Helga Flatlands roman Bli hvis du kan. Reis hvis du må. (2010)

Helga Flatlands debutroman Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er en fortelling om livet til to gutter som etter hvert dør som soldater i Afghanistan, og om folk i bygda de har vokst opp i. Romanen har fire deler, med hver sin førstepersons forteller. De fire fortellerne beskriver mange av de samme hendelsene, fra sine egne perspektiver, og i hvert sitt språk.

Videoserien under består av et detaljert handlingsreferat og en analyse av romanen.

03:46

Handlingsreferat 2: Karins historie

10:19

Analyse av romanen

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. – motiv og komposisjon

Helga Flatlands roman Bli hvis du kan. Reis hvis du må. er bygget opp av fire førstepersonsfortellinger – fire fortellinger der personene forteller om sine egne liv over en periode på noen år. To av fortellingene, den første og den siste, tilhører Tarjei og Trygve, to gutter fra bygda som etter hvert bestemmer seg for å dra til Afghanistan som soldater, og dør der. De to fortellingene i midten tilhører Karin – moren til Tarjei, altså en av de døde guttene, og Jon Olav naboen til Tarjei og Karin, og faren til Sigurd – som vi etter hvert får vite at er Trygves hemmelige kjæreste. To kapitler er skrevet på bokmål, og to på nynorsk.

I hvert av de frie kapitlene møter vi altså en person, som forteller om livet sitt, fra sin egen synsvinkel. Likevel er de fire fortellingene flettet sammen. Ofte snakkes det om de samme tingene: en varm sommer, guttenes konfirmasjon, vådeskuddet som nesten drepte naboen Johan, og så videre. Slik sett ser man en større helhet etter å ha lest hele boken.

Når det gjelder fortellertypen har alle kapitlene en personal forteller, en jeg-forteller, som selv er med i fortellingen og lar oss oppleve det hele innenfra. Unntaket her noen linjer helt i begynnelsen og slutten av historiene til Tarjei og Trygve, som viser øyeblikket da de dør. Her er fortelleren autoral, allvitende – vi har en forteller som står utenfor handlingen, og vet hva de ulike personene tenker. Men dette er altså et unntak.

Når det gjelder tiden fortelles tre av fortellingene stort sett i presens: «Jeg kommer inn … Han sier», og så videre. Unntaket er historien til Karin, som fortelles i preteritum, i fortidsform. Tre av historiene slutter med at guttene drar til eller dør i Afghanistan, mens Jon Olavs historie begynner med at guttene har dødd.

Ellers hoppes det en del frem og tilbake i tid i denne romanen, og Flatland bruker ofte ellipser, det å plutselig hoppe over noe, og beveger seg et halvt år, eller to år frem i tid i løpet av en setning. Til tross for at det hoppes frem og tilbake i tid her, er det likevel ganske lett når man leser å henge med på hva som skjer.

Miljøet i Bli hvis du kan. Reis hvis du må. 

Miljøet er i stor grad med på å påvirke personene i romanen. Vi befinner oss på landsbygda, i et lite miljø, hvor folk kjenner hverandre, i alle fall tilsynelatende. Når folk kjenner deg, er det også få steder å gjemme seg, og man kan føle presset fra forventningene til folk som er rundt deg. Romanpersonene som vokser opp i dette miljøet ser ut til både å kjenne draget etter å reise ut i verden, og samtidig å kjenne på krefter som holder dem tilbake, som kanskje ikke ville ha vært like sterke dersom de kom fra et større miljø. Dette er i alle fall én mulig tolkning.

Om å bli eller å reise

Det at miljøet både støter deg vekk og trekker deg tilbake sees også i bokens tittel: Bli hvis du kan, reis hvis du må. Det virker som om de fleste av romanens personer på en eller annen måte blir trukket i begge retninger. Man kan på mange måter disse personene inn i «de som drar» og «de som blir». Tarjei og Trygve reiser til Afghanistan. En klassekamerat som heter Magnus flytter til Fredrikstad med familien mens guttene fortsatt er unge. Tarjeis mor Karin reiser fra hjemmet sitt i Oslo, for å starte et nytt liv med mannen hun har valgt, mens Jon Olavs far reiste i sin tid fra kone og barn to ganger, mens Jon Olav var ung. Også mange av de som blir i denne boken, ser ut til på et eller annet punkt å ha kjent behovet for å komme seg vekk. I det hele tatt ser de flest personene i denne romanen på et eller annet tidspunkt å ha måttet tatt et valg om å bli eller å reise.

Det å «bli» og det å «reise» kan til slutt kanskje også leses metaforisk. Mange av personene i denne boken føler en avstand til nære familiemedlemmer, selv om de er nær dem rent fysisk. Dette er en gjenganger i de fleste historiene i Bli hvis du kan, reis hvis du må. Det å «bli hos noen», eller å «reise fra noen» i denne boken kan også tolkes litt dypere – som det å «være der» også mentalt, for de man har nær seg.  

Klikk her for å bestille romanen på biblioteket. God lesning!

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag