Om skriving og norsk skriftlig eksamen

Det å skrive tekster er en viktig del av norskfaget. På norsk skriftlig eksamen skal du vise at du kan skrive tekster som er ryddige og har god struktur, og at du kan bruke fagbegreper fra norskfaget når du skriver. Du skal også vise at du er i stand til å lese ulike type tekster, og reflektere over innholdet i dem, formen de er skrevet på, og hva som er hensikten med dem. I tillegg skal du vise at du skriver korrekt norsk, med god flyt, og at du klarer å sitere og lage kildehenvisninger på riktig måte. Kan du dette, har du sannsynligvis god kompetanse i norsk skriftlig. Du skal kunne klare dette både på bokmål og nynorsk, med mindre du har fritak fra sidemål.

Enkelt sagt må du være i stand til å skrive to typer tekst: artikler og kreative tekster. Artikler er «saklige» tekster, som tar opp ulike temaer på en seriøs og ofte drøftende eller reflekterende måte. Slike tekster bruker gjerne mange fagbegreper, og skal ha en ryddig og tydelig struktur. Kreative tekster handler som navnet antyder om å være kreativ. Når man skriver slike tekster åpnes det opp for en rekke valgmuligheter. Man kan skrive dikt, kåserier, essays, eller man kan blande ulike sjangre. Det som imidlertid er viktig er å vise at man bruker språk på en gjennomtenkt og bevisst måte. At man har et mål og en mening med måten man skriver på.

Å skrive artikler

På norsk skriftlig eksamen, både hovedmål og sidemål, pleier man å få en kortsvarsoppgave på 250 ord, og fire langsvarsoppgaver å velge mellom. De aller fleste av disse langsvarsoppgavene er artikkeloppgaver. Kreativ tekst er ofte ett alternativ man kan velge, men vanligvis ber tre av fire, eller til og med fire av fire, langsvarsoppgaver deg om et artikkelsvar, enten direkte eller indirekte. Hvis du blir bedt om å analysere noe ved hjelp av begreper fra retorikken, skal du skrive en artikkel. Blir du bedt om å si hva som er hovedsynspunktet i en tekst, for deretter å drøfte noe i forbindelse med teksten, skal du skrive en artikkel. Tolker du en novelle, skal du skrive en artikkel, og hvis du sammenligner to dikt, eller et dikt og et bilde, skriver du også en artikkel.

Å mestre artikkelsjangeren er derfor svært viktig. Det er også denne sjangeren man vanligvis bruker i høyere utdanning, altså på universiteter og høgskoler. I det følgende skal vi først se på avsnittet, som er artikkelens byggeklosser, før vi undersøker hvordan en artikkel er bygget opp. Til slutt ser vi noen eksempler på hva som kan være godt artikkelspråk.

Avsnitt

Et avsnitt ser ut som en «boks med tekst», og disse er som sagt artikkelens byggeklosser. Det er vanlig å skille avsnitt fra hverandre enten ved hjelp av blanklinjer, eller ved hjelp av linjeskift og innrykk. Et avsnitt bør ikke være for kort. Det bør minst være på noen linjer, hvis ikke virker teksten ofte ustrukturert. Avsnitt bør heller ikke være for lange. Blir avsnittene lengre enn en halv side, blir teksten ofte tung å lese, og poengene «drukner» i all teksten.

Det er ikke tilfeldig hvordan man deler inn avsnittene. Vanligvis sier man at ett avsnitt er det samme som én tanke. Det betyr at et avsnitt skal handle om én ting, og at når man begynner å skrive om en annen ting, så lager man et nytt avsnitt. I en kort artikkel om Henrik Ibsen, kan man for eksempel skrive et avsnitt som handler om forfatterens liv. Dette, «Ibsens liv», er én tanke, og har da sitt eget avsnitt. Når man så begynner å snakke om hva slags tekster Ibsen har skrevet, er dette en ny tanke. Da trenger vi et nytt avsnitt. Legg merke til hvordan lærebøker er strukturert på denne måten. Hvis avsnittene i en artikkel har hver sin tanke, blir det lett å få med seg artikkelens poenger, og teksten får en tydelig struktur.

En god måte å sørge for at avsnittene blir ryddige på, er å bruke nøkkelsetninger. Dette er setninger som antyder hva resten av et avsnitt skal handle om. Slike nøkkelsetninger kommer vanligvis som første setning i et avsnitt, eller eventuelt som den andre. La oss tenke oss at følgende setning står først i et avsnitt: «Sylvi Listhaug argumenterer hovedsakelig ved hjelp av den retoriske appellformen patos, altså ved hjelp av følelser, i talen sin.». Dette er en nøkkelsetning. Resten av dette avsnittet bør nå handle om hvordan Listhaug benytter seg av patos i den talen som analyseres – gjerne med eksempler som du forklarer. Alt bør handle om hvordan patos brukes. Når du vil snakke om hvordan Listhaug i den samme artikkelen appellerer til fornuften, begynner du på en ny tanke. Da må du ha et nytt avsnitt. Dette avsnittet kan igjen ha sin egen nøkkelsetning, slik som dette: «Listhaug benytter seg imidlertid også i stor grad av appellformen logos, noe som vil si at hun appellerer til vår sunne fornuft, eller til saken selv».

Det å bruke nøkkelsetninger kan også hjelpe hvis man har skrivesperre. Mange sliter med å finne på ting å skrive i norskoppgaver. Hvis man derimot skriver en nøkkelsetning, og så forklarer hva man mener med det man har sagt, så har man fort skapt et avsnitt på noen linjer.

Ernest Hemingway skriver i Kenya, 1953

Å bygge opp en artikkel på norsk skriftlig eksamen

Når du skal skrive en artikkeloppgave, enten du har norsk skriftlig eksamen, eller bare skal levere en oppgave til læreren din, er det viktig å planlegge på forhånd hvordan du vil bygge opp artikkelen. Hvilke momenter skal du skrive om? Hva vil du legge mest vekt på? Hvilke momenter vil du skrive om først i teksten din? Hvilke vil du spare til slutt? Hvordan skal du innlede og avslutte teksten din? Dette er spørsmål flinke elever ofte har tenkt på før de begynner selve skrivingen. Hvis man ikke planlegger, men bare begynner å skrive, risikerer man for det første å få skrivesperre – at man halvveis ut i artikkelen ikke kommer på mer å skrive om. Da ender man opp med å kaste bort mye tid, og på en skoleeksamen kan dette gi en svært dårlig opplevelse.

I arbeidet med å utforme en artikkel, kan man benytte seg av de tre første av retorikkens fem deler: Inventio – det å finne frem til de riktige poengene, dispositio –  det å deretter ordne stoffet, og planlegge rekkefølgen på momentene dine, og elocutio – selve skrivingen, det å formulere setningene dine slik du vil ha dem.

inventio

Når du får en oppgave du skal skrive på norsk skriftlig eksamen, med utgangspunkt i en eller flere tekster, kan du gå frem på følgende måte: Les oppgaveformuleringen nøye. Hva blir du bedt om å gjøre? Les deretter teksten eller tekstene du skal ta utgangspunkt i når du skriver oppgaven. Les den flere ganger, og les også oppgaveformuleringen igjen, for å være sikker på at du forstår hva du blir bedt om å gjøre. Sett deg deretter ned og noter alle mulige momenter du kommer på som kunne være interessante å ta med i en oppgave. Denne delen av skriveprosessen kalles gjerne idémyldring.

dispositio

Et godt tips er å tenke avsnitt når du planlegger. I en langsvarsoppave hvor du analyserer en sammensatt tekst, vanligvis en plakat med tekst og bilde, kan du for eksempel tenke at du etter innledningen skal ha med: et avsnitt om hva som er plakatens hensikt, eller budskap, eller hva som er kampanjens hovedtanke eller underliggende logikk. Deretter kan du ta med noen avsnitt hvor du forklarer hvordan plakaten benytter seg av appellformen patos, følelser, for å argumentere for tekstens budskap eller hovedtanke. Videre kan du planlegge å ha med to avsnitt om bruk av etos, altså troverdighet, og et eller to avsnitt om hvordan reklamen appellerer til vår sunne fornuft. I alle disse avsnittene kan du snakke om teksten, om bildet eller om begge. Hvis oppgaven ber om det, kan du så ta med et avsnitt eller to om hvordan bilde og tekst spiller sammen i plakaten. Til slutt kan du planlegge ett avsnitt hvor du oppsummerer de viktigste poengene dine, og avslutter teksten.

Når du har gjort dette, har du laget en disposisjon. Fordelen med å lære seg å skrive slike disposisjoner er mange. For det første blir strukturen i slike oppgaver alltid god, fordi du er garantert å snakke om én ting om gangen, uten å hoppe frem og tilbake mellom ulike tanker. Du er også garantert å svare på alt oppgaven spør om, hvis du følger din egen plan. For det andre går det mye raskere å skrive avsnitt når man på forhånd har oversikt og klarer å «se» hele artikkelen sin. Man slipper også skrivesperre. Hvis man jobber etter en disposisjon og står fast i et avsnitt, kan man gå videre til det neste, og heller komme tilbake til, eller fjerne avsnittet hvor man stod fast. Jo grundigere en disposisjon er skrevet, desto raskere går selve skrivingen. I høyere utdanning jobber man gjerne nettopp på denne måten når man skriver oppgaver, så det å lære seg å disponere stoffet på forhånd er noe du kan ha glede av også i fremtiden, og det er vel verdt arbeidet.

Merk at det på norsk skriftlig eksamen varierer fra oppgave til oppgave hvilke momenter man bør legge vekt på, hvilke man bør skrive flest avsnitt om, og hva slags rekkefølge momentene bør komme i. I eksempelet ovenfor så vi at det var planlagt tre avsnitt om patos, og bare to om bruk av etos og logos. I noen tekster er følelsene det viktigste, og da er det gjerne lurt å skrive mest om dette. I andre tekster spiller følelsene mindre rolle, og de logiske argumentene er viktigere. Da er det selvsagt lurt å ha færre avsnitt om patos, og heller skrive mer om bruken av appellformen logos.

Også rekkefølgen på avsnittene kan tilpasses fra oppgave til oppgave. Det finnes ikke noen regel for hva som må komme først. En god idé kan være å skrive om det viktigste først, for å gå rett på sak. Hvis patos for eksempel er den dominerende appellformen i en tekst, kan man skrive om dette først. Er logos det viktigste, lar man disse avsnittene komme tidlig i artikkelen.

Det er ikke alltid mulig å holde seg til planen. Noen ganger kommer man på ting underveis som man vil ha med, eller man finner ut at et poeng man trodde var godt, kanskje ikke er så smart å ta med likevel. Andre ganger, under eksamener og tentamener, får man rett og slett dårlig tid, og må gjøre om på planen sin av den grunn. Vær åpen for slike endringer. Bruk disposisjonen som en støtte, men gjør endringer underveis hvis det trengs.

Å skrive innledninger

I starten av artikkelen din, bør du ha en skikkelig innledning. Mange synes det er vanskelig å komme i gang med en tekst, og vet ikke helt hvordan de skal starte. Det finnes ingen fasit for hvordan man innleder en artikkel, men noen ting kan være verdt å tenke på.

For det første er det ofte fint å starte litt bredt. Novellen «En god samvittighet» ble skrevet i 1880 av Alexander Kielland, i den epoken vi kaller realismen. Den kritiserer de store forskjellene på rike og fattige på forfatterens tid, og de rikes dobbeltmoral. Hvis du har fått i oppgave å tolke denne novellen, kan du for eksempel begynne med en setning eller to som sier noe generelt om Kielland, eller om realismen som epoke. Eller du kan begynne med å skrive noen setninger klasseskille generelt. Det finnes mange innfallsvinkler, men det er elegant å begynne litt bredt. Egentlig er det ingenting i veien for å begynne med «I denne artikkelen skal jeg analysere novellen «En god samvittighet» av Alexander Kielland», men mange sensorer og lærere synes denne måten å starte på er lite elegant.

Når du har skrevet noen få generelle setninger som dette, bør du tenke på det neste som er viktig i et innledningsavsnitt: Å nevne navnet på tekstvedlegget eller tekstvedleggene du har lest, og navnet til forfatteren eller forfatterne. Om du har gjort dette er noe sensorer ser etter på eksamen.

Rasmus Hansens skrivekule (1878) – den første kommersielt produserte skrivemaskin. Brukt av blant andre filosofen Friedrich Nietzsche.

Det siste som er lurt å ha med i innledningen er noen ord som antyder hva du skal gjøre i din oppgave. Det er to måter å gjøre dette på. Den første måten er å forklare eksplisitt hva som skjer videre: «I det følgende vil jeg forsøke å analysere denne novellen ved å se på ulike momenter og virkemidler som er brukt. På denne måten vil jeg forsøke å vise hvordan temaene klasseskille og dobbeltmoral kommer frem.» I høyere utdanning er denne måten svært mye brukt. Den andre måten er å antyde litt mer indirekte at det du skriver er en novelleanalyse: «Kielland benytter seg i denne novellen av en rekke virkemidler og litterære teknikker for å vise hvordan dobbeltmoral og klasseskille preger samfunnet på hans egen tid. Her skriver du ikke rett ut at du skal analysere novellen, men det blir likevel tydelig for den som leser at det som kommer videre er en analyse. Denne indirekte måten er svært godt likt av mange sensorer på videregående. Et innledningsavsnitt kan se slik ut:

På 1870- og 80-tallet, i den epoken som kalles realismen, tok litteraturen i Norge samfunnskritisk vending. Inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes, gikk norske forfattere vekk fra romantikken, og begynte i stedet å «sette problemer under debatt». Litteraturen skulle være et verktøy for å kritisere ting ved samfunnet som burde forbedres. Alexander Kielland er en av de viktigste norske realistene. I hans novelle «En god samvittighet» tar han opp temaene klasseskille og overklassens dobbeltmoral, ved å skildre en rik kvinnes besøk i en fattig bydel. Kielland benytter seg av en rekke virkemidler og litterære teknikker for å vise hvordan denne dobbeltmoralen og de store forskjellene på rik og fattig preger samfunnet på hans egen tid.

Å skrive avslutninger

Det finnes heller ingen fasitsvar for hvordan man skriver gode avslutninger. En måte som gjerne fungerer godt er å gi en oppsummering av de viktigste tingene du har snakket om i artikkelen din. Dette gir inntrykk av at oppgaven din er ryddig, og at du har kontroll og struktur. Bruk 5-6 setninger på å oppsummere, og deretter lager du et par setninger helt til slutt, som virkelig runder det hele av. En alternativ måte å avslutte på er å komme tilbake til noe du snakket om i innledningen, og snakke om det én gang til, men nå med større innsikt enn i starten. Noen oppgaver ber deg drøfte et tema, altså å se en sak fra flere sider og diskutere den frem og tilbake. I slike oppgaver kan man avslutte med en konklusjon. Men pass på: En konklusjon er ikke nødvendigvis det samme som en sterk mening, eller et klart svar. En konklusjon kan også være nyansert og reflektert. Målet med en skriftlig oppgave er jo gjerne å vise at du kan skrive om ulike temaer, ved hjelp av fagkunnskap, og at du har evnen til å tenke og reflektere. Avslutningen er sisteinntrykket du gir. Det er lov til å ha meninger, men legg dem gjerne frem på en balansert og reflektert måte.

Krimforfatteren Agatha Christie ved skrivebordet (1946)

elocutio – selve skrivingen

Når du skal skrive en artikkel, er det alltid lurt å ha den retoriske situasjonen, kairos, eller konteksten, i bakhodet. Det du skriver er en fagtekst, en seriøs tekst til en lærer eller en sensor, eller til andre faglig interesserte elever. Aptum kaller man i retorikken det å skrive «passende», det at man tilpasser talen til situasjonen. Det samme må du gjøre når du skriver: tilpasse teksten din til situasjonen.

Språket du bruker i en artikkel bør være saklig, modent og passe formelt. Hold deg seriøs og til saken. Hvis du analyserer en tale av FrP-politiker Sylvi Listhaug, er det for eksempel ikke lurt å komme med personlige betraktninger om hennes person, som ikke angår den talen du faktisk skal analysere. Hvis du skriver om Erna Solberg, bør du referere til henne som «Erna Solberg» eller «Solberg», mens det å kalle henne «Erna», eller enda verre «Jern-Erna» eller noe slikt, ikke passer i en faglig artikkel. Unngå for all del banning eller flåsete språk. Det er greit å ha litt glimt i øyet når man skriver, men det må aldri gå på bekostning av en saklig tone.

Unngå også at språket ditt blir unødvendig muntlig i en artikkel. I setningen «I første avsnitt så ser vi at Solberg bruker appellformen patos», er ordet «så» overflødig. Dette ordet fungerer godt når man prater, men i skrift blir teksten bedre uten: «I første avsnitt ser vi at Solberg bruker appellformen patos.

Når du har norsk på skolen, eller i alle fall hvis du tar norsk skriftlig eksamen, skriver du nesten alltid om et faglig emne. Det å bruke relevante fagbegreper gjør også at teksten din får et modent og saklig preg. Hvis du analyserer noe ved hjelp av retorikken, bør du for eksempel aktivt bruke ord som etos, patos, logos, aptum og karios i løpet av teksten din. Analyserer du en novelle, bruker du fagord som tema, motiv, komposisjon, metaforer, kontraster, spenningstopp, og så videre.

Unngå også å bli for personlig i tonen. Overdreven bruk av fraser som «jeg synes at …», «min personlige menig er at …», og «når jeg leser dette så tenker jeg at …», oppleves av mange lærere og sensorer som litt barnslig. Å holde seg litt mer formell er ofte en god idé på norsk skriftlig eksamen. En del eksamensoppgaver ber deg om å si hva du mener om et gitt emne. Da kan det være fristende å bruke mange formuleringer som de ovenfor. Det er imidlertid fullt mulig å få frem hva man mener uten å bruke disse. Fraser som «Det er neppe noen overdrivelse å si at …», «Det virker opplagt at …», «Åpenbart er det slik at …», får frem forfatterens synspunkt, uten å fokusere for mye på seg selv som person. Det finnes et nesten uendelig antall slike formuleringer. Legg merke til dem når du leser gamle eksamensoppgaver, og lær deg å bruke noen av dem. Det vil løfte nivået for mange. Pass bare på ikke å bruke dem for ofte. Brukes slike fraser i annenhver setning, kan teksten fort gå fra å være seriøs til å bli ufrivillig komisk.

Setninger trenger ikke å være lange og kompliserte for å være seriøse. De fleste skriver faktisk gjerne setninger som er for lange. Å skrive korte setninger gjør at poengene kommer klarere frem. Hvis man ikke er veldig god til å skrive, kan man likevel fremstå som solid, ved å skrive korte, klare og riktige setninger, som tydelig får frem poengene. For å vise høy kompetanse, må du variere lengden på setningene dine. Men heller ikke da trenger du å gjøre ting unødvendig vanskelig. To korte setninger for hver lange i gjennomsnitt, for eksempel, skaper ofte en fin og variert setningsrytme.

Vær også nøye med hvilke ord du bruker. Unngå ord du ikke forstår, i alle fall på eksamen. Teksten blir fort vanskelig å lese, eller i verste fall ufrivillig morsom, hvis elever bruker ord på feil måte. Lær deg også å bruke fagbegrepene i setninger riktig. Å skrive at «Listhaug benytter seg av appellformen patos» er riktig. Å skrive at «Teksten til Listhaug er sinnssykt patos», er feil, og ødelegger helhetsinntrykket ganske mye. Går man for høy måloppnåelse, er det dessuten viktig å vise at man har et rikt ordforråd, ved å bruke synonymer for å variere ordbruken. «bra», «godt», «utmerket», «fin», «flott», og «fremragende» er ord som betyr nesten det samme, og som man kan benytte seg av for å variere språket. Bare pass på! Alle synonymer er ikke brukbare i alle situasjoner. Er du usikker på om et ord passer i en setning, så velg det trygge, og bruk et ord du vet er riktig.

Eksamensoppgaver fra norsk skriftlig eksamen

Utdanningsdirektoratets nettsider finner  du en rekke eksamensoppgaver fra de seneste år. Oppgavene er passordbeskyttet, men Udir gir deg passordet bare du spør dem: post@udir.no 

Av Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag