntes ørnene kom fra, vil legge stor elsk til dattera di og fri til henne og slåss om henne, og begge vil miste livet av den grunnen. Siden vil en tredje mann, fra den kanten som falken kom, fri til dattera di, og med ham blir hun gift. Nå har jeg tydet drømmen din, og jeg tenker nok det vil gå slik.» Torstein svarer: «Ille og uvennlig er drømmen tydet, du kan nok ikke tyde drømmer.» Østmannen sier: «Du kommer til å se hvordan det vil gå.» Torstein ble sint på østmannen, men han for bort om sommeren, og er nå ute av sagaen.   3 Om sommeren gjorde Torstein seg klar til å dra til tings, og sa til Jofrid, kona si, før han dro hjemmefra: «Det er så at du er med barn, og det barnet skal du bære ut om du føder ei jente, men fostre opp om det er en gutt. Den gangen, da landet var hedensk, var det enda noen som hadde den vanen at de lot barna sine bære ut, om de hadde lite gods og mange barn å sørge for, men folk syntes alltid det var ille gjort. Og da Torstein hadde sagt dette, svarer Jofrid: «Dette er usømmelig tale av en slik mann som du er. Du kan vel ikke gjøre slik, så rik som du er.» Torstein sier: «Du kjenner lynnet mitt, og vet at det ikke blir til det gode om du ikke gjør som jeg sier.» Siden red han til tings.   Mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert jentebarn. Kvinnene ville bære det til henne, men hun sa at det var ikke verdt, og lot kalle sauepasseren, som het Torvard, til seg. Til ham sa hun: «Du skal ta hesten min og legge sal på den og ta dette barnet med deg vest til Hjardarolt, til Torgerd Egilsdatter, og be henne fostre det opp i hemmelighet, så ikke Torstein får greie på det. For med slik kjærlighet ser jeg på dette barnet, at jeg slett ikke orker at det skal bæres ut. Men her er tre merker sølv som du skal ha for bryet. Torgerd skal skaffe deg skipsplass der vest, og niste over havet. Torvard gjorde som hun sa. Siden red han vest til Hjardarholt med barnet og ga det til Torgerd. Hun lot en leilending fostre det opp, og han bodde inne på Løysingstad i Kvamsforden. Men Torvard skaffet hun skipsplass nord i Skjevik i Steingrimsfjord, og niste over havet. Han dro da fra Island og er nå ute av sagaen.   Da Torstein kom hjem fra tinget, fortalte Jofrid ham at barnet var båret ut sånn som han hadde sagt, men sauepasseren hadde rømt og stjålet med seg hesten hennes. Torstein sa at hun hadde gjort vel, og han skaffet seg en ny sauepasser.   Og nå gikk det seks år uten at dette kom opp. Da red Torstein vest til Hjardarholt til gjestebud hos svogeren sin, Olav På Høskuldsson, som på den tida syntes å være den gjeveste høvdingen der vest. Torstein ble godt mottatt der, som rimelig var. Det blir sagt at mens han var der, satt Torgerd, søstera hans, og snakket med ham i høysetet, og Olav snakket med noen andre menn. På benken midt imot dem satt tre jenter. Da sa Torgerd: «Hvordan liker du, bror, disse småjentene som sitter imot oss her?» Han svarer: «Svært godt, men den ene er likevel mye fagrere enn de to andre. Hun er pen som Olav, men hun er lys i huden og har ansiktstrekkene til oss myrmenn.» Torgerd sier: «Visst er det sant at hun er lys og har trekk som oss myrmenn, men hun ligner ikke på Olav På, for hun er ikke hans datter.» «Hvordan kan det skje», sier Torstein, «og enda er hun di datter?» Hun svarer: «Når jeg skal si deg som sant er, frende, så er hun di datter og ikke mi, denne fagre jenta.» Og så forteller hun ham alt som hadde skjedd, og ber ham tilgi henne og kona si for det de hadde gjort. Torstein sa: «Ikke kan jeg laste dere for dette. Det går som skjebnen vil med de fleste ting, og dere har retta godt opp igjen tankeløsheten min. Jeg liker denne jenta så godt at jeg synes det er ei stor lykke å ha så fagert et barn. Men hva heter hun?» «Helga heter hun», sier Torgerd. «Helga den fagre», sier Torstein. «Nå skal du gjøre henne klar til å reise hjem med meg.» Hun gjorde det. Torstein ble fulgt ut derfra med gode gaver, og Helga red hjem med ham og ble oppfostret der med stor omtanke og kjærlighet fra far og mor og alle frender.   4. På denne tida bodde Illuge Svarte, sønn til Hallkjell Rosskjelsson, på Gilsbakke på Kvitåsida. Mor til Illuge var Turid Dylla, datter til Gunnlaug Ormstunge. Illuge var den største høvdingen i Borgardfjorden, nest etter Torstein Eigilsson. Han hadde store eiendommer og var svært hardlynnet, men stelte vel med vennene sine. Han var gift med Ingebjørg, datter til Midtfjords-Skjegge. Illuge og Ingebjørg hadde mange barn, men få av dem angår denne sagaen. Hermund het en av sønnene deres, en annen Gunnlaug. Begge var evnerike menn og nettopp voksne. Det ble sagt om Gunnlaug at han var svært tidlig voksen og stor og sterk. Han hadde lysebrunt hår som falt fint, svarte øyne, litt stygg nese, men tekkelig ansikt. Han var smal om livet og bred over skuldrene, uvanlig velvoksen, en storslagen man i hele sitt huglynne, tidlig æretørst, strid og hard i alle ting, en stor skald som gjerne diktet nidviser, og ble kalt Gunnlaug Ormstunge. Hermund var den vennligste av de, og førte seg som en høvding.   Da Gunnlaug var femten år gammel, ba han faren sin om ferdagods. Han sa han ville dra utenlands og se andre folks skikker. Illuge bonde viste lite velvilje for dette, og sa at han ikke trodde Gunnlaug ville være god å ha i utlandet, når han knapt kunne styre ham som han ville der hjemme. Litt seinere var det at Illuge bonde gikk tidlig ut en morgen og så at stabburet hans var åpent, og at seks varesekker var lagt ut på tunet, og dessuten kløvfester. Han undret seg mye over dette. Da kom en mann leiende med fire hester, og det var Gunnlaug, sønnen hans. Han sa: «jeg har lagt ut sekkene.» Illuge spurte hvorfor han gjorde det. Han svarte at det skulle være ferdagodset hans. Illuge sa: «Ingen hjelp skal du få av meg, og ingen steder reise før jeg vil det», og slengte sekkene inn igjen. Gunnlaug red da bort derfra, og kom om kvelden ned til Borg. Torstein bonde bød ham være der, og det tok han imot. Gunnlaug forteller Torstein hvordan det hadde gått mellom ham og faren. Torstein ba ham være der så lenge han ville. Og der var han det året og lærte lovkunnskap av Torstein, og alle likte ham godt. Han og Helga spilte ofte brettspill. Snart likte de hverandre svært godt, som det siden skulle vise seg. De var omtrent jevngamle. Helga var så fager at kunnskapsrike menn sier at hun har vært den vakreste kvinna på Island. Håret hennes var så stort at det kunne gjemme henne helt, og fagert som gullbånd. Ikke noe gifte syntes komme opp mot Helga den fagre i hele Borgarfjorden eller andre steder vidt omkring.   En dag folk satt i stua på Borg, sa Gunnlaug til Torstein: «Det er en ting i lovene som du ikke har lært meg: å feste meg en kvinne.» Torstein sier: «Det er ingen sak», og lærte ham hvordan det skulle gjøres. Så sa Gunnlaug: «Nå skal du se om jeg har skjønt det; nå vil jeg ta deg i hånda og late som jeg fester Helga, dattera di.» Torstein sier: «Det tenker jeg er til liten nytte.» Gunnlaug tok ham da straks i hånda og sa: «Gjør nå som jeg ber om.» «Gjør som du vil,» sier Torstein, «men det skal dere vite som er til stede her, at dette skal være som usagt, og det skal ikke være noen baktanke i det.» Så nevnte Gunnlaug seg vitne og festet Helga, og spurte etterpå om det var godt nok slik. Torstein sa at slik kunne en gjøre det, og alle som var til stede, hadde mye moro av dette.   5. Ånund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en svært rik mann og hadde godord der sør. Han var gift, og kona hans var Gerny, datter til Gnup Molda Gnupsson, som tok land sør i Grindvik. Sønnene deres var Ravn, Torarin, og Eindride. De var alle evnerike menn, men Ravn var fremst av dem i alle ting. Han var en stor og sterk og svært vakker mann, og en god skald. Så snakt han var voksen, for han mye utenlands, og ble vel ansett alle steder han kom. På den tida bodde sør på Hjalle i Ølfus Torodd den spake Eivindsson og Skafte, sønnen hans, som da var lovsigemann på Island. Mor til Skafte var Rannveig, datter til Gnup Molda-Gnupsson, og Skafte og Ånundsønnene var søskenbarn. Det var stor vennskap mellom dem i tillegg til slektskapet. Ute på Raudamel bodde da Torfinn Seltoresson. Han hadde sju sønner, alle evnerike menn. Tre av dem het slik: Torgils, Eyolv og Tore, og de var de fremste mennene der ute. Disse mennene som nå er nevnt, levde alle på samme tid.   Straks etter dette hendte det som er det beste av alt som har hendt på Island, at hele folket ble kristnet, og alt folket ga opp den gamle troen. Gunnlaug Ormstunge, som det før har vært tale om, var nå i tre år stundom på Borg hos Torstein og stundom hjemme på Gilsbakke hos Illuge, faren sin. Han var nå atten år, og han og faren var gode venner. – En mann het Torkjel svarte. Han var Illuges gårdsgutt, i nær slekt og hadde vokst opp der. Det falt en arv på ham på Ås nord i Vassdal. Han bad Gunnlaug fare med dit, og det gjorde han. De red to sammen til Ås, og med Gunnlaugs hjelp fikk han godset utgreid av de som hadde tatt hånd om det. Da de red sørover, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunga. Men om morgenen tok sauepasseren hesten til Gunnlaug og red den så den skummet av svette da de fikk den igjen. Gunnlaug slo sauepasseren i svime. Bonden ville ikke finne seg i slikt, og krevde bot for det. Gunnlaug bød å betale ham en mark. Bonden syntes det var for lite. Men Gunnlaug kvad denne visa:   Lille mann, din makt er liten, jeg byr deg en mark – sølvet i øyet skinner som solglans på bølgen blå – ta det du får og ti! tro meg, du siden angrer sårt om i dag du spiller sølvet du her kan få.   Forliket ble som Gunnlaug bød, og dermed red de sørover og hjem.   Litt seinere bad Gunnlaug igjen faren sin om ferdagods. Illuge sier: «Nå skal det være som du vil. Du har tatt deg sammen siden sist.» Illuge red straks av gårde og kjøpte halvparten av et skip som stod på land i Guvåosen, av Audun Festargram til Gunnlaug. (Denne Audun ville ikke ta med Osviv Spake fra Island etter drapet på Kjartan Olavsson, som Laksdølasagaen forteller om, men det var seinere enn dette.) Da Illuge kom hjem, takket Gunnlaug ham mye. Torkjel Svarte skulle bli med Gunnlaug, og varene deres ble flyttet om bord på skipet. Men Gunnlaug var på Borg mens de klargjorde skipet, og syntes å like bedre å snakke med Helga enn å arbeide sammen med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunnlaug om han ville ri med opp i Langvassdalen til hestene. Gunnlaug sa at han ville det. Nå red de sammen til de kom til Torgilsstad, selet til Torstein, og der gikk det noen avlshester som Torstein eide, fire i tallet, alle røde i fargen. Hingsten var svært fin, men lite prøvd. Torstein ville gi Gunnlaug hingsten, men han sa at han ikke trengte hester, siden han tenkte seg utenlands. Da red de til noen andre avlshester. Der var det en grå hingst med fire hopper, og det var den beste i hele Borgardfjorden. Torstein bød Gunnlaug den. Han svarer: «Ikke vil jeg ha denne mer enn den andre, men hvorfor byr du meg ikke det jeg gjerne vil ha?» «Hva er det?» spør Torstein. Gunnlaug svarer: «Helga den fagre, dattera di.» Torstein svarer: «Det kan ikke avgjøres så brått», og tok til å snakke om noe annet, og så red de hjemover langs Langå.   Da sa Gunnlaug: «Vite vil jeg hvordan du svarer på frieriet mitt.» Torstein svarer: «Ikke bryr jeg meg om pratet ditt.» Gunnlaug sa: «Dette er alvoret mitt, og ikke bare prat.» Torstein sa: «Først må du vite hva du vil. Har du ikke tenkt deg utenlands? Og enda later du som om du vil gifte deg? Du er ikke noe passende gifte for vår Helga når du er så vinglete, og derfor vil jeg ikke tenke mer på dette.» Gunnlaug spurte: «Hva tenker du da om giftermål for dattera di, når du ikke vil gifte henne med sønnen til Illuge Svarte? Eller hvem er det i Borgardfjorden som er gjevere enn ham?» Torstein svarer: «Ikke vil jeg sammenligne, men var du slik mann som ham, ville du ikke bli bortvist.» Gunnlaug sa: «Hvem vil du heller gifte dattera di med enn meg?» Torstein svarer: «Her er mange gjeve menn å velge mellom. Torfinn på Raudamel har sju sønner, alle mannlige karer.» Gunnlaug sier: «Verken Ånund eller Torfinn er jevngode med far min, for selv står du tydelig tilbake for ham. Eller hva har du å stille opp mot at han aleine sloss mot Torgrim gode Kjallaksson og sønnen hans på Torsnestinget, og vant det striden stod om?» Torstein svarer: «Jeg jagde bort Steinar, sønnen til Ånund Sjone, og synes det var ganske godt gjort.» Gunnlaug sier: «Du fikk hjelp av Egil, far din. Men få bønder ville vel stå seg på å nekte meg svogerskap.» Torstein svarer: «Spar truslene dine til folk oppunder fjella. Du kommer ingen vei med slikt her ute på myrene.»   De kom hjem om kvelden. Morgenen etter red Gunnlaug hjem til Gilsbakke og bad faren sin ri med til Borg og fri. Illuge svarer: «Du er en ustø mann. Du skal til å fare utenlands, og nå har du tenkt å fri. Jeg vet at slikt liker ikke Torstein.» Gunnlaug sier: «Jeg har tenkt å dra likevel, og liker meg ikke hvis ikke du er med meg.» Siden red Illuge med elleve mann ned til Borg, og Torstein tok vel imot ham. Morgenen etter sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med deg.» Torstein svarer: «La oss gå opp på borgen og snakke der.» Og det gjorde de. Gunnlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunnlaug, sønnen min, sier at han var vært på frierferd hos deg, og bedt om Helga, datter di. Nå vil jeg gjerne vite hva for et utfall den saken skal få. Du kjenner hans ætt og vår rikdom. Fra min side skal det ikke bli spart på verken gård eller høvdingskap om det kan avgjøre saken.» Torstein svarer: «Det eneste jeg laster Gunnlaug for, er at han er så vinglete. Var han lik deg i lynne, ville jeg ikke nøle lenge med dette». Illuge svarer: «Det vil slite på vennskapet vårt hvis du ikke finner meg og sønnen min som passende svogerskap.» Torstein sa: «For dine ord og vennskapet vårt skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og vente i tre år. Men Gunnlaug skal dra utenlands og skikke seg etter gode menns seder og skikker, Men jeg skal være løs fra alle avtaler om han ikke kommer tilbake, eller om jeg ikke liker lynnet hans.» Da de fikk bør, satte de til havs. De kom med skipet sitt til Norge, og seilte inn gjennom Trondheimen til Nidaros. Der lå de i havn og losset skipet.   6. På denne tida styrte Eirik jarl Håkonsson og Svein, broren hans, for Norge. Eirik jarl bodde på Lade, ættegården sin, og var en mektig høvding. Skule Torsteinsson var da hos jarlen. Han var hirdmannen hans, og vel ansett. Det blir fortalt at Gunnlaug og Audun Festargram gikk inn til Lade med ti mann. Gunnlaug var slik kledd at han hadde grå kjortel og hvit sokkebukse. Han hadde en verkebyll på foten, nede ved vristen, som det tøt ut blod og verk av når han gikk. Med det antrekket gikk han fram for jarlen sammen med Audun, og hilste ham vel. Jarlen kjente Audun og spurte ham om nytt fra Island, og Audun fortalte det som var å fortelle. Jarlen spurte Gunnlaug hvem han var, og han sa navnet sitt og ætta si. Jarlen spurte: «Skule Torsteinsson, hva slags mann er dette på Island?» «Herre», sa han, «ta godt mot ham, for han er sønn av en av de gjeveste mennene på Island, Illuge på Gilsbakke, og min fosterbror.» Jarlen sa: «Hva er i veien med foten din, islending?» Gunnlaug svarte: «Det er en byll på den, herre.» «Og enda halter du ikke?» Gunnlaug svarer: «Ikke skal jeg halte så lenge begge føttene er like lange.» Da sa en av hirdmennene til jarlen, Tore, het han: «Han skryter mye, denne islendingen, og det ville være bra om vi testet ham litt.» Gunnlaug så på ham og sa:   I hirden han er, Ond og svær, Tro ham ikke rart, Han er vond og svart.   Da ville Tore gripe øksa, men jarlen sa: «Vær rolig, en skal ikke bry seg om slikt. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarer: «Jeg er atten år.» «Da sier jeg det,» sier jarlen, «at du blir ikke atten til.»   Gunnlaug sa, men heller lavt: «Be ikke vondt for meg, men heller om noe godt for deg selv.» Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarer: «Jeg sa det som syntes passe best, at du ikke skulle be ubønner for meg, men heller gode bønner for deg selv.» Hva mener du?», spør jarlen. «At du ikke må få en slik død som Håkon jarl, faren din.» Jarlen ble rød som blod og ba dem gripe denne galningen på flekken. Da gikk Skule fram for jarlen og sa: «For min skyld, herre, gi denne mannen grid og la ham reise bort med en gang.» Jarlen svarte: «Om han vil ha grid, må han reise straks, og aldri mer komme til mitt rike.» Så tok Skule med Gunnlaug ut og ned til bryggene. Der lå en englandsfarer seilklar, og dit førte Skule Gunnlaug og Torkjel, frenden hans. Gunnlaug ga skipsparten sin, og det godset han ikke fikk med seg, i Auduns varetekt. Nå seilte de i Englandshavet, og kom om høsten til bryggene i London, og der satte de opp skipet sitt.       7 Den gangen styrte kong Adalråd Jåtgeirsson over England, og var en god høvding. Denne vinteren satt han i London. (På den tida hadde de samme tungemål i England som i Danmark og Norge. Språkskiftet kom da Vilhjalm Bastard vant landet. På den tida brukte de fransk der, for ætta hans kom derfra.) Gunnlaug gikk straks fram for kongen og hilste ham vel og høflig. Kongen spurte hvilket land han kom fra. Gunnlaug forteller det. «Og grunnen til at jeg kommer til Dem, herre, er at jeg har diktet et kvad om Dem, og jeg vil gjerne at De skal høre det.» Kongen sa at det ville han gjerne. Gunnlaug sa fram kvadet sitt fint og fyndig, og stevet var slik:   Alle krigere i England frykter kong Adalråd, kjemper og kraftige guder hyller kongen.   Kongen takket ham for kvadet, og gav ham i skaldelønn en skarlagenskappe foret med beste slag skinn og gullsydd helt ned i fanget, og gjorde ham til hirdmannen sin. Gunnlaug var med kongen hele vinteren og ble godt ansett.   Tidlig en morgen møtte Gunnlaug tre menn på gaten. Den fremste av dem het Tororm. Han var stor og sterk og svært kranglevoren. Han sa: «Nordmann, lån meg noen penger.» Gunnlaug svarer: «Ikke er det lurt å låne penger til ukjent folk.» Tororm svarer: «Jeg skal betale deg på fastsatt tid.» «Da skal jeg våge det,» sier Gunnlaug. Så lånte han Torom pengene. Litt senere møtte Gunnlaug kongen og fortalte om lånet. Kongen svarer: «Nå har du ikke hatt hell med deg. Dette er en dårlig kar, en stor ransmann og viking. Ha ikke noe med ham å gjøre, jeg skal gi deg like mye penger igjen.» Gunnlaug sier: «Ille er det med oss da, hirdmennene Deres, vi går på sakesløse menn, men lar slike sitte med det som er vårt. Slikt skal aldri skje.» En tid etter møtte han Tororm og krevde pengene, men han sa at han ikke ville betale. Gunnlaug kvad da denne visa:   Gi meg mitt gull med det gode, galt det ellers går deg. Far ikke med fusk eller svikeferd, farlig det blir for deg da.   Alt da jeg var unggutt, Ormstunge de meg kalte. Dårlig passer det ikke, det skal du nå få se.   «Nå vil jeg by deg vilkår etter loven,» sier Gunnlaug. «Enten gir du meg pengene nå, eller også går du holmgang med meg på tre dagers varsel.» Da lo vikingen og sa: «Det har ingen våget før deg, og det vil jeg gjerne.» Dermed skiltes de den gangen. Gunnlaug forteller kongen hva som har skjedd. Han svarer: «Nå har du kommet opp i en håpløs sak, for denne mannen døyver alle våpen. Nå skal du gå fram etter mitt råd. Her er et sverd, som jeg vil gi deg. Med dette skal du slåss, men vis ham et annet.» Gunnlaug takket kongen vel. Og da de var klare til holmgangen, spurte Tororm hvordan sverdet hans var lagd. Gunnlaug viser ham det og drar det, men hadde en løkke om håndtaket på kongsgaven, og drog det opp under hånda si. Da han så sverdet, sa berserken: «Ikke er jeg redd for dette sverdet.» Han hogg så hardt til Gunnlaug med sverdet sitt at han nesten hogg skjoldet av ham. Gunnlaug hogg straks imot med kongsgaven. Berserken stod uten å verge seg, han trodde Gunnlaug brukte det samme sverdet som han hadde vist fram. Og Gunnlaug gav ham da straks banehogg. Kongen takket ham for verket. Med dette vant han stor berømmelse i England og vidt omkring. Om våren da skipene begynte å seile mellom landene igjen, ba Gunnlaug kongen om lov til å seile. Kongens spurte hva han ville da. Gunnlaug svarte: «Jeg vil gjøre det jeg har bestemt meg for,» og kva denne visa:   To jarlers og tre kongers hjem, besøke dem skal jeg. Dette løftet har jeg lovet. Å holde det liker jeg. Først når krig meg kaller, kommer jeg hit tilbake – gull og gilde ringer, gir din hånd den rause.   «Så skal det være, skald,» sa kongen, og gav ham en gullring, som veide seks ører. «Men det skal du love meg, at du vil komme tilbake hit igjen neste høst, for jeg vil ikke slippe deg som er så dyktig.»     8 Siden seilte Gunnlaug fra England med kjøpmennene nord til Dublin. Der styrte den gangen kon Sigtrygg Silkeskjegg, sønn til Olav Kvåran og dronning Kormlød. Han hadde bare styrt en kort stund. Gunnlaug gikk straks frem for kongen og hilste ham vel og høflig. Kongen tok mot ham som det sømmer seg. Gunnlaug sa: «Jeg har diktet et kvad om Dem, herre, og jeg vil gjerne få si det fram.» Kongen sa: «Ingen har før gjort noe kvad for meg, så det vil jeg gjerne høre.» Gunnlaug kvad da ei dråpe, og dette er stevet:   Sigtrygg metter slik Svaras hest med lik   Også dette er med der:   Jeg kan nevne lett den av kongeætt som min ros er verd Kvårans sønn det er.   Og det håper jeg at han unner meg gull og ringer gilde av sin hånd den milde.   Si da, høvding, meg om du hørte deg prist med bedre kunst? Får jeg nå din gunst?     Kongen takket ham for kvadet, kalte til seg fehirden sin, og spurte så: «Hvordan skal jeg lønne dette kvadet?» Han svarer: «Hvordan vil De, herre?» «Hvordan er lønna,» sier kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Fehirden svarer: «Det er altfor mye; andre konger gir verdifulle gaver som skaldelønn, gode sverd eller gullringer.» Da gav kongen ham sine egne klær, en kjortel av nytt skarlagen med gullsydd kant og ei kappe foret med spesielt fint skinn, og en ring som veide en mark. Gunnlaug takket kongen for gavene og ble der en stund. Så drog han til Orknøyene. Da styrte Sigurd jarl Lodvesson for Orknøyene. Han syntes vel om islendinger. Gunnlaug hilste ham og sa han hadde et kvad å føre fram for ham. Jarlen sa at han ville høre kvadet hans, så gild mann som Gunnlaug var på Island. Gunnlaug sa straks fram kvadet sitt, og det var en flokk, vel diktet. Jarlen gav ham en stor, sølvslått øks i skaldelønn, og ba ham være der. Gunnlaug takket ham for gaven og tilbudet, men sa at han måtte fare øst til Sverige. Siden gikk han om bord med de kjøpmennene som seilte til Norge, og de kom om høsten øst i Vika til Konghelle. Torkjel, frenden hans, fulgte ham alle steder. Fra Konghelle fikk de veiviser opp i Vest-Gøtaland og kom fram til den kjøpstaden som heter Skara. Der styrte en jarl som het Sigurd, en ganske gammel mann. Gunnlaug gikk fram for ham og hilste ham vel, og sa at han hadde diktet et kvad om ham. Jarlen takket ham og lønte ham vel, og bød ham være der om vinteren.   Sigurd jarl hadde et stort julelag den vinteren. Dagen før jul kom det tolv mann fra Norge, sendemenn fra Eirik jarl. De kom med gaver til Sigurd jarl. Jarlen tok vel imot dem, og satte dem hos Gunnlaug i jula. Det ble svært lystig rundt ølbollene. Gøtene snakket om at ingen jarl var gjevere enn Sigurd, men nordmennene mente at Eirik jarl var enda mye gjevere. Dette trettet det om, og på begge sider tok de Gunnlaug til oppmann. Han kvad denne visa:   Dere sier jarlen midt i strie stormer brøt med brede kjølen bølgen høy med hesten. I østerleden enda større bølger Eirik, seierssæle jarlen, så fra skipet sitt.   Begge parter var vel fornøyde med denne dommen, men nordmennene best. Sendemennene drog derfra etter jula med gaver som Sigurd jarl sendte Eirik jarl. De fortalte Eirik jarl om dommen til Gunnlaug. Jarlen syntes Gunnlaug hadde vist ham ærlig vennskap, og sendte ut bud om at Gunnlaug skulle ha fredland i hans rike. Gunnlaug fikk siden høre hva jarlen hadde sagt om dette. Sigurd jarl gav Gunnlaug følge øst til Tiundaland, som han ba om.     9 På denne tida styrte kong Olav Svenske, sønnen til kong Eirik Sigersæl og Sigurd Storråde, datter til Skoglar-Toste, for Sverige. Han var en mektig og navngjeten konge, en svært æretørst mann. Gunnlaug kom til Uppsala like før vårtinget. Da han fant kongen, hilste han høflig. Han tok vel imot ham, og spurte hvem han var. Han sa at han var islending. Den gangen var Ravn Ånundsson hos kongen. Kongen sa: «Ravn, hva slags mann er dette på Island?» En stor og staut mann reiste seg fra den ringere benken, steg fram for kongen og sa: «Han er fra en av de beste ættene på Island, og er selv en svært dyktig mann.» «La ham da gå og sette seg hos deg,» sa kongen. Gunnlaug sa: «Jeg har diktet et kvad til Dem, herre, og vil gjerne at De skal høre det og si hva De synes om det.» «Gå først og sitt,» sa kongen, «det er ikke tid for å sitte og høre kvad nå.» Gunnlaug og Ravn tok da til å tale sammen, og fortalte hverandre om reisene sine. Ravn fortalte at om sommeren hadde han reist fra Island til Norge, og tidlig på vinteren fra Norge til Sverige. De ble gode venner.   En dag da tinget var slutt, var både Gunnlaug og Ravn framme hos kongen. Da sier Gunnlaug: «Nå vil jeg gjerne, herre, at du skulle høre kvadet mitt.» «Det passer bra nå,» sa kongen. «Nå vil jeg også gjerne framføre kvadet mitt,» sier Ravn. «Det passer også bra nå,» sier kongen.» «Da vil jeg først føre fram kvadet mitt,» sier Gunnlaug, «om De vil det så.» «Jeg har retten til å kvede først,» sier Ravn, «for jeg kom til Dem først.» Gunnlaug sier: «Hvor kom fedrene våre der far min var på slep bak etter far din. Ingen steder, og slik skal det også være med oss.» Ravn svarer: «La oss være så høviske at vi ikke reiser noen strid om dette, men lar kongen rå.» Kongen sa: «Gunnlaug skal kvede først, for han blir misfornøyd om han ikke får viljen sin.»   Da kvad Gunnlaug den dråpa som han hadde diktet om kong Olav. Og da han var ferdig, sa kongen: «Ravn, hvordan er kvadet gjort?» «Vel, herre,» sa han, «det er et stormælt kvad, men ufagert og noe stivt, akkurat som lynnet til Gunnlaug selv.» «Nå skal du føre fram ditt kvad, Ravn,» sier kongen. Han gjør det. Da han var ferdig, spør kongen: «Gunnlaug, hvordan er kvadet gjort?» Gunnlaug svarer: «Vel, herre, det er et fagert kvad, akkurat som Ravn selv, men lite merkverdig. Men hvorfor dikter du en flokk til kongen?» sier han til Ravn, «synes du ikke han er verdt ei dråpe?» Ravn svarer: «La oss ikke snakke mer om dette, det kan det vel bli anledning til seinere.» Med dette endte de samtalen sin.   Litt seinere ble Ravn hirdmannen til kong Olav, og ba om å få lov til å reise bort. Kongen ga ham lov til det. Da Ravn var klar til å reise, sa han til Gunnlaug: «Nå skal det være slutt på vennskapet vårt, for du snakket ille om meg her hos høvdingen. Nå skal jeg en gang vanære deg ikke mindre enn du ville gjøre med meg her.» «Ikke skremmer truslene dine meg,» sier Gunnlaug, «og ingen steder vil vi komme der jeg æres mindre en du.» Kong Olav ga Ravn gilde gaver, og så dro han bort.   Ravn seilte østfra om våren og kom til Trondheim, klargjorde skipet sitt og seilte til Island om sommeren, og kom til Leirvåg nedenfor Heia. Frendene og vennene hans ble glade da han kom, og han var hjemme hos faren sin den vinteren. Om sommeren, på alltinget, møttes frendene Skafte lovsigemann og Skalde-Ravn. Da sa Ravn: «Jeg vil gjerne ha din hjelp til friermål hos Torstein Egilsson. Jeg vil be om Helga, dattera hans.» Skafte svarer: «Er ikke hun lovet bort til Gunnlaug Ormstunge?» Ravn svarer: «Er ikke den tida ute nå, som ble avtalt mellom dem? Dessuten er overmotet hans blitt altfor stort til at han skulle bry seg om det.» Skafte sier: «Vi gjør som du vil.» Siden gikk de med mange menn til Torstein Egilssons bu. Han mottok dem vel. Skafte sa: «Ravn, frenden min, vil be om Helga, dattera di. Du kjenner ætta hans og rikdommen og dyktigheten, og vet at frendene og vennene hans har stor makt.» Torstein svarer: «Hun er lovet til Gunnlaug, og jeg vil holde alt som er avtalt med ham.» Skafte sa: «Er ikke de tre vintrene gått nå, som ble nevnt mellom dere?» Torstein sa: «Jo, men enda er ikke sommeren over, han kan enda komme før høsten.» Skafte spør: «Men hvis han ikke kommer i sommer, hva slags håp kan vi da ha i denne saken?» Torstein svarer: «Vi kommer hit neste sommer, og da får vi se hva som synes best. Men ikke nytter det å snakke mer om dette nå.» Med dette skiltes de og red hjem fra tinget.   Dette ble ikke holdt skjult – at Ravn fridde til Helga. Gunnlaug kom ikke til Island den sommeren. Og på alltinget neste sommer tok Ravn og Skafte frieriet opp igjen med full styrke. De sa at nå var Torstein fri fra alle avtaler med Gunnlaug. Torstein svarer: «Jeg har få døtre å sørge for, og vil ikke at de skal komme på folkemunne. Nå vil jeg først finne Illuge Svarte.» Og det gjorde han. Da de møttes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er fri fra alle avtaler med Gunnlaug, sønnen din?» Illuge svarer: «Det er sant, hvis du ønsker det. Og jeg kan lite si på det, siden jeg ikke vet hva Gunnlaug tenker å gjøre nå.» Torstein gikk da til Skafte, og de avtalte at bryllupet skulle stå midtvintersnatta på Borg hvis Gunnlaug ikke kom ut, men Torstein skulle være fri for all avtale med Ravn hvis Gunnlaug kom og holdt avtalen. Etter dette red folk hjem fra tinget. Det dro ut før Gunnlaug kom, men Helga likte dårlig denne avtalen.   10 Nå er det å si om Gunnlaug at han dro fra Sverige til England samme sommeren som Ravn dro til Island, og han fikk gilde gaver av kong Olav da de skiltes. Kong Adalråd tok vel imot Gunnlaug, og han var hos ham om vinteren i stor ære. På den tida styrte Knut den mektige Sveinsson for Danmark. Han hadde nettopp tatt imot farsarven sin, og truet støtt med å ville herje i England, for kong Svein, far hans, hadde vunnet et stort rike i England før han døde der vest. Det var en stor dansk hær der, under en høvding som het Heming, sønn til Strut-Harald og bror til Sigvalde jarl, og han holdt det riket under kong Knut som kong Svein hadde vunnet. Om våren ba Gunnlaug kongen om lov til å reise bort. Kongen svarer: «Ikke sømmer det seg for deg å reise fra meg, slik ufred som nå truer riket mitt, nå når du er min hirdmann.» Gunnlaug sier: «De skal rå, herre, men gi meg lov til å dra til sommeren dersom danene ikke kommer.» Kongen svarer: «Vi får se da.» Nå gikk sommeren og vinteren etter, og danene kom ikke. Etter midtsommersdagen fikk Gunnlaug lov til å reise, og han dro øst til Norge og fant Eirik jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham, og bød ham være hos seg. Gunnlaug takket ham for tilbudet, men sa at han ville først ut til Island og besøke festemøya si. Jarlen sa: «Nå har alle skip dratt som skulle til Island.» Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her under Agdenes i går.» Jarlen sier: «Det kan være. Han seilte herfra for fem dager siden.» Eirik jarl lot Gunnlaug føre ut til Hallfred, og han tok vel imot ham. Det var seint på sommeren. Straks fikk de bør fra land, og var lystige og glade. Hallfred sa til Gunnlaug: «Har du hørt at Ravn Ånundsson frir til Helga den fagre?» Gunnlaug svare at han har det, men ikke så nøye. Hallfred fortalte da det han visste, og dessuten at mange menn mente at Ravn ikke var mindre til mann enn Gunnlaug. Gunnlaug kvad da denne visa:   Vinden mildt oss vugger, men om vilt i sinne stormen rundt oss raste, redd jeg aldri var. Men ett ord jeg frykter fælere enn døden: Ikke rir jeg raskest, Ravn er mer til kar.   Hallfred sa da: «Det kunne trengs, venn, at du kom bedre fra det med Ravn enn jeg. For noen år siden lå jeg med skipet mitt i Leirvåg nedenfor Heia. Jeg skyldte en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og holdt pengene tilbake. Men Ravn red til med seksti mann og kappet trossene, så skipet dreiv på grunn og holdt på å bli vrak. Jeg måtte da gi Ravn selvdømme og betale en mark. Slike ting har jeg å fortelle om ham.» Så talte de mer om Helga, og Hallfred roste skjønnheten hennes. Gunnlaug kvad da denne visa:   Neppe nytter det nidredd mann å prøve møya mi å vinne; mi skal Helga bli. Vi var tidlig venner, voksne snøtt å kalle, og så lystig lekte lita hånd med mi.   «Dette er vel diktet,» sier Hallgeir. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletta fjorten dager før vinterstormene, og losset skipet der.   Tord het en mann, sønn av en bonde der på Sletta. Han var svær til å bryte med kjøpmennene, og det gikk dem ille mot ham. Så ble det til at Gunnlaug skulle bryte med ham. Om natta før bad Tord til Tor om seier. Om morgenen da de traff hverandre, begynte de å bryte. Gunnlaug slo begge føttene unna Tord, og han datt rett ned. Men den foten Gunnlaug stod på, gikk av ledd, og han falt sammen med Tord. Da sa Tord: «Det kan hende det ikke går deg bedre i andre ting.» «Hva da?» spør Gunnlaug. «Saken med Ravn Ånundsson, om han får Helga ved vinternattstid. Jeg var til stede på Alltinget i sommer da det ble avtalt.» Gunnlaug svarte ikke. Så ble foten hans dratt i ledd og bundet for, men den hovnet fælt opp. Gunnlaug og Hallfred dro fra Sletta med ti mann uka før vinternettene, og kom så sør til Gilsbakke den lørdagskvelden som de satt i bryllup på Borg. Illuge ble glad da han så Gunnlaug, sønnen sin, og følget hans. Gunnlaug sa han ville ri ned til Borg. Illuga sa at det ikke var råd, og det mente alle, unntatt Gunnlaug. Men var har så ufør, på grunn av foten, selv om han ikke lot seg merke med noe, at det ikke ble noe av ferden. Hallfred red om morgenen hjem til Reduvatn i Nordådalen. Der styrte Galte, broren hans, for eiendommen deres. Han var en gild kar.   11 Nå er det å fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og de fleste sier at bruden var heller uglad. Det er sant, som sagt er, at barndomsminner glemmes seint. Nå går det slik med henne og. – Da var det at Sverting, sønn til Havr-Bjørn Molda-Gnupsson, fridde til Hungerd, datter til Torodd og Jofrid, og de skulle ha bryllup om vinteren etter jul oppe på Skånøy. Der bodde Torkjel, frenden til Hungerd, sønn til Torve Valbrandsson. Mor til Torve var Torodda, søster til Tunge-Odd. Ravn reiste hjem til Mosfell med Helga, kona si. Da de hadde vært der en kort stund, var det en morgen før de sto opp, at Helga våknet, men Ravn som og lød ille i søvne. Og da han våknet, spurte Helga hva han hadde drømt. Han kvad da denne visa:   Blodormen han beit meg, blodet fløt for eggen, da din seng ble sølt til stygt, min vene brud. I din arm jeg blødde, Ravn fikk ingen hjelp. Ille det syntes skalden slik å måtte dø.   Helga sa: «Det skulle jeg ikke gråte for, og ille har dere visst sveket meg. Gunnlaug må være kommet.» Og Helga gråt sårt. Litt seinere fikk de høre at Gunnlaug hadde kommet. Helga ble så strid med Ravn at han ikke klarte å holde henne der hjemme. De dro ned igjen til Borg, og Ravn hadde liten glede av samlivet med henne.   Nå gjør folk seg klare til bryllupet seinere på vinteren. Torkjel fra Skånøy ba Illuge og sønnene hans. Da Illuge gjorde seg i stand til å reise, satt Gunnlaug i stua og gjorde seg ikke klar. Illuge gikk til ham og spurte: «Hvorfor gjør du det ikke klar, frende?» Gunnlaug svarer: «Jeg har ikke tenkt å dra.» Illuge sier: «Visst skal du dra, frende, og gi deg ikke til å trå etter en kvinne. Lat som om du ikke enser det, og du vil aldri være opprådd for ei kone.» Gunnlaug gjorde som faren hans sa, og de kom til gjestebudet. Illuge og sønnene hans fikk plass i høysetet, men Torstein Egilsson og Ravn, mågen hans, og følget til brudgommen i det andre høysetet midt imot Illuge. Kvinnene satt på pallen, og Helga den fagre nærmest bruden. Øynene til Gunnlaug og Helga ville ofte finne hverandre, og nå viste det seg, som sagt er, at ikke skjule øynene om ei kvinne er glad i en mann. Gunnlaug var vel kledd; han hadde på seg de vakre klærne som kong Sigtrygg ga ham, og han syntes å overgå alle andre menn i styrke, vekst og skjønnhet. Det var lite glede i laget. Og den dagen folk gjorde seg klare til å reise, gikk kvinnene til side og forberedte hjemreisen. Gunnlaug gikk da til Helga, og de talte lenge med hverandre. Da kvad Gunnlaug denne visa:   Ormstunge han eide ingen glede mer siden Helga dro hjem og kaltes Ravns hustru. For lite enset faren frasagn fra min tunge. For gull ble jenta gitt, glemt var Gunnlaugs ord.   Og videre kvad han:   Lite lønne kan jeg far din liksom mor di. Veneste viv de lagde, vakrest under klærne. Hardt min hug er herjet, henne skal jeg miste. Jotner må gi dem lønn for verket som de gjorde.   Da ga Gunnlaug Helga kappen Adalrådsgave, og det var en svært verdifull ting. Hun takket ham mye for gaven. Siden gikk Gunnlaug ut, og da hadde det kommet mange hester inn på tunet. Gunnlaug hoppet opp på en av dem og sprengred over tunet, rett mot der Ravn sto, så han måtte hoppe unna. Gunnlaug sa: «Hvorfor hopper du unna, Ravn? Du trenger ikke være redd denne gangen, men du veit hva du har gjort.» Ravn kvad da denne visa:   Stridsmann, gjeve skalder sømmelig må fare, ikke yppe ufred heller spare agget. Kriger, du kan fagre kvinner alltid finne; Møyer er for mannen i mengder sør for hav.   Gunnlaug sa: «Det kan vel hende det, at det er mange av dem, men så synes ikke jeg.» Da sprang Illuge og Torstein til, og ville ikke at de skulle komme i strid. Gunnlaug kvad da denne visa:   Gitt til Ravn, den gjeve jenta ble for penger. Ravn er rik, og de sier i raskhet han meg når. Krigen fryktet kongen, Adalråd. Krigernes fyrste heftet helten. Her står jeg nå taus.   Etter dette red folk hjem, hver til sin kant, og det var stille og rolig om vinteren. Men Ravn hadde ingen glede av ekteskapet med Helga etter at hun og Gunnlaug hadde møtt hverandre.   Om sommeren red folk til tinget: Illuge Svarte og sønnene hans, Gunnlaug og Hermund, Torstein Egilsson og sønnen hans, Kollsvein, Ånund fra Mosfell og alle sønnene hans, og Sverting Havr-Bjørnsson. Skafte var fremdeles lovsigemann. En dag på tinget, da det var mye folk på lovberget, og de var ferdige med å avgjøre rettssakene, krevde Gunnlaug taushet og sa: «Er Ravn Ånundsson her?» Han svarer at han er der. Gunnlaug sa da: «Du vet at du har tatt den kvinnen som var lovet meg, og slik satt fiendskap mellom oss. For det vil jeg nå by deg holmgang her på tinget om tre dager på Øksaråholmen. Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, som en kunne vente av deg, og det er jeg klar til når du vil.» Dette likte frendene på begge sider dårlig, men på den tida var det lov for at den som syntes han hadde lidd urett av en annen, kunne by holmgang. Og da tre dager hadde gått, gjorde de seg klare til holmgangen. Illuge fulgte sønnen sin til holmen med mange mann, men med Ravn fulgte Skafte lovsigemann, faren hans og alle frendene hans. Da Gunnlaug gikk ut på holmen, kvad han denne visa:   Her med sverd i hånda holmgangsklar jeg venter Gud gi at lykken Gunnlaug seier ga. Først jeg Helgas husbonds harde haus skal kløyve, dernest skal jeg sneie skarvens hode av.   Ravn svarer:   Skald mot skald vi møtes, seieren er uviss, til i bein å bite bruker jeg mitt sverd. Helga skal få høre om sin djerve husbond, hvordan det hele ender, hvem som seieren får.   Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug, bror sin, og Sverting Havr-Bjørnsson for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med tre merker sølv. Ravn skulle hogge først, for han var utfordret. Han hogg i overkanten av Gunnlaugs skjold, og sverdet hans brast straks i stykker ved hjaltet, for hogget var ført med stor styrke. Odden spratt opp fra skjoldet og kom i kinnet på Gunnlaug og rispet ham. Da sprang frendene deres og mange andre menn imellom. Da sa Gunnlaug: «Nå mener jeg at Ravn har tapt, for han er våpenløs.» «Og jeg mener du har tapt,» sier Ravn, «for du er såret.» Gunnlaug var oppøst og fryktelig sint, og sa at saken ikke var avgjort. Illuge, far hans, sa at de ikke skulle prøve mer nå. Gunnlaug svarer: «Det skulle jeg ønske, far, at Ravn og jeg en annen gang kunne møtes et sted der du var for langt borte til å skille oss.» Med dette skiltes de og mennene gikk tilbake til buene sine. To dager etter satte lagretten i loven at det skulle være slutt på all holmgang her på Island. (Dette tinget var det tredje mest folkerike som hadde vært, etter tingene etter Njåls-brenningen og etter Heidar-drapene.) En morgen gikk Gunnlaug og Hermund til Øksarå og ville vaske seg. Da gikk det mange kvinner på den andre siden av elva, og Helga den fagre var med i det følget. Da sa Hermund: «Ser du Helga, vennen din, på den andre sida?» Gunnlaug svarer: «Visst ser jeg henne,» og kvad da denne visa:   Strid hun måtte skape den svanefagre kvinne all min elskovs tanke, ene henne gjaldt den. At jeg her ser Helga, gleder heller lite, savnet skygger over, svart og vondt er alt.   Siden gikk de over elva, og Helga og Gunnlaug snakket med hverandre en stund. Da de gikk tilbake over elva, sto Helga lenge og stirret etter Gunnlaug. Gunnlaug kvad da denne visa:   Fra lyse brynets bue begge øyne stråler, haukblanke, hildrende, drar de hugen min. Men den glans som gløder Gunnlaug slik i hjertet, mye vondt vil volde, vene møy og meg.   Kort etter dette red folk hjem fra ting, og Gunnlaug var hjemme på Gilsbakke. En morgen da han våknet, var alle de andre oppe. Han lå i sengekottet innenfor benken. Da kom det tolv mann inn i skålen, alle fullbevæpnet, og blant dem var Ravn Ånundsson. Gunnlaug spratt opp og vikk takk i våpnene sine. Da sa Ravn til ham: «Du har ingen ting å være redd for. Ærendet jeg har, skal du nå få høre. Du bød meg holmgang på Alltinget i sommer, men syntes ikke saken ble avgjort. Nå byr jeg deg at vi begge drar fra Island til Norge i sommer og går på holm der. Der står ikke frendene våre i veien.» Gunnlaug svarer: «Der talte du som en bra mann! Det vilkåret tar jeg gjerne imot. Og nå, Ravn, skal du nyte slik gjestevennskap som du vil her hos oss.» Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, men vi må ri av gårde med en gang.» Dermed skiltes de. Dette syntes frendene på begge sider var ille, men de fikk ikke gjort noe med det. Og det måtte bli som skjebnen ville.   12 Nå er det å fortelle om Ravn at han klargjorde skipet sitt i Leirvåg. Det er nevnt to menn som dro med ham, søstersønnene til Ånund, faren hans. Den ene het Grim og den andre Olav, og de var begge gilde menn. Alle frendene til Ravn syntes det var stor synd at han dro. Men han sa at han hadde budt Gunnlaug på holmgang fordi han ikke hadde noen glede av Helga, og så måtte en av dem falle. Siden dro Ravn til havs så snart de fikk bør, og de seilte med skipet sitt til Trondheim, og ble der om vinteren. Han hørte ikke noe til Gunnlaug den vinteren og ventet på ham der om sommeren. Den neste vinteren var han også i Trondheim, et sted som heter Levanger.   Gunnlaug skaffet seg rom på skipet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletta, men de ble svært seint ferdige. De satte til havs så snart de fikk bør, og kom til Orknøyene litt før vinternettene. Sigurd jarl Lodvesson rådde over øyene på den tida. Gunnlaug dro til ham, og jarlen hedret ham vel. – Om våren gjorde jarlen seg klar til hærferd. Gunnlaug rustet seg og dro sammen med ham, og om sommeren herjet de vidt omkring på Suderøyene og i Skottlands-fjordene og hadde mange slag, og det viste seg at Gunnlaug var den modigste og raskeste mannen, og den mest hardføre karen, hvor de enn kom. Sigurd jarl snudde tidlig på sommeren, men Gunnlaug gikk da om bord med noen kjøpmenn som skulle til Norge. Han og jarlen skiltes i stort vennskap. Gunnlaug reiste nord til Trondheim til Lade for å finne Eirik jarl. Han kom dit tidlig på vinteren, og jarlen tok vel imot ham og bød ham være der. Jarlen hadde alt hørt om striden mellom ham og Ravn, og sa til Gunnlaug at de forbød dem å slåss i hans rike. Gunnlaug sa at det fikk jarlen rå for, og ble der om vinteren, men var mye taus. En dag om våren gikk Gunnlaug ut, og Torkjel, frenden hans, var med ham. De gikk litt bort fra gården. På vollen foran dem sto to menn med våpen og fektet. Den ene kalte de Ravn og den andre Gunnlaug. De som stod der, sa at islendingene tenkte stakkarslig og var seine til å huske ordene sine. Gunnlaug skjønte at dette var gjort til hån og spott, og gikk taus bort. Kort etter dette sa han til jarlen at han ikke lenger ville tåle hån og spott fra hirdmennene hans for saken sin mot Ravn, og ba ham om en veiviser til Levanger. Jarlen hadde før hørt at Ravn hadde dratt fra Levanger til Sverige, og derfor ga han Gunnlaug lov til å fare, og to kjentmenn med på ferden.   Nå dro Gunnlaug fra Lade med seks mann, inn til Levanger. Han kom dit om kvelden den dagen Ravn hadde reist derfra om morgenen med fire mann. Derfra for Gunnlaug til Verdalen, og den kvelden kom han dit hvor Ravn hadde vært om natta. Gunnlaug fortsatte til Sul, den øverste gården i Verdal, og derfra hadde Ravn dratt om morgenen. Gunnlaug drøyde ikke da, men dro videre om natta, og om morgenen i solrenningen, så de hverandre. Ravn var kommet til et sted der det var to vann, og mellom vannene var det noen slette voller, som heter Gleipnes-vollene. Fram i det ene vannet gikk det et nes som heter Diganeset. Der, på neset, stanset Ravn og følget hans, fem til sammen. Grim og Olav, frendene hans, var der med ham. Og da de møttes, sa Gunnlaug: «Det er godt at vi har funnet hverandre.» Ravn svarte at han var enig i det, «og nå kan du velge som du vil,» sier han, «enten slåss vi alle sammen, eller bare vi to.» Gunnlaug sa at det kom ut på ett for ham. Da sa frendene til Ravn, Grim og Olav, at de ikke ville stå der og se på mens de sloss, og de samme sa Torkjell Svarte, frenden til Gunnlaug. Da sa Gunnlaug til jarlsmennene: «Dere skal sitte og se på, og ikke hjelpe noen, men fortelle om møtet vårt.» Og det gjorde de.   Siden gikk de på hverandre, og alle sloss mandig. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug, og de sloss hardt, men enden på kampen ble at han drepte dem begge, men selv ble han ikke såret. Dette bekrefter Tord Kolbeinsson i kvadet han diktet om Gunnlaug Ormstunge:   Før han felte ravnen, den kampglade fyrste, Gondul unte Gunnlaug at Grim og Olav falt. Skarpe sverdet dugde selv i kvasse bloddrev; helter tre han sendte hjem til Odins hall.   Ravn og Torkjell Svarte, frenden til Gunnlaug, hadde søkt hverandre, og Torkjell falt for Ravn og lot livet sitt. Så møttes de to, Ravn og Gunnlaug, med store hogg og kvasse angrep, de gikk på hverandre i rein villskap. Gunnlaug hadde sverdet Adalrådsgave, og det var et svært godt våpen. Gunnlaug hogg omsider til Ravn med et veldig hogg; det tok foten av ham. Ravn falt likevel ikke, men dro seg bort til en stubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «Nå er du ikke kampfør, jeg vil ikke slåss lenger med deg, en skamfert mann.» Ravn svarer: «Det er så at leiken har gått ille ut over meg, men enda kan jeg duge om jeg fikk noe å drikke.» Gunnlaug sier «Ikke svik meg om jeg henter vann til deg i hjelmen min.» «Ikke skal jeg svikte deg,» svarer Ravn. Så gikk Gunnlaug til en bekk og hentet vann i hjelmen sin og bar det til Ravn. Han tok imot med venstre hånd, men med sverdet i høyre hånd hogg han til Gunnlaug i hodet så det ble et svært sår. Da sa Gunnlaug: «Ille svek du meg nå, og umandig for du fram mot meg som trodde deg.» Ravn sier: «Det er sant, men det dreiv meg til dette at jeg ikke unner deg Helga den fagres favntak.» Så sloss de vilt igjen. Men til slutt gikk det så at Gunnlaug vant på Ravn, og Ravn lot livet sitt der. Da gikk jarlsmennene fram og bant for såret i Gunnlaugs hode. Han satt imens og kvad denne visa:   Ravn den kvasse kjempe, kjekt til strid meg møtte, hardt sine hogg han førte, helstøpt all hans ferd. Ingen veldig viking i våpenregnet sto, sverdhogga mot meg suste, stormkvast på nestet her.   Siden stelte de med de falne, satte Gunnlaug på hesten hans, og nådde helt ned til Levanger med ham. Der lå han i tre dager og fikk all tjeneste av presten. Så døde han og ble gravlagt ved kirken. Alle syntes det var stor skade dette med Gunnlaug og Ravn, at de skulle late livet på denne måten.   13 Om sommeren, før nyheten ble kjent her ute på Island, hadde Illuge Svarte en drøm hjemme på Gilsbakke. Han syntes Gunnlaug kom til ham i søvne, og kvad denne visa. Illuge husket visa da han våknet, og kvad den siden for andre:   Han meg hogge ville, hardt han mot meg søkte, men mitt skarpe stålsverd, sneide først hans legg. Ørnen lik fikk lukte, lauge seg i sårsjø. Ravn da raskt mitt hode råkte med sin egg.   Den samme natta hendte det sør på Mosfjell at Ånund drømte at Ravn kom til ham og var blodig over det hele. Han kvad da denne visa:   Kvast vi sverdhogg skiftet, Gunnlaugs sverd meg såret; vi på norske valen kalde våpen brukte. Blodig blodørn kunne blod i mengde drikke sågrisk sårørn slikke sår i Gunnlaugs skalle.   På Alltinget sommeren etter sa Illuge Svarte til Ånund på lovberget: «Hva vil du bøte for sønnen min, siden Ravn, sønnen din, svek ham mot avtalen?» Ånund svarer: «Lite skyld synes jeg å ha til å bøte noe for ham, så sårt som jeg har sørget over striden deres. Og jeg vil heller ikke kreve noen bot fra deg for sønnen min.» Illuge svarer: «Da skal noen av frendene dine eller ættfolka dine få svi for dette.» Og resten av sommeren var Illuge svært uglad.   Det er fortalt at om høsten red Illuge hjemmefra Gilsbakke med tredve mann, og kom til Mosfjell tidlig om morgenen. Ånund og sønnene hans kom seg inn i kirken, men Illuge tok to av frendene hans, den ene het Bjørn og den andre Torgrim. Han lot Bjørn drepe og hogg føttene av Torgrim. Etter dette red Illuge hjem, og Ånund fikk ingen oppreisning for det. Hermund Illugesson sørget mye over Gunnlaug, bror sin, og syntes ikke han var hevnet nok, selv om dette var gjort. En mann het Ravn og var brorsønn til Ånund på Mosfell. Han var en stor farmann og eide et skip som sto på land i Rutefjord. Om våren red Hermund Illugesson hjemmefra nordover Holtevardeheia til Rutefjord og ut til Bordøyr, til skipet til kjøpmennene. De var da på det nærmeste seilklare. Ravn styresmann var på land, og mange mann med ham, Hermund red bort til ham og la spydet gjennom ham og red straks bort. Alle vennene til Ravn sto der rådville. Ingen bot ble gitt for dette drapet. Og med dette ender striden mellom Illuge Svarte og Ånund på Mosfjell.   Da en tid var gått, giftet Torstein Egilsson Helga, dattera si, med en mann som het Torkjel Hallekjelsson, han bodde ute i Raundalen. Helga dro hjem med ham, men hun kom aldri til å elske ham mye, for hun kunne aldri glemme Gunnlaug, selv om han var død. Torkjel var likevel en rask man, rik og en god skald. De hadde barn sammen, ikke så få. Torarin het en sønn, en annen Torstein, og de hadde enda flere barn. Det var Helgas største glede at hun bredte ut kappen Gunnlaugsgave og stirret lenge på den. En gang kom det en stor sott til gården til Torkjell og Helga, og mange hadde det lenge svært vondt. Helga ble også syk, men lå likevel ikke. En lørdagskveld satt Helga i ildhuset. Hun hvilte hodet i fanget til Torkjel, husbonden sin, og lot sende bud på kappen Gunnlaugsgave. Da kappen kom til henne, satte hun seg opp, bredte den ut og så på den en stund. Så seig hun tilbake i fanget til husbonden sin, og var da død. Torkjel kvad da denne visa:   Lint meg døden la linkledt brud i armen; Gud den gode kvinnen ga – og tok tilbake. Liten lykke fikk hun, ille hennes skjebne, enda min verre er, jeg uten håp må leve.   Helga ble ført til kirken, men Torkjel levde der i lang tid etter dette. Alle syntes det var et stort savn etter Helga, som ventet var.   Og her ender nå sagaen.